Archive for Gambits verden

En sommer i Gambit

En sommer i Gambit

Hvordan er det å jobbe som intern i Gambit?  Sommeren 2015 tilbragte Synne Mari Pedersen (Ind.Øk NTNU) og Hedvig Olstad (Siviløkonom NHH) som summer interns i Gambit. Her oppsummerer de oppholdet med egne ord.

Les hele blogginnlegget

Rødt lys over kommunevalget

Rødt lys over kommunevalget

Jonas Gahr Støre er valgets store vinner. Arbeiderpartiet gjør sitt beste kommunevalg siden 1987, med et resultat over det

Grafikk: Fredrik Hager-Thoresen og Torstein Ringnes/Aftenposten.no

Grafikk: Fredrik Hager-Thoresen og Torstein Ringnes/Aftenposten.no

meningsmålingene har vist de siste ukene. Valgresultatet kommer etter en valgkamp der målingene har blitt stadig dårligere, og mange har stilt spørsmål ved Gahr Støres innsats. 

Mange endringer siden sist
Regjeringspartiene Høyre og FrP går begge kraftig tilbake fra kommunevalget i 2011. Det er imidlertid verdt å merke seg at Høyre gjør et av sine beste lokalvalg i moderne tid. Det å kunne miste makten i Oslo, Bergen, Tromsø og en rekke andre kommuner er mer dramatisk enn det nasjonale valgresultatet.

Miljøpartiet de grønne (MDG) får som ventet sitt endelige gjennombrudd i norsk politikk og kan ende med betydelig innflytelse i mange kommuner. Det vil naturlig nok knytte seg mest oppmerksomhet til forhandlingene i Oslo. Uttalelser fra Rasmus Hansson tyder på at partiet mener alvor med at partiet kan søke samarbeid både mot høyre og venstre. Forhandlingene i Oslo blir partiets svenneprøve.

Etter en katastrofal start på valgkampen, var det forventet at SV skulle gjøre et

Grafikk: Fredrik Hager-Thoresen og Torstein Ringnes/Aftenposten.no

Grafikk: Fredrik Hager-Thoresen og Torstein Ringnes/Aftenposten.no

solid oppsving, særlig siden et gjennomsnitt av målingene dagen før valget ga partiet 5,1 % oppslutning. Det er få lyspunkt å spore for Audun Lysbakken, med et valgresultat omtrent på 2011-nivå.

Senterpartiet gjør det som vanlig bedre enn målingene hadde tydet på, noe som

innebærer at «ordførerpartiet» sannsynligvis vil forhandle seg fram til enda flere ledende posisjonene i landets kommuner.

For både Venstre og KrF er valget skuffende, selv om resultatet ikke er dramatisk for noen av partiene. Begge partiene går noe tilbake fra forrige kommunevalg, men marginalt frem sammenlignet med stortingsvalget i 2013.

Kritisk valgresultat for regjeringen
Nattens valgresultat ga en solid nedtur og skuffelse for Høyre-leder Erna Solberg. For statsminister Erna Solberg kan konsekvensene av valget vise seg å bli enda verre. Kommunevalget 2015 vil føre til solide rystelser innad i det borgerlige samarbeidet og gjøre veien frem til stortingsvalget 2017 svært humpete og vanskelig for regjeringen og de borgerlige partiene.

valg3b

Grafikk: Fredrik Hager-Thoresen og Torstein Ringnes/Aftenposten.no

Selv om Høyres samlede resultat på 23,2 % ved årets valg historisk sett ikke er så ille, ble fallet fra forrige kommunevalg på 4,7 %. Høyre ble nattens største taper, de mistet flest velgere fra forrige valg. I tillegg mister Høyre ordførermakt i mange av landets store byer, trolig også i Oslo. Det svir.

For regjeringssjefen svir det minst like mye at valgresultatet også ble en nedtur for samarbeidspartiene hennes. Det lover dårlig for veien videre. Statsministeren står foran to år, der alle partiene på borgerlig side trolig vil bruke kommunevalgresultatet som begrunnelse for i langt sterkere grad å kreve gjennomslag for egne standpunkter og vise mindre raushet i forhandlinger. Det er dårlig nytt for regjeringssjefen som skal forsøke å redde det borgerlige samarbeidet frem mot neste stortingsvalg – og etter.

Det er liten tvil om at Erna Solberg raskt må ta fatt på jobben med å bygge opp tillit til regjeringsprosjektet. Kanskje er det snart tid for de første statsrådsskiftene i regjeringen?

 

Sosiale medier og kommunevalget

Sosiale medier og kommunevalget

Med bare dager igjen til kommunevalget, flommer sosiale medier over av politiske budskap – både fra partiene og fra de enkelte kandidatene. Bevisstheten om mulighetene som ligger i å bruke sosiale medier til å nå frem med politiske budskap har vokst jevnt og trutt de siste valgene. Det som er spennende i år er at flere enkeltkandidater kjører sitt eget løp for å fremme sitt kandidatur.

Lokalvalg er personvalg
Flere innvandrerpolitikere har ved tidligere valg jobbet aktivt med å få personlige stemmer, slik at de kommer inn i kommune- og bystyret. Dette har av mange blitt fremstilt som om de nærmest har gjort noe galt. Men sannheten er at de har forstått det norske valgsystemet og benyttet seg av det.  Ved å jobbe for at flere støtter dem personlig, bidrar de også til at partiet deres får flere stemmer. Det er bra og bør være en inspirasjon også til andre kommunestyrekandidater.

Mye tyder på at denne valgkampen kan bli et gjennombrudd for personlige valgkampanjer. Stadig flere kandidater fra ulike partier promoterer seg via sosiale medier og håper gjennom det å få kumuleringer og slengere.

Ved kommunevalg har velgerne svært stor innflytelse på hvilke personer som blir valgt inn i kommunestyret. Partiene bestemmer hvem som skal stå på lista. Men utover å kunne gi stemmetillegg (kumulere) et vist antall kandidater, er det velgerne som bestemmer hvem som blir innvalgt.

Hvor mange partiene kan forhåndskumulere er avhengig av innbyggertall i kommunen. Eksempelvis er det inntil 10 i Oslo og inntil 6 i Arendal, mens det kun er 2 i de minste kommunene.  Hvis et parti har forhåndskumulert 4 kandidater og får inn 10 i kommunestyret, er det de seks med flest stemmer som kommer inn.  Hvis man derimot gjør som Oslo SV å forhåndskumulerer 10 kandidater og ender med å få inn 4 eller 5, har ikke partiet styring over hvem av de 10 som blir innvalgt.

Stem på MEG!
I år har vi sett at flere kandidater ser muligheten av å engasjere venner og meningsfeller gjennom sosiale medier for å få stemmer. Et av de mest synlige eksemplene er kanskje Høyres 63. kandidat i Oslo, Kenneth Eriksen som har kjørt en kampanje i flere kanaler for å bli kumulert oppover på Høyres liste. Har du lest Dagbladet på nett med en IP-adresse som identifiserer deg som plassert i Oslo er sjansen stor for at du har sett annonsene for «H63».

Utfordringene med politisk reklame i sosiale medier er mange. Først og fremst ligger det i sosiale mediers særegenhet at vi i liten grad blir utsatt for meninger som vi er uenige i. De færreste «liker» et politisk parti på Facebook, og enda færre liker noen andre politiske partier enn det man er enig. Således får kommunikasjonen i sosiale medier lett et snev av å snakke til menigheten og sparke inn åpne dører.

En annen utfordring er at veien er lang fra Facebook til stemmelokalet. Klarer velgerne å huske hvem de skal kumulere og føre opp som slengere når de står i avlukket? Mer generelle kampanjer som #kvinnerinn, som går på å kumulere visse grupper – kvinner, unge, invandrere etc – kan ha større effekt ettersom det er enklere for velgerne å huske.

Her har imidlertid enkeltkandidatene en mulighet til å komme frem til nye velgere gjennom å bruke sine nettverk av venner og familie. Selv de som ikke stemmer Høyre kan ha venner med venner i Høyre. Sønnen til den hyggelige kollegaen som står på 14. plass på listen til Ap kan kanskje få en slenger allikevel. Eplet og stammen og alt det der. Dynamikken er annerledes i lokalvalget enn i Stortingsvalget, og velgerne er mer utro.

Noen må GÅ … på kurs!
Etter å ha fulgt en horde med politiker og politiske partier på Facebook så langt i denne valgkampen slår det oss at de aller fleste partiorganisasjonene kunne ha tjent på å bruke tiden frem til neste valg på å faktisk lære seg hvordan sosiale medier fungerer. Sammenlignet med de fleste profesjonelle merkevarer som opererer på Facebook har partiene enormt å lære. Bare med en bedre forståelse for mekanikken i plattformen, kunne budskapene kommet ut til flere. Og, ikke minst – det ville ikke sett så hjelpeløst ut. Som en liten innføring i valg av kanal anbefaler vi vår guide til sosiale medier for lokalpolitikere.

Sosiale medier vil ikke avgjøre valget i 2015 – men sjansen er stor for at flere kandidater som har laget sine egne kampanjer vil hoppe oppover på listene. Godt valg!

Sommerboktips for kommunikatører

Sommerboktips for kommunikatører

Tradisjonen tro har vi spurt lesehestene på kontoret om tips til gode bøker å lese i sommer – i solen på stranden eller inne ved peisen. Om du ikke allerede har skaffet deg sommerlektyre, kan disse tipsene kanskje inspirere til noe annet enn Jo Nesbø.

Det er mulig han snakker litt for sin syke mor, men Henrik Salthe ved vårt Stavanger-kontor anbefaler bestselgeren «The Fall of Advertising and the Rise of PR» – spekket med gode, relevante caser som viser hvordan store merkevarer som Starbucks, Zara og the Body Shop har kommet dit de er med smart bruk at PR og nesten helt uten tradisjonell reklame og markedsføring.
- Skal du bare lese én bok om hvorfor PR er bedre enn reklame er dette den, sier Henrik.

Bisqits egen Nils Fredrik Wisløff-Høgestøl trekker frem Helene Uri og Tor Ivar Østmos «Latin for nybegynnere» – som ikke er så merkelig som det først høres ut.
- For oss som jobber med kommunikasjon er språket viktig, og dette er en god og lettlest bok om det språket som tross alt er grunnleggende for hvordan vi kommuniserer. Her er det tonnevis med funfacts om ord og uttrykk vi bruker i dag, sier Nils Fredrik (som også er Gambits quiz-general).

Vår andre Nils – spesialrådgiver Nils Broström – mener lettlest er latskap, og anbefaler å gå til innkjøp av en skikkelig murstein i form av  »McQuail’s Mass Communications Theory«.
-  Hopp over nymotens inspirerende selvhjelpsbøker og få deg et skikkelig fagsjokk i sommer. Den er ikke morsom, lettlest eller veldig sympatisk – men solid og gir et godt grunnlag, presiserer Nils.

Vår summer-intern og ingeniørstudent Synne Pedersen derimot, liker lettlest og anbefaler «Crossing the Chasm» av Geoffrey A. Moore.
- Hvordan skal håpefulle teknologigründere ta spranget fra små nisjemarkeder over til å bli en kommersiell suksess? Dette er en lettlest og engasjerende bok om hvordan man markedsfører high-tech produkter til de store massene.  Forfatteren bruker D-dagen fra andre verdenskrig som analogi gjennom hele boka, et imponerende og godt gjennomført grep som gjør teoriene hans både morsomme og lette å følge, sier Synne.

Om Anders Grøterud har mye å beklage skal være usagt, men han anbefaler uansett Jon Risdals “Unnskyld”.
- Her er det mye nyttig å snappe opp med tanke på krisekommunikasjon, både profesjonelt og privat –  og det er jo stadig aktuelt, sier Anders.
(om du ikke har tid til å lese boken, anbefales Anders’ blogginnlegg om kunsten å si unnskyld)

Seniorrådgiver Dag Abrahamsen har latt seg fascinere av at lille Israel, med bare 7 millioner innbyggere, en 60 år lang historie, med fiender på alle kanter og nesten helt uten naturressurser, klarer å produsere flere start-ups enn land som Japan, Korea, Storbritannia og Canada. Boken «Start-up nation« forklarer noe av det israelske miraklet.
-  I en tid hvor Norge leter etter nye bein å stå på og hvor vi ser at oljeindustrien bygger ned, gir denne boken spennende perspektiver på entreprenørselskap, sier Dag.

Spesialrådgiver Julie Berntsen anbefaler «Creativity Inc» av Ed Catmull – en av grunnleggerne av Pixar.
- Ed skriver lett og lekent om kreativitet og metodene han bruker for å skape og opprettholde kreativ kultur. «Lederens jobb er ikke å forebygge risiko – men å gjøre det trygt for andre å ta det», siterer Julie.

Digitalhode Christian Kamhaug setter seg snart på flyet til Texas, og har blant annet med seg «Non-obvious» av Rohit Bhargava på sin Kindle. Boken har den spenstige undertittelen «How to Think Different, Curate Ideas & Predict The Future», men Christian er ikke overbevist om at han kommer hjem som trendspotter.
- Jeg har tjuvstartet så vidt på denne, og så langt virker den veldig interessant. Vi som jobber med digital kommunikasjon og sosiale medier må være tidlig på trender, og ser man dem ikke tidlig nok kan det være for sent å kaste seg på. Forhåpentligvis vil denne kunne gi meg noen tips om hvordan jeg kan hjelpe kundene mine med å være raskere på ballen, sier Christian.

Tidligere politisk rådgiver for Kristin Halvorsen Roger Sandum innrømmer at han selv ikke har så stor erfaring med det, men anbefaler «Hvordan vinne valg» av Tarjei Skirbekk. En bok som er unik i den forstand at den er den første i sitt slag; en metodisk gjennomgang av hvordan man bør skaffe seg innsikt, analysere og planlegge en norsk valgkamp. Boken viser hvordan politisk kommunikasjon og markedskommunikasjon har nærmet seg hverandre. Ikke minst er dette tvunget fram av et fragmentert mediebilde og mer troløse velgere, som må overbevises hver eneste dag – over alt.
- Boka er et must for politiske nerder, men baserer seg på en filosofi og presenterer en metodikk som er gyldig for en hver som beskjeftiger seg med kommunikasjon, mener Roger.

Avslutningsvis slår Simen Johannessen et slag for skjønnlitteratur – men med et lite faglig alibi.
-  Den siste til Umberto Eco: Det som tåler dagens lys. Den handler på mange måter om politikk, makt og medier. Den står på min liste for sommeren, avslutter Simen.

Dette var våre beste boktips – hva er ditt?

Fremtidens butikkopplevelse

Fremtidens butikkopplevelse

Mens det har vært en rivende utvikling innenfor de tjenesteytende næringer de siste tiårene, har det ikke skjedd mye fundamentalt nytt i dagligvarebutikken siden amerikanske Piggly Wiggly som første supermarked innførte selvbetjening i 1916. Bortsett fra at vareutvalget er blitt mye bedre. Netthandelen har så godt som tatt livet av, platebutikken, videoutleien og bokhandelen, mens melk og brød og slangeagurk kjøper vi nesten på samme måte som bestemødrene våre.

På verdens fremste digitalkonferanse, South by Southwest (SxSW) i Austin, Texas nå i mars, var fremtidens handleopplevelse i fysiske butikker et av temaene. Selv om netthandel av dagligvarer er mye større i USA enn i Norge, godt hjulpet av blant andre Amazon, er det få som tror noe annet enn av vi også fremover kommer til å handle dagligvarer i fysiske butikker. Kolonial.no og hjemkjørte middagskasser til tross.

Utfordringen for dagligvarebutikkene ligger først og fremst å gjøre den daglige turen til butikken til en bedre opplevelse for kundene. Dette er kunder som i stadig større grad forventer effektive løsninger. Hadde Oslo Lufthavn begynt å kreve at alle passasjerer måtte stille seg i kø og sjekke inn i en skranke neste gang de skal ut og fly, hadde det blitt opptøyer på hovedflyplassen. Forbrukere anno 2015 er vant til å bruke teknologi som gjør livet enklere, som sparer tid og som gjør dem i stand til å gjøre ting på egen hånd. På SxSW snakket flere foredragsholdere om kravet fra kundene til å «redusere friksjon». Gjennom teknologi kan kundereisen gå mye mer smidig enn tidligere.

Den amerikanske matvarekjeden Whole Foods har kommet langt i sin utrulling av ny teknologi i sine 400 butikker over hele USA. For dem er det viktig at det digitale spiller på lag med det fysiske, og at kundene får en bedre opplevelse i den fysiske butikken.

Vanedyr
Når vi er i matbutikken er vi vanedyr. De fleste av oss bruker gjerne én matbutikk, og vi kjenner den så godt at vi allerede kan skrive den fysiske handlelisten basert på vår vante gang gjennom butikken. En dagligvarebutikk som endrer på lay-outen i butikken gjør det med enorm risiko. På den annen side har Whole Foods funnet ut at jo bedre kjent du er i butikken du handler, jo mindre nye ting plukker du med deg i handlevognen. Mobilen kan hjelpe butikkene med å få oss til å prøve nye ting. For, som en av innlederne sa det – «telefonen blir smartere, slik at vi kan bli dummere»

Where’s the beacon?
Beacons, eller nettfyr som det ofte kalles på norsk, er i ferd med å komme inn i butikker både i Norge og utlandet. Beacons er små radiosendere som kommuniserer på kort avstand med smarttelefoner via wifi eller Bluetooth, og kan gi personlige tilbud til kunden basert på preferanser og lokasjon. Beacons er små og relativt billige, så de kan plasseres rundt om i butikken og guide kundene. For eksempel kan handlelisten du har fylt ut i butikkens app tilpasse seg til der du er i butikken, du kan få tilbud eller informasjon om varer mens du står ved hyllen med produktet i.

Tester som ble gjort av Whole Foods viste at å gi enkel informasjon om en ny vare, for eksempel en ny økologisk vin, i det kunden er ved hyllen ga 20 ganger høyere salg. Faktisk da kontekstuell informasjon om produktet via appen, samme salgsøkning som om kunden fikk en rabattkupong. Kjeden fant også ut at jo nærmere kjøpssituasjonen kunden fikk informasjon, jo større var sjansen for kjøp. Det sier seg egentlig selv. Sjansen for at du tenker på at du skulle prøve den nye sjokolademelken er mye større om du får informasjon eller en rabattkupong mens du står ved melkeskapet i butikken, enn om du fikk tilbudet på mail mens du var på kontoret.

Men, presiserte Laura Kelso, Mobile Product Owner i Whole Foods, det er viktig å ikke falle for fristelsen å overdrive bruken av direktemeldinger til kunden. «Å sende én relevant melding er som å prikke noen diskret på ryggen. Men, om noen pirker deg på ryggen gjennom hele handleturen blir det kanskje irriterende» Nettopp derfor har Whole Foods jobbet med å sette opp algoritmer som bestemmer hvor ofte og hva kundene blir kontaktet om. Dette må selvsagt også helst være integrert med all annen informasjon og tilbud kunden får på mail, nettsider, apper, i DM’er eller på sms.

I tillegg er det ekstremt viktig at kundens personvern blir ivaretatt. Det er en fin linje mellom det å være hjelpsom, og gi små dytt via beacons og appen, og det å gi kunden et inntrykk av at hun blir overvåket og utnyttet. De butikkene som klarer å skape kundeverdi, og gjøre tjenesten sin til en som hjelper kunden til å redusere friksjonen i handleopplevelsen vil være de som gjør suksess. De som bare står og pirker kunden på skulderen vil feile spektakulært.

Friksjonsløs daglighandel
Kommer vi snart til å se en «Uberifisering» av handleopplevelsen? Du kan si hva du vil om Uber, men det reduserer ganske mye friksjon at når du kommer til bestemmelsesstedet er det bare å gå ut av bilen. Betaling skjer automatisk via ditt kredittkort basert på kjørelengde, og kvittering kommer på epost. Ingen behov for å dra kortet, vente på kvittering og håpe det er mobildekning for terminalen. Du trenger heller ikke huske på taxikvitteringen som regnskap skal ha innen månedsavslutningen.

Teknisk sett er det ingenting i veien for at noe lignende kan tas i bruk i matbutikken. Alle varene kan merkes med små NCF eller RFID-chips – det skjer allerede i dag for å måle logistikken – og på den måten kan det opprettes en nærhet mellom varene og butikkens app på smarttelefonen din. Plukk varene i kurven, legg dem over i handlenettet eller poser og gå ut av butikken. I det du forlater butikken, registrerer butikkens nettfyr at varene har forlatt butikken, appen registrerer at varene er i nærheten av deg, og at du da sannsynligvis har kjøpt dem. Beløpet belastes automatisk kortet ditt, kvittering kommer på e-post og butikken vet hva de skal passe på å ha neste gang du kommer.

Et godt vareutvalg, serviceorienterte og kunnskapsrike medarbeidere, samt riktig pris, går aldri av moten. Neste år er det 100 år siden det første supermarkedet innførte selvbetjening. Det er en fin anledning til å kombinere tradisjonelt håndverk og kvalitet med helt nye brukeropplevelser.

Å mestre maktens språk

Hvordan brukes maktens språk til å formidle politiske budskap, og er det forskjell på det virkelige liv og på tv-skjermen? Over 200 bransjefolk, politikere, journalister og andre møtte opp på seminaret “Maktens språk” for å høre på Obamas taleskriver, skaperen av Borgen og andre fremtredende personligheter i norsk offentlighet. Dette er hva de fortalte. 

Obamas tidligere ordsmed, Jon Favreau, og hjernen bak den kritikerroste danske serien Borgen, Adam Price, var blant dagens høydepunkter på seminaret 11. juni. Selve seminaret ble åpnet av Trond Espen Seim, som for anledningen opptrådte i rollen som statsminister Michael Woll fra serien Mammon 2.

Hørt og erfart i maktens korridorer – rekordår for retoriske floskler
Kjetil B. Alstadheim innledet seminaret med et skråblikk på Stortingets spørretime.
– Talerstolen her er den med størst alvor i landet, og journalistene følger alt som blir sagt med ugleøyne, begynte Alstadheim, som har vist at han har en spiss penn på kommentatorplass i DN.
Ekstra plass ble viet til det, som foruten den nåværende selfie-trenden, kan regnes som de nye “moteordene” i politisk retorikk. Alstadheim kunne for eksempel konstatere at “mulighetsrommet” og “det har vært en fantastisk reise” har blitt populære uttrykk, og kunne støtte seg til mediesøk over de siste årene som viste en stor økning i bruken av de to uttrykkene.
– Mulighetsrommet har blitt litt som den nye boden, det er der man har plass til alt, men aldri rydder. Og som vi kan se av tallene så langt, ser 2015 ut til å bli et rekordår, kommenterte Alstadheim til stor latter fra salen.

Hvordan snakke maktens språk
Kristin Halvorsen hadde kanskje et av dagens beste foredrag etter respons fra salen å dømme. Etter mange år i politikken viste hun trygghet og tilstedeværelse på scenen, og med ærlighet og en god dose selvironi kunne hun komme med gode tips til hvordan man kan snakke “maktens språk”.
– Vær ekte, kjenn publikummet ditt, ikke ta deg selv for høytidelig og så må du tåle å ikke alltid se like pen ut, var noen av hennes anbefalinger.
Halvorsen la spesiell vekt på at landsmøtetalene var noe av det mest krevende, fordi alle interessegrupper skal tilfredsstilles på én gang. Særlig utfordrende var det da hun skulle tale på Arbeiderpartiets landsmøte, en tale som fikk god mottakelse og som vil bli husket.
– Jeg likte godt at hun trakk frem talen hun holdt på APs landsmøte, der var hun dyktig og ærlig, sa Kjetil B. Alstadheim om Halvorsens foredrag.

Makt og avmakt i norsk politikk og presse
Gambit H+K var selv representert på scenen med to rådgivere som har vært sentrale aktører i norsk politikk gjennom flere tiår. Under tittelen «Makt og avmakt i norsk politikk og presse» viste Per Arne Olsen, tidligere nestleder i FrP, og Stein Kåre Kristiansen, tidligere politisk redaktør i TV 2, hvordan det er å befinne seg i ulike ender av maktens korridorer. De kom med konkrete eksempler på både god og dårlig mediehåndtering i forbindelse med politiske skandaler, og kunne fortelle at pressen selv kan bli offer for politikernes egne spinndoktorer.

Obamas vidunderbarn
Etter lunsj var det klart for å høre Jon Favreau fortelle om sine erfaringer gjennom åtte år som Obamas taleskriver. Favreau begynte som taleskriver allerede da han var 23 år, men da for republikanernes John Kerry. Om intervjuet til stillingen som Obamas ordsmed sa den amerikanske presidenten følgende: “Jeg trenger egentlig ikke en taleskriver, men du virker som en ålreit og hyggelig fyr, så du er ansatt”.

Favreau kom med følgende fem tips til hvordan man kan skrive en god tale:
1. Fokuser på historien
2. Snakk mottakerens språk
3. Hold det enkelt
4. Ikke vær selvhøytidelig
5. Vær ærlig og autentisk

Les mer om Favreaus råd for å bli en god taleskriver her

Sist gang Favreau var på besøk i Oslo var i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris, der arbeidet med nobeltalen pågikk helt til siste minutt.
– Da vi dro fra Washington fikk jeg 11 sider med håndskrevne notater av Obama. Vi arbeidet hele natten med talen på Air Force One, og den ble ikke ferdig før siste setning ble skrevet direkte inn på teleprompteren i det Obama gikk opp på talerstolen, fortalte Favreau.
I dag er Favreau ute av politikken og har startet et nytt liv i Hollywood som tekstforfatter og leder av sitt eget kommunikasjonsbyrå.
– Jeg ble utslitt av jobben i Det Hvite Hus, og sov sjelden mer enn seks timer. Nå har jeg tid til å ha et liv igjen, ta fri i helgene og gjøre det jeg har lyst til.

Klimakampens nye språk
Nina Jensen fra WWF Norge snakket om hvordan man kan bruke språkets makt og maktens språk til å spre budskapet sitt. Jensen understreket at for å selge sitt budskap i klimakampen har miljøbevegelsen måttet endre klimaspråket. Det er ikke mange år siden miljøbevegelsen brukte avanserte fagbegreper i sin omtale av klimautfordringene. Disse ordene hadde ofte negativ ladning, og ble lite brukt utenfor fagmiljøene. Ved å innføre ord som “det grønne skiftet” og “klimaoptimist” har WWF aktivt gått inn for å endre klimaordene til å være mer positivt ladet. Miljøbevegelsens språk er på vei inn i maktens språk, og dette er avgjørende for at klima skal tas på alvor på et politisk og personlig nivå.

Fra fiksjon til virkelighet – eller omvendt?
Adam Price, som står bak TV-suksessen Borgen, og tidligere statssekretær i Miljøverndepartementet, Ketil Raknes, snakket begge om skillet mellom politisk fiksjon og virkelighet. Både Raknes og Price sammenlignet popkulturelle TV-serier som West Wing, House of Cards og Borgen med virkelighetens politiske miljø.

– Det finnes ingen nedre og øvre grense i politikken, men i fiksjonen er det en grense for hva som er troverdig eller ikke, sa Raknes. Han trakk frem den siste tids skandaler og turbulens på den politiske arenaen i Bergen som eksempler på at virkeligheten ofte er for absurd til å være troverdig i fiksjonen. Price understreket også at den politiske virkeligheten kan være mer absurd enn man kan forestille seg. Hans motivasjon for å lage Borgen var nettopp det faktum at politikkens scene er naturlig dramatisk. Det fiktive miljøet i serien er inspirert av nordiske partier og hendelser, men har ingen historiske referanser til de siste 25 årene. Hovedforskjellene mellom virkelighet og fiksjon er at “i fiksjonen vet man i hvertfall at man blir bedratt”, sa Price med et glimt i øyet.

Et gjennomgående tema hos Price og Raknes var idealisme kontra kynisme. Politikere unngår ofte å svare direkte på spørsmål, noe som blant annet illustreres i Borgen. Price mente dette kan bidra til å skape politikerforakt og stilte spørsmålet; “Kan du bevare makten og samtidig bevare deg selv?”

I en tid hvor de yngre generasjoner ikke gjør politisk opprør, ville Price minne yngre generasjoner på hvor viktig demokratiet er og hvilken belastning politikerne står overfor. Han snakket om hvordan det både i virkeligheten og i TV-seriene finnes mange eksempler på politikere som vier hele sitt liv til politikken, ofte på bekostning av sitt privatliv.

På samme måte diskuterte Raknes hvordan politikere hele tiden angripes av ulike interessegrupper og egentlig er litt maktesløse. Han trakk linjer til tv-serien The Wire for å illustrere at politikere kontinuerlig blir dratt i forskjellige retninger, og at deres valg aldri kan møte alles forventninger og ønsker.

Seminaret ble avsluttet med en debatt mellom Favreau og Price. Nok en gang ble samspillet mellom politisk fiksjon og virkelighet diskutert. Det kom frem at Favreau, som tidligere screenwriter, ble inspirert av serien West Wing til å gå inn i politikken. Overlapp mellom virkelighet og fantasi ble synlig da Favreau, etter flere år som taleskriver, så en gammel episode av West Wing og oppdaget at én av talene var påfallende lik noe han selv hadde skrevet for Obama. Price avsluttet sesjonen med et eksempel på hvordan en TV-serie også kan fyre opp den politiske debatten, som da en episode av Borgen tok opp temaet prostitusjon. Kun noen få dager senere tok det konservative partiet i Danmark opp det samme temaet til diskusjon.

Seminaret ble arrangert av Gambit H+K i samarbeid med Dagens Næringsliv og Kommunikasjonsforeningen.

Konferansier var Eirik Bergesen, skribent og redaktør for Opplysningskontoret.org

Kva du seier i forhold til kva du prøvar å seie

Kva du seier i forhold til kva du prøvar å seie

Dersom du er spreiar av «I forhold til-viruset» kan det du seier og det du prøvar å seie fort ende opp med å vere to heilt forskjellige ting. No når dei høgst infiserte politikarane ser ut til å ha byrja å ta medisinen sin, er det på tide at vi kommunikasjonsfolk gjer vårt for å utrydde språksjukdomen ein gong for alle.

Lenge har det sett ut som at alt håp var ute. Språkviruset har fått spreidd seg vilt og uhemma i mange år. «I forhold til» blei sett på trykk 44034 gonger i løpet av 2013, kor monge gonger det har blitt sagt på TV og radio i same tidsrom orkar eg ikkje eingong å tenke på. Wikipedia kallar feilbruken av uttrykket for forholdisme  – eg kallar det ein sjukdom.  Heldigvis fins det ikkje noko motstandsrørsle mot denne vaksinen – berre ignorans som lett kan kurerast med ein dose språkleg medvit.

Det er altså håp – for det kan sjå ut som om at verstingane, altså politikarane, har byrja å vaksinere seg og er på veg til å bli rehabilitert.

Ei ny søketeneste frå organisasjonen Holder de ord viser nemleg at bruken av «i forhold til» på Stortingets talarstol har gått ned frå over 2700 gonger i 2002, til under 500 i 2014.

Ifølge søketenesta, gjengitt på Framtida.no, er KrF verstingpartiet og Kristin Halvorsen den enkeltpersonen som brukar uttrykket mest, tett etterfulgt av Erna Solberg.

Det er herleg at politikarane byrjar å ta grep, sjølv om eg mistenker at vi framleis har ein lang veg å gå. Vi kommunikasjonsfolk bør ikkje berre følgje etter, vi bør bane veg for denne utviklinga. I mange tilfelle har vi kanskje gjort det også. Er det nokon som treng å ha eit medvite forhold til språket så er det vi og kundane vi rådgir, men vi må nok på kur vi også.

Eg er ein av dei som legg merke til det kvar gong nokon brukar uttrykket «I forhold til» feil. Eg får nervøse rykningar i augeloket av det. Eg har ingen empiri på dette, men eg merkar meg at frekvensen av rykningar i augelokket mitt er jamt over ganske høg. Når eg ser på Dagsnytt 18. Når eg høyrer Politisk kvarter. Når eg overhøyrer samtalar mellom politikarar, PR-folk eller næringslivsfolk på frukostseminar, på fagdagar, i foredrag og møter, ja, til og med blant eigne vener og kollegaer. Sorry folkens. Men vi har ein jobb å gjere.

«i forhold til» er eit uttrykk som i hovudsak skal brukast når ein skal samanlikne noko med noko anna. Misbruket vi må få bukt med er bruken av «i forhold til» når ein heller kan bruke korte, presise preposisjonar. Du kan ofte erstatte «I forhold til» med «om», «for», «i», «med», «overfor» eller «på». Andre gongar kan du også bruke «når det gjeld», «med tanke på», «på bakgrunn av», «vurdert ut frå» eller «angåande».

Språklege nyansar blir borte når «i forhold til» blir brukt i annakvar setning. Det er gale nok, men det verste er at misbruk av uttrykket kan gi setninga ei heilt ny meining, og bodskapen din døyr og oppstår som noko heilt anna.

Eit døme:

Pakistan er et veldig viktig land i forhold til freden i verden.
- Erna Solberg

Er Pakistan eit viktigare land enn freden i verda? Nei.  Det Erna prøvar å seie er at Pakistan er eit veldig viktig land for freden i verda.

Eit døme til:

Tiden er kommet til at vi bidrar i forhold til å redusere utslipp av klimagasser. 
-Jens Stoltenberg

Er det at vi bidreg viktigare enn å redusere utsleppet av klimagassar? Nei – Bodskapen er nok her at tida er komen for at vi bidreg til å redusere utsleppet av klimagassar.

Dersom du ikkje kan bytte ut «i forhold til» med «samanlikna med» utan at meiningsinnhaldet bli endra, bør du altså prøve å finne eit anna ord. Ikkje la publikum drive med gjetteleiken for å finne ut kva du meiner. Vær presis.

- «I forhold til» brukast ofte for å utvide setningane og gi den som snakkar meir tid, ofte utan at dei er klare over det sjølve, sa leiaren av Språkrådet Jan Olav Fretland til Aftenposten Kultur 13. april i fjor.

Kjenner du deg att?

Du står der på talarstolen, framfor mikrofonen, i samtale med sjefen ved kaffimaskina eller på telefon med ein viktigper. Du kjenner du skulle hatt litt tid til å tenke ut kva du skal seie. Du kjenner trangen kome. Viruset boblar bak hjernebarken og lagar vibrasjonar i stemmebandet ditt. Kjemp imot. Ta ein kunstpause, ein sup av kaffien eller eit glas vatn, og prøv å kom på ein enkel, kort preposisjon som kan erstatte det du er på veg til å seie. Så seier du det og verda blir ein litt betre stad i forhold til det den var før.

Er du framleis usikker?
Les Språkrådet sine ni forholdsreglar, eller ta kontakt med Gambit sine språknerdar.

For fleire eksempel på feilbruk av uttrykket til skrekk, advarsel og tidvis humor, følg @iforholdtil på twitter.

6 tips for å prestere under press

6 tips for å prestere under press

Å prestere foran andre mennesker krever sterk psyke og gode mentale ferdigheter. Enten du skal opptre i media, spille for Real Madrid eller holde en konfirmasjonstale for første gang må du takle nerver og stress, og ha evnen til å konsentrere deg. Her er seks tips å ta med seg:

1) Øv på det du skal bli god til
David Beckham trente langskudd hver dag til vaktmesteren ropte ham av banen. Arve Tellefsen stod opp klokken fem om morgenen og spilte skalaer. Steve Jobs brukte timevis på detaljene i talene sine. Samtidig har TV-serier som Heia Tufte og Skal vi danse vist oss hvordan nybegynnere kan heve seg enormt på kort tid så lenge treningen er målrettet. De beste har øvd, så enkelt er det.

Gjenskap situasjonen du skal mestre. Øv på talen din i festlokalet, gå i gjennom presentasjonen din i konferanserommet eller la en kollega spørre deg ut som en journalist. Virkelighetsnær øving øker sjansen for å takle presset når det gjelder som mest. Du har jo gjort det før!

2) Se for deg situasjonene – igjen og igjen
Bruk mental visualisering til å forestille deg oppgaven som ligger foran deg. Se for deg settingen for avisintervjuet, og bruk alle sansene mentalt for å gjøre det så levende som mulig. Hvordan ser det ut der intervjuet finner sted, hvem møter du, hvordan er lyset, luften og lydene der, hvilke spørsmål får du, hva svarer du og hva kan gå galt eller dukke opp? Spill det av som en film forhånd, så er du forberedt når det faktisk skjer. Og mental visualisering kan du gjøre hvor som helst og når som helst, så lenge du har et par minutter til overs.

3) Aksepter at du er nervøs
En av de vanligste mytene er at såkalte ”high performers” ikke er nervøse. I virkeligheten er de like spente som oss andre når det gjelder som mest. Forskjellen er at de får sommerfuglene i magen til å fly i formasjon.

Det er ikke gøy å være nervøs, men det er viktig å akseptere at tvil, spenning og ubehag er en helt naturlig del av det å skulle prestere. De beste utøverne tolker økt spenning som noe positivt, som et tegn på at de endelig er ordentlig klare til å yte. Ta med deg denne innstillingen på scenen!

4) Finn din måte å regulere spenningen på
Litt spenning er bra for å yte sitt beste, men for mye spenning kan ødelegge. Viktige engangsøyeblikk stresser oss, mens gjentakelser av det samme senker spenningsnivået til et lavere nivå enn ønskelig. Finn din måte å spenne av eller mobilere energi på. Noen bruker f eks mentale bilder eller musikk til å skape ro eller få mer energi.

5) Lag en plan – også for det uventede
Se for deg at du lykkes, men ha klar en plan B om noe skulle gå galt underveis. Fokusér på det du kan påvirke, og la alt annet ligge. Gjør det beste ut av situasjonen. Noe mer kan ingen forlange.

6) Bygg deg opp på motgang
Hils motgang velkommen og bruk den til å lære. Forstå mer, forbedre hvordan du gjør ting og bli mer robust som «performer» og menneske.  Samle noen ”bevis” på at du duger underveis, og hent dem frem når du trenger å bygge selvtillit. Videosnutter, bilder, avisutklipp eller kanskje en hyggelig mail med skryt fra sjefen kan ofte være nok til å komme på rett spor igjen. Dette kan du!

 

En virkelig drøm: Å stå på en scene som er viktig for en, enten det er under et mesterskap på hjemmebane eller første dag på jobb, innebærer ofte at en drøm går i oppfyllelse. I alvorets time kan det være fint å huske på. Den er heldig, som får sjansen til å bryne seg på noe man liker godt!

Hvordan vinne valg!

Hvordan vinne valg!

Onsdag 22.april deltok jeg på frokostseminar hos Civita med tema «Hvordan vinne valg». Her er mine refleksjoner om temaet.

Hvordan vinne valg
Det finnes ingen oppskrift på hvordan man vinner valg. Hadde det gjort det ville det betydd at alt dreide seg om teknikk. Slik er det heldigvis ikke. Politikk handler om følelser, verdier og overbevisning. Det betyr likevel ikke at valgresultatet er upåvirket av om du behersker det håndverket det er å tiltrekke velgere.

Jeg vet ikke så mye om hvordan det er å vinne valg. Jeg har vært sentral i seks valgkamper for SV. De første i 2001 og 2003 gikk bra (12,5 prosent), mens deretter gikk det bare nedover… Men det har vært minst like lærerikt å tape som å vinne

Å vinne valg er ingen enkel øvelse. Velgerne er mer troløse enn før. Partibok er ikke lenger noe man får i dåpsgave. Moderne velgere må overbevises hver eneste dag, og det må skje i et stadig mer fragmentert medielandskap og nye kanaler. Meningsdannelse skjer like gjerne i sosiale medier som foran NRKs tv-debatter – og i stadig større grad skjer det begge steder samtidig. Omløpshastigheten på sakene er høyere enn noen gang, og det å sette dagsorden er dermed vanskeligere.

Dette er den nye virkeligheten for alle som vil nå ut til velgerne med sine budskap. Derfor har også politisk kommunikasjonstrategi beveget seg mot å anse velgere som konsumenter.

Ulike strategier fungerer for ulike partier
I tillegg til å være synlig i de rette kanalene til rett tid må velgerne nås med et budskap som blir husket.

Et partis velgerappell er satt sammen av tre faktorer:

  • Brand: et generelt inntrykk, troverdighet, styrke, etterrettelighet
  • Sak: har et godt svar på de samfunnsutfordringer velgeren er opptatt av
  • Person: har ledere/kandidater med appell og troverdighet

Et stort breddeparti, som Høyre eller Ap kan gjøre et godt valg på et sterkt brand.

Et lite nisjeparti må derimot treffe med sak. Du kan gjøre gode valg på en enkelt sak – så lenge den er bred nok – altså viktig nok for mange mennesker. Et eksempel er heldagsskole

Jesper Strömbäck, professor i politisk kommunikasjon, har en kategorisering av politiske partier, som jeg synes er ganske interessant, og fullt mulig å overføre på det norske politiske landskapet.

Produktorienterte partier: Argumenterer for sine egen ideer og politikk. For å lykkes med denne strategien forutsettes det at velgerne vil innse at deres ideer er best og derfor vil stemme på dem. Her finner vi SV og KrF

Salgsorienterte partier: Partier som tror på sine egne ideer og politikk, men innser at de må bli «solgt» for at publikum skal bli interessert i sakene deres. Slike partier endrer ikke sin atferd eller politikk for å gi folk hva de vil, men prøver å få folk til å ønske det partiet tilbyr. «Same shit – new wrapping». Her finner vi SV på en god dag, samt Venstre, MDG og SP.

Markedsorienterte partier: Bruker markedsinformasjon for å identifisere velgernes behov og krav, og utforme sin politiske profil deretter.  Prøver ikke å endre hva folk vil, men gi folk hva de ønsker. Høyre, Ap og Frp er i denne kategorien.

De store breddepartiene Høyre og Ap har et langt større strategisk handlingsrom enn de mindre partiene, rett og slett fordi meningsspennet internt i partiene er så stort. Disse partiene kan lettere endre politisk profil, vektlegging av saker og valg av hovedsaker og de kan sågar «stjele» hverandres saker – uten å forlate sin posisjon i det politiske landskapet.

«Everyone has a strategy – until they get punched in their face»
Uansett – Min erfaring er at det eneste du kan være sikker på om en valgkamp, er at den ikke blir slik du tror.

De eksemplene som trekkes fram i boka «Hvordan vinne valg« av Tarjei Skirbekk som vellykkede strategisk endringer: Høyre i Norge, Moderaterna i Sverige, Dansk Venstre og Labour har en ting til felles: De hadde tapt valg så det sang etter. De lå nede med brukket rygg. Da er den interne kriseforståelsen høyest. Da er det lettest å få oppslutning internt om endringer.

I det så ligger det at 1) krise gir muligheter. (Litt trøst til SV der altså…), men 2) krisen i seg selv endrer ingen ting. En snuoperasjon krever at man legger en klar strategi, og sørger for at den blir fulgt. Det er det ledelsen i partiet som må sørge for. (En liten advarsel til SV der altså…)

 

Topplederskifte – de 100 første (kommunikasjons)dagene

Topplederskifte – de 100 første (kommunikasjons)dagene

Når en virksomhet får ny toppleder, stilles det store forventninger fra omgivelsene, ikke minst til synlig og rask endring. Disse forventningene kan gjøre at det blir krevende ikke å gjøre raske endringer fremfor å bruke tid på å analysere hva som faktisk er klokt. Lederens kommunikasjon i den første fasen vil bestemme mye av det fremtidige handlingsrommet. 

Finansavisen hadde 15. april et oppslag om de mange topplederskiftene i større norske virksomheter i år. Både i politikk og næringsliv er det rikelig med litteratur om lederes første 100 dager ved roret, der dommen som avsies i stor grad måles ut fra hva lederen har endret – hva er nytt, hva er gjort?

Ofte er nettopp endringsbehov grunnen til at eiere ansetter en ny leder. Det kan være virksomheter i åpenbar krise, der dramatiske grep må gjøres raskt for å overleve. Det kan også være virksomheter med behov for store omstillinger, der lederskiftet blir katalysatoren for å sparke i gang prosessen. I mange tilfeller slutter imidlertid toppledere uten dramatikk, i virksomheter som utvilsomt kan bli bedre, men hvor mye allerede er bra. Spesielt i slike virksomheter er det viktig at en toppleder er bevisst følgende

  1. Forelskelsens slør: I en rekrutteringsprosess vil en kandidat kunne få et visst tunnelsyn og kjøpe den beskrivelsen som gis av virksomheten. Ofte vil riktignok behovet for store endringer være mer under- enn oversolgt. Når man har fått jobben, må lederen like fullt ta seg tid til å se virksomheten med friske øyne. Hva er egentlig de viktigste forandringene?
  2. Mitt selskap: De fleste toppledere ønsker raskt å sette sitt preg på virksomheten. Som instinkt er det bra, men noen instinkter kan med fordel undertrykkes i en kortere periode til fordel for aktiviteter som observasjon, analyse og læring. Da vil også sjansen for lykkes med endringer øker
  3. Førsteinntrykkets makt: Lederskifter er en sensitiv fase der usikkerhet og risiko øker. Selv toppledere som rekrutteres internt vil fremstå som nye i rollen. Hva de kommuniserer til eiere, ansatte, kunder og leverandører i tiden rett før og etter tiltredelse, er derfor gjenstand for mye tolkning og analyse. Er dette en kursendring, hva står vedkommende for, er dette en leder jeg kan stole på? 

Lederen må gi seg selv handlingsrom gjennom en bevisst kommunikasjonsstyring av forventninger. Det kan være krevende for ledere som velger å analysere og forstå før de gjør de store grepene til etter dag 101, eventuelt at de eller heller å prioritere mindre synlige grep fordi det er disse som er viktigst.

Rådet til ledere må være å kommunisere et tydelig bilde av hvor organisasjonen skal, hvordan det vil føles når vi er der og på hvilken måte det er annerledes enn i dag. Og at det er summen av alle grep over tid som vil føre til at vi klarer å nå målene, ikke kun de synligste.

De 100 første dagene er viktige for en ny toppleder. Gjennom god kommunikasjon sikrer man seg handlingsrom. Uansett om man planlegger en revolusjon eller en evolusjon.

 

Denne saken var et debattinnlegg i Finansavisen 18. april.