Archive for Gambits verden

Hvordan vinne valg!

Hvordan vinne valg!

Onsdag 22.april deltok jeg på frokostseminar hos Civita med tema «Hvordan vinne valg». Her er mine refleksjoner om temaet.

Hvordan vinne valg
Det finnes ingen oppskrift på hvordan man vinner valg. Hadde det gjort det ville det betydd at alt dreide seg om teknikk. Slik er det heldigvis ikke. Politikk handler om følelser, verdier og overbevisning. Det betyr likevel ikke at valgresultatet er upåvirket av om du behersker det håndverket det er å tiltrekke velgere.

Jeg vet ikke så mye om hvordan det er å vinne valg. Jeg har vært sentral i seks valgkamper for SV. De første i 2001 og 2003 gikk bra (12,5 prosent), mens deretter gikk det bare nedover… Men det har vært minst like lærerikt å tape som å vinne

Å vinne valg er ingen enkel øvelse. Velgerne er mer troløse enn før. Partibok er ikke lenger noe man får i dåpsgave. Moderne velgere må overbevises hver eneste dag, og det må skje i et stadig mer fragmentert medielandskap og nye kanaler. Meningsdannelse skjer like gjerne i sosiale medier som foran NRKs tv-debatter – og i stadig større grad skjer det begge steder samtidig. Omløpshastigheten på sakene er høyere enn noen gang, og det å sette dagsorden er dermed vanskeligere.

Dette er den nye virkeligheten for alle som vil nå ut til velgerne med sine budskap. Derfor har også politisk kommunikasjonstrategi beveget seg mot å anse velgere som konsumenter.

Ulike strategier fungerer for ulike partier
I tillegg til å være synlig i de rette kanalene til rett tid må velgerne nås med et budskap som blir husket.

Et partis velgerappell er satt sammen av tre faktorer:

  • Brand: et generelt inntrykk, troverdighet, styrke, etterrettelighet
  • Sak: har et godt svar på de samfunnsutfordringer velgeren er opptatt av
  • Person: har ledere/kandidater med appell og troverdighet

Et stort breddeparti, som Høyre eller Ap kan gjøre et godt valg på et sterkt brand.

Et lite nisjeparti må derimot treffe med sak. Du kan gjøre gode valg på en enkelt sak – så lenge den er bred nok – altså viktig nok for mange mennesker. Et eksempel er heldagsskole

Jesper Strömbäck, professor i politisk kommunikasjon, har en kategorisering av politiske partier, som jeg synes er ganske interessant, og fullt mulig å overføre på det norske politiske landskapet.

Produktorienterte partier: Argumenterer for sine egen ideer og politikk. For å lykkes med denne strategien forutsettes det at velgerne vil innse at deres ideer er best og derfor vil stemme på dem. Her finner vi SV og KrF

Salgsorienterte partier: Partier som tror på sine egne ideer og politikk, men innser at de må bli «solgt» for at publikum skal bli interessert i sakene deres. Slike partier endrer ikke sin atferd eller politikk for å gi folk hva de vil, men prøver å få folk til å ønske det partiet tilbyr. «Same shit – new wrapping». Her finner vi SV på en god dag, samt Venstre, MDG og SP.

Markedsorienterte partier: Bruker markedsinformasjon for å identifisere velgernes behov og krav, og utforme sin politiske profil deretter.  Prøver ikke å endre hva folk vil, men gi folk hva de ønsker. Høyre, Ap og Frp er i denne kategorien.

De store breddepartiene Høyre og Ap har et langt større strategisk handlingsrom enn de mindre partiene, rett og slett fordi meningsspennet internt i partiene er så stort. Disse partiene kan lettere endre politisk profil, vektlegging av saker og valg av hovedsaker og de kan sågar «stjele» hverandres saker – uten å forlate sin posisjon i det politiske landskapet.

«Everyone has a strategy – until they get punched in their face»
Uansett – Min erfaring er at det eneste du kan være sikker på om en valgkamp, er at den ikke blir slik du tror.

De eksemplene som trekkes fram i boka «Hvordan vinne valg« av Tarjei Skirbekk som vellykkede strategisk endringer: Høyre i Norge, Moderaterna i Sverige, Dansk Venstre og Labour har en ting til felles: De hadde tapt valg så det sang etter. De lå nede med brukket rygg. Da er den interne kriseforståelsen høyest. Da er det lettest å få oppslutning internt om endringer.

I det så ligger det at 1) krise gir muligheter. (Litt trøst til SV der altså…), men 2) krisen i seg selv endrer ingen ting. En snuoperasjon krever at man legger en klar strategi, og sørger for at den blir fulgt. Det er det ledelsen i partiet som må sørge for. (En liten advarsel til SV der altså…)

 

Topplederskifte – de 100 første (kommunikasjons)dagene

Topplederskifte – de 100 første (kommunikasjons)dagene

Når en virksomhet får ny toppleder, stilles det store forventninger fra omgivelsene, ikke minst til synlig og rask endring. Disse forventningene kan gjøre at det blir krevende ikke å gjøre raske endringer fremfor å bruke tid på å analysere hva som faktisk er klokt. Lederens kommunikasjon i den første fasen vil bestemme mye av det fremtidige handlingsrommet. 

Finansavisen hadde 15. april et oppslag om de mange topplederskiftene i større norske virksomheter i år. Både i politikk og næringsliv er det rikelig med litteratur om lederes første 100 dager ved roret, der dommen som avsies i stor grad måles ut fra hva lederen har endret – hva er nytt, hva er gjort?

Ofte er nettopp endringsbehov grunnen til at eiere ansetter en ny leder. Det kan være virksomheter i åpenbar krise, der dramatiske grep må gjøres raskt for å overleve. Det kan også være virksomheter med behov for store omstillinger, der lederskiftet blir katalysatoren for å sparke i gang prosessen. I mange tilfeller slutter imidlertid toppledere uten dramatikk, i virksomheter som utvilsomt kan bli bedre, men hvor mye allerede er bra. Spesielt i slike virksomheter er det viktig at en toppleder er bevisst følgende

  1. Forelskelsens slør: I en rekrutteringsprosess vil en kandidat kunne få et visst tunnelsyn og kjøpe den beskrivelsen som gis av virksomheten. Ofte vil riktignok behovet for store endringer være mer under- enn oversolgt. Når man har fått jobben, må lederen like fullt ta seg tid til å se virksomheten med friske øyne. Hva er egentlig de viktigste forandringene?
  2. Mitt selskap: De fleste toppledere ønsker raskt å sette sitt preg på virksomheten. Som instinkt er det bra, men noen instinkter kan med fordel undertrykkes i en kortere periode til fordel for aktiviteter som observasjon, analyse og læring. Da vil også sjansen for lykkes med endringer øker
  3. Førsteinntrykkets makt: Lederskifter er en sensitiv fase der usikkerhet og risiko øker. Selv toppledere som rekrutteres internt vil fremstå som nye i rollen. Hva de kommuniserer til eiere, ansatte, kunder og leverandører i tiden rett før og etter tiltredelse, er derfor gjenstand for mye tolkning og analyse. Er dette en kursendring, hva står vedkommende for, er dette en leder jeg kan stole på? 

Lederen må gi seg selv handlingsrom gjennom en bevisst kommunikasjonsstyring av forventninger. Det kan være krevende for ledere som velger å analysere og forstå før de gjør de store grepene til etter dag 101, eventuelt at de eller heller å prioritere mindre synlige grep fordi det er disse som er viktigst.

Rådet til ledere må være å kommunisere et tydelig bilde av hvor organisasjonen skal, hvordan det vil føles når vi er der og på hvilken måte det er annerledes enn i dag. Og at det er summen av alle grep over tid som vil føre til at vi klarer å nå målene, ikke kun de synligste.

De 100 første dagene er viktige for en ny toppleder. Gjennom god kommunikasjon sikrer man seg handlingsrom. Uansett om man planlegger en revolusjon eller en evolusjon.

 

Denne saken var et debattinnlegg i Finansavisen 18. april.

Hard kamp før heder

Hard kamp før heder

Hillary Clinton ønsker å bli USAs neste president. Mellom seg og Det hvite hus har 67-åringen en skokk med sultne republikanere. Og et Amerika som er i forandring.

For å bli USAs president i dag må du være en kløpper på å samle inn penger, nyskapende i sosiale medier, ha troverdig erfaring og kompetanse, og evnen til å tekke minoritetsbefolkningen – særlig «hispanics», som latinamerikanske innvandrere kalles.

Clinton har tatt sine forholdsregler siden hun stilte sist gang. I 2008 handlet kampanjen om hvorfor hun var kompetent. Nå er hun en «champion for everyday Americans». I kampanjefilmen ser vi barnefamilier, arbeidsfolk, barn, eldre, homofile og afroamerikanere.

Hun leder over de andre potensielle demokratiske kandidatene med over 50 prosent på målingene. Den politiske handlingskomiteen Ready for Hillary har samlet inn 13 millioner dollar og laget en liste med nærmere 4 millioner supportere til kampanjen.

Clinton lanserte kampanjen sin i sosiale medier, før en turné til sagnomsuste Iowa og New Hampshire står for tur de nærmeste dagene.

Beinhard nominasjonskamp

Iowa og New Hampshire er to småstater som får ekstra oppmerksomhet, fordi det er her primærvalgkampen starter. Primærvalgene er innledende valgrunder, hvor demokratene og republikanerne har en intern kamp for å avgjøre hvem som skal bli nominert til å bli partienes kandidat til presidentvalget.

I primærvalget reiser kandidatene fra øst- til vestkysten av USA for å vinne de femti delstatenes gunst, og de må altså vinne over sine partivenner først. Men vinner man Iowa og New Hampshire er mye gjort – da har man vist styrke overfor pengedonorer, media og velgere i andre delstater. Deretter kommer Super Tuesday, hvor gjerne halvparten av delstatene holder sine primærvalg.

Til sist avsluttes primærvalgkampen i en partikongress, hvor den endelige kandidaten til hvert parti offisielt blir stemt frem. Hver delstat har et valgkollegium med et visst antall medlemmer, som blir kalt «valgmenn». Noen delstater gir alle sine valgmenn til den som vant staten i primærvalget, mens andre fordeler prosentvis etter oppslutning.

At Hillary skal ta imot demokratenes hyllest på partikongressen, anses som en selvfølge. Imidlertid glemmer man hvilken front-runner hun var sist gang hun stilte. Da kom Barack Obama som et friskt pust fra den nye generasjonen og fintet henne ut. En ny Obama vil vi ikke se hos demokratene i årets valg, men republikanerne har en rekke kandidater som kan bli farlige for henne.

Republikanernes tur?

«Just yesterday, a leader from yesterday began a campaign for President by promising to take us back to yesterday. But yesterday is over, and we are never going back.»

Ordene tilhører 43 år gamle Marco Rubio, som lanserte sitt kandidatur dagen etter Hillary. Han er republikansk senator for den viktige vippestaten Florida hvor det er usikkert hvilket parti som vinner. Som barn av cubanske emigranter vil Rubio kunne tiltrekke seg nye velgergrupper. Og han har beveget seg fra den konservative Tea Party-bevegelsen og inn til sentrum, for å gjøre seg attraktiv for de etablerte kreftene i partiet sitt.

Enda mer interessant er det at Rubios mentor, Jeb Bush, snart stiller som kandidat. Som tidligere Florida-guvernør, vil Jeb svekke støtten til Rubio i hjemstaten. Jebs kone er meksikansk og selv snakker han flytende spansk. Å være en del av Bush-klanen innebærer at du har nok av penger og anses som folkelig – distansert fra Ivy League-elitistene på østkysten av USA. Ikke minst er Jeb «den smarte broren» i familien.

Lenger ut til høyre har både Ted Cruz og Rand Paul annonsert sine kandidatur. Cruz er en kjæledegge for nevnte Tea Party og kristne på høyresiden, men ledende skikkelser i partiet tviler på hvor spiselig han er. Splittende er også Paul, som går imot partiet sitt når han vil trekke USA ut av global politikk. Å være for langt utenfor «the Republican mainstream» er ikke det som må til for å slå Hillary, og det vet eliten som styrer partiet.

Et skiftende Amerika

Likevel overskygges aktuelle enkeltsaker av et land i endring. Den nye presidenten kan ikke bare være god til å samle inn penger og vise til erfaring, han eller hun må også reflektere endringene som er i sving. Da trekkes særlig befolkningsutviklingen frem.

I 1980 utgjorde hvite 80 prosent av USAs befolkning. I fjor var de knapt 63 prosent. I 2060 vil de være 44 prosent. Når nye folkegrupper vokser frem, slik som hispanics, vil antydningene om hvilket parti som gjør det best i hver delstat endre seg drastisk. I dag er samtlige femti delstater «avgjort» før valget starter, og bare fem regnes for å være i spill (Ohio, Colorado, Florida, Nevada og Virginia).

Den demografiske utviklingen har gagnet demokratene, noe som vises ved at de har vunnet totale antall stemmer i fem av de seks siste presidentvalgene. En yngre og mer mangfoldig befolkning har vist seg å velge demokratene ved stemmeurnene. På samme måte viser prognoser at velgerbasen i Midtvesten blir eldre og hvitere – her vokser republikanerne seg mer populære på bekostning av demokratene. Valgkartet kan altså endre seg drastisk.

I 2016 vil den vinnende kandidaten være den som forstår USAs endringer best – den som er mest fremtidsrettet og ikke bare vil løse problemer på kort sikt. Om du er kvinne eller mann, eller har et (altfor) kjent etternavn vil ikke være avgjørende. Men det hjelper på om du har mye penger, lassevis med erfaring, viser vitalitet og kan snakke spansk.

Kriminelt god påskelektyre

Kriminelt god påskelektyre

Mange leser krim i påsken – men om du føler deg helt ellevill, kan du gå utenfor opptråkkede litterære løyper med Gambits lesetips i ferien. Vi gir deg fem favoritter!

Nordmenn er et lesende og tradisjonsbundet folk. I påsken leser vi krim. Vi spiser kvikklunsj og appelsin og går på ski. Ferdig snakka! Vi er med andre ord fullt klar over at vi ypper her, men vi våger oss like fullt på en runde med bokanbefalinger blottet for drapsgåter.

Leder for Gambits samfunnsavdeling, seniorrådgiver Jan Ottesen, er ikke i tvil når han blir bedt om å trekke fram en bokanbefaling for påsken.

– Les «År null» av Ian Buruma! Boken har fått strålende kritikker. Den går tilbake til 1945 – året da krigen sluttet. Verden var i ruiner, millioner drept og ingenting ville noensinne bli det samme igjen. «År null» viser til at den nye verdenen tok form. Ifølge VG har boken «[…]både bredt anslag og en detaljrikdom fra dette ene året, frigjøringsåret. Selv om mye er kjent, er denne fortellingen om 1945 skrevet med et nytt blikk, billedutvalget er storartet – og den er virkelig bevegende å lese.». Historie kan man aldri få nok av, mener Jan Ottesen.

Og Gambits rådgivere har flere tips til deg med interesse for politikk og historie:

– Om man vil se verden gjennom brillene til en gammel slugger som har vært ute noen polarnetter, er «World Order» av selveste Henry Kissinger verdt å lese, sier Simen A. Johannessen, seniorrådgiver i Gambit. Han mener boken gir innsikt verdt å ta med seg.
– Kanskje forstår man litt bedre de mange konflikter som preger verden i dag, sier Johannessen.

Spesialrådgiver Julie Holst Berntsen anbefaler å bruke påskeferien på en bok som har ligget på bestselgerlistene for ledelseslitteratur i mer enn to tiår.

– «One minute manager» av Kenneth H. Blanchard og Spencer Johnson har fått klassikerstatus av mange årsaker. Boken som får deg til å se det positive i folk, og snur hodet ditt på under en time, mener Berntsen.

Hennes kollega Susanne Egset, prosjektkoordinator i Gambits avdeling for kreative tjenester, Bisqit, har en engasjert anbefaling å bidra med.

– Det er en ny, feministisk vår! Jeg gleder meg til å kaste meg over «F-ordet – 155 grunner til å være feminist», av Marta Breen, Jenny Jordahl og Madeleine Schultz. Det er en selvhjelpsbok om å møte typiske argumenter og klisjeer i debatten om likestilling. Jeg har lest boka «Født feminist» av Breen og er kanskje i overkant engasjert i temaet – men det trenger ikke bety at feministlitteratur kun egner seg som bibler for entusiaster som meg. Boka er kjempemorsom og gir et veldig godt innblikk i dagens likestillingssituasjon – og hvordan man kan gjøre verden til et litt bedre sted.

Rådgiver Christian Kamhaug ser fram til å fordype seg i en bok om en av barndomsfavorittene: Lego!

– «Brick by Brick» av David Robertson ligger og venter på meg på Kindlen og skal leses i påsken. Boken handler om hvordan Lego, som var på kanten av stupet for bare noen få år siden, tok grep og gjennom fokus på innovasjon og kundeinvolvering snudde seg rundt og ble sterkere og mer populære enn noen gang. Mens mini bygger, skal jeg lese – om han ikke overbeviser meg om å bytte til bygging, avslutter Christian Kamhaug.

God påske!

Reisebrev fra SxSW dag 4  - den 5. skjermen, død over privatbilismen og porno

Reisebrev fra SxSW dag 4 – den 5. skjermen, død over privatbilismen og porno

Min ambisiøse plan om å sende reisebrev hjem fra SxSW hver dag mens jeg var i Austin, røyk etter to dager. SxSW er ingen feriekoloni. Det er  foredrag fra 09:30 til 18 hver dag, og så skal man jo ha mat og en øl kanskje. Når hotellet i tillegg ligger en halvtime med buss unna sentrum, blir det lange dager. Derfor blir de de to siste reisebrevene fra årets SxSW skrevet fra Oslo.

Dag fire, mandag 16. mars startet for min del ved 1-tiden på natten. Min sønn Magnus fylte 7 år denne dagen, og han var naturlig nok litt skuffet over at pappa var på andre siden av kloden på bursdagen. Heldigvis har vi i dag teknologi som gjør det lett å holde kontakten, så jeg ringte ham opp via Facetime og kunne gratulere ham med dagen og se på tingene han hadde fått over nettet. Det er ikke mange år siden videosamtaler over nett ble mulig for alle, og det er symptomatisk at 7åringen ikke synes det er noe rart at jeg kan sitte på sengen og skal legge meg og snakker med ham over video mens han sitter i sengen og skal stå opp – 5000 kilometer unna. Jeg synes fremdeles det er fantastisk! Teknologi, ass!

Faglig var mandagen kanskje den svakeste for min del. Jeg var litt skuffet over flere av tingene jeg gikk på denne dagen, men noen gullkorn fikk jeg notert meg.

Panelet «Race to the fifth screen» forsøkte å kikke inn i fremtiden for å komme opp med hva som eventuelt blir den femte skjermen vi skal forholde oss til (de fire foregående er TV, PC, mobil og nettbrett). Av de fire i panelet synes jeg den mest interessante var Steve Guggenheim, som er Chief Evangelist (for en tittel!) hos Microsoft. Hans hovedpoeng var at det å skulle utvikle nok en enhet som var smart nok til at folk gadd å bruke den er så dyrt at han ganske enkelt ikke trodde på «den femte skjermen». Smarte klokker, som andre i panelet mente var fremtiden, trodde han ikke på, og jeg ser poenget hans. Så langt har de smarte klokkene som har blitt lansert ikke vært smarte i det hele tatt, men er «slaver» av mobiltelefonen. Klokkene fungerer kun sammen med en mobiltelefon, som alle går med uansett. Skjermene er for små til at de kan gi noe mer enn varsler, og vil ikke erstatte mobiltelefonene.

Et annet alternativ til den femte skjermen er skjermer i det offentlige rom, på restauranter, i flyseter og ute i bybildet som kan kommunisere med mobiltelefoner og gi ekstra verdi både for kunden og stedet. Men, igjen, disse er «dumme» terminaler som må kommunisere med en annen enhet for å gi noe tilbake.

Mandagens keynote var ved Logan Green, som er grunnlegger og CEO i bildelingstjenesten Lyft og hadde den vidløftige tittelen «Fixing transportation with humanity and technology». Lyft omtales ofte som den «snille fetteren til Uber», og selv om Green brukte mye tid på å fortelle hva som skiller Lyft fra Uber, er forretningsmodellen mer eller mindre den samme. Privatpersoner med egen bil som er ute og kjører kobles med andre privatpersoner som trenger å kjøres et sted. Privatbilismen er et av de største problemene i amerikanske storbyer. Bare fem prosent av amerikanerne tar bussen til jobben, og kollektivtransport er hverken populært eller særlig effektivt i de fleste amerikanske byer. Ifølge Green tar biler beslag på omtrent halvparten av arealet i Los Angeles gjennom veier og parkeringsplasser. Faktisk finnes det fire parkeringsplasser per bil! Dessuten er bilbruk den nest største utgiftsposten for amerikanske husholdninger. Lyfts filosofi er at de skal hjelpe til å gjøre det unødvendig å eie sin egen bil. Der mener Green også hovedforskjellen til Uber ligger. Mens Uber sier de er «alles privatsjåfør» ønsker Lyft å ta livet av privatbilismen.  På sikt er Green ikke fremmed for å tilby førerløse biler du kan bestille med appen.

Dagens siste session handlet om hvordan pornoindustrien ledet an den digitale utviklingen. Det er pornoindustriens bruk av VHS over BetaMax som gjorde at VHS ble det ledende videoformatet, pornobransjen valgte DVD over Laserdisk, og det var pornoindustrien som ledet an i videostreaming. Neste gang du setter deg ned og ser House of Cards på Netflix, kan du tenke på at behovet for rask og billig distribusjon av pornofilmer til mobile enheter har gjort streaming allemannseie.  En av paneldeltagerne levde ifølge ham selv godt på internett-kontrollerte sex-leketøy! Dette var en ny business for meg, men visstnok kan man altså kontrollere, over nettet, sexleketøy som andre har på (eller i) seg og se dette via live streaming. Hver sin lyst….

Forretningsmodellen for mer «tradisjonell» pornofilm på nett hadde endret seg over tid, fortalte de gamle mennene med hestehaler. Der man tidligere la ut korte klipp for å selge nedlasting av hele filmen i høyere kvalitet, legges nå mer og mer ut gratis i fullt format, finansiert av annonser for datingtjenester, penisforlenging og sexleketøy. Den største trusselen mot online porno, var ifølge herrene, at unge nå i større grad lager eget innhold og deler det med hverandre. Dette forsøker de å kapitalisere på ved å tilby de som ønsker å lage sitt eget innhold å dele det gjennom sine kanaler. Selvsagt ser de også på mulighetene som ligger i virtual reality. Sjekk dette klippet – og prøv å ikke le:  https://www.youtube.com/watch?v=hLqVxC6JWIM

Reisebrev fra SxSW dag 3 -  nye mediehus, personlig mote og psykedeliske tepper

Reisebrev fra SxSW dag 3 – nye mediehus, personlig mote og psykedeliske tepper

Dag tre startet med et panel bestående av nye medier som Mashable, VOX Media og Refinery29. Paneler er ikke de beste formatene på SxSW, ofte virker det som folk ikke har forberedt seg så godt og de sitter bare å plaprer. Men, jeg oppdaget at paneler som ledes av journalister som følger vertikalen velig ofte ble mye bedre. Dette panelet ble ledet av Michael Sebastian fra Advertising Age, som hadde gode spørsmål til deltagerne, kjente bransjen godt og klarte å sette deltagerne fast et par ganger. Blant annet med spørsmål om noen av dem hadde vært i samtaler med Facebook om deres nye produkter rundt native advertising. Det var tydelig at dette hadde de alle sammen, men det var så hemmelig at ingen av dem hverken ville avkrefte eller bekrefte. De svettet godt en periode alle tre, til tilhørernes store glede.

Stacy Martinet fra Mashable fortalte hvordan Mashable nå går fra å være en teknoblogg, til å bli en fullverdig nyhetstjeneste på nettet som også skaffer seg journalistisk kompetanse å politikk, utenriks og andre temaer leserne deres er opptatt av.

I Norge har vi det siste året hatt en stor debatt omkring native advertising, og norske mediehus har vært opptatt av skarpe skiller mellom de redaksjonelle og komersielle delene. For de nye mediehusene er dette skillet ikke noe de er like opptatt av. De er også pålagt å merke betalt innhold, men det er ikke egne redaksjoner. En journalist kan skrive en betalt produktomtale en dag, og interjue teknologisjefen i samme selskap dagen etter. Det viktigste er at den som skal skrive saken skriver godt og kan sakene. På spørsmål om de ikke var redd for troverdigheten var svaret at det var de hel tiden. De var ekstremt opptatt av troverdighet og kvalitet. Derfor måtte deres native adversting holde samme høye innholdsverdi som alt annet – ellers gidder ikke leserne bruke tid på det. Jeg fikk det inntrykket at de hadde en helt annen filosofi enn en del norske medier. Mens man i Norge er opptatt av journalistisk integritet og gamle tankesett, er disse mediene var ekstremt leser- eller kundefokusert. Hva er det våre lesere liker? Vil de sette pris på dette innholdet? Vil ikke leserne ha det, vil de heller ikke selge det til annonsører.

Nettopp denne blaningen av redasjonelt innhold og betalt er trolig det som skal til for å tjene penger for de nye mediehusene. De ser at bannerannonsering, som var det de startet med, på sikt neppe er en bærekraftig business å være i. CPM-prisene har gått kraftig ned de siste årene, og kommer bare til å falle. Derfor er det ekstremnt viktig å se på nye inntektskilder.

Personlig mote (ikke PM)
Etter en rask lunch på gaten var det tid for panelet «When fashion gets personal» som handlet om hvordan ny teknologi gjør det mulig i større grad å personalisere mote. Jeg tror jeg var én av 2-3 menn i salen – de andre 200 var kvinner. Fordelen med dette var at dette var kanskje det konferanserommet som luktet aller best i løpet av den dagen. I panelet satt blant annet islandske Åslaug Magnusdottir fra Tinker Tailor og Jesse Finkelstein fra Print All Over Me. De to representerte begge ender av segmenget for personaliserte moteklær.

Tinker Tailor lager luksusmote sammen med kjente designere og lar kundene justere plaggene på nett, i samarbeid med designerne. Om en kunde vil ha en Kira Plastinina-designet kjole, men ønsker lange ermer eller en v-hals, kan hun fikse dette. Resultatet er et deignerplagg som hun kan være 100% sikker på at ingen andre har.

Der Tinker Tailor bruker kjente designere, men lar kundene justere på detaljer, legger Print All Over Me deignet i kundenes hender. Brukerne laster opp sitt eget mønster og kan velge mellom  en rekke ulike plagg – t-skjorter, gensere, kjoler, pysj etc – som så produseres og sendes til kunden. I tillegg kan den som laster opp designet legge det ut i butikken slik at andre kan kjøpe klær med designet. Print All Over Me gir designeren 20% av omsetningen av salegt. Så langt har mer enn 2 millioner design blitt lastet opp.

Magnusdottier mente at 3D-printing kom til å revolusjonalisere fashion-industrien, særlig innen smykker og veskedetaljer. Fashionindusytrien har vært for treg med å ta til seg ny teknologi, og alle i panelen mente det kom til å bli en eksplosjon i personlig, tilpasset fashion i årene som kommer.

Stygge tepper og fine sokker
Amerikanere elsker vegg-til-vegg-tepper, og når du flyr fra konferanerom til konferanserom hele uken oppdager du at det er mye rare tepper på gulvene. En gammel bekjent av meg, Aurelie Valtat som er digital communications manager i EU-kommisjonen og som jeg først traff mens hun jobbet i Eurocrontrol og jeg i SAS, kalte Austin «the capital of psycedelic carpets» og i løpet av uken delte vi bilder av de styggeste teppene på twitter med hashtaggen #ugliestcarpetcontest. Sjekk selv, men jeg tror vi fant vinneren på Holiday Inn.

De som følger meg på Instagram vet at jeg har en forkjærlighet for fargerike sokker, og når sjefen for design i Evernot, Jeff Zwerner, stilte med foredraget «Socks? WTF?» måtte jeg selvsagt få med meg det. Han fortalte om hvordan Evernote (som er best kjent for sine digitale notatapper) så smått hadde utviklet flere fysiske produkter under merket Evernote Market. Først og fremst Moleskin-notablokker i papir, men også en scanner, kontorrekvisita, sekker  -  og sokker. De så at mange av deres digitale kunder også ville ta med seg Evernot ut i den fysiske verden, og Market nådde en omsetning på $1 million i løpet av 30 dager. Til sammenligning tok det pemiumversjonen av Evernote-appen halvannet år for  nå den første millionen. Som en bieffekt oppdaget Evernote også at kunder som kjøpte fysiske produkter i større grad også kjøpte premiumversjonen av appen. Dessverre sender Evernote kun sokker til kunder i USA og Canada, så det blir ikke Evernote-tirsdagssokker på en stund.

Reisebrev fra SxSW dag 2 -  busskluss, toppledere i sosiale medier og #shitstorm

Reisebrev fra SxSW dag 2 – busskluss, toppledere i sosiale medier og #shitstorm

Oslo og Austin utvider samarbeidet mellom byene, og i går ble de to hovedstedene (Austin er delstatshovedstad i Texas) «gift» under en sermoni på The Oslo Lounge. Dessverre ser det ut til at de som driver shuttlebussene mellom hotellene og konferansesenteret har lært punktlighet av Ruter#. Dagen startet med å ankomme sentrum en time for sent, og dermed røyk dagens første session som handlet om hvordan sosiale medier og nyhetsmedier. Det ble i stedet tid til en dobbel frokosttaco og en liten gåtur i et vårlig Austin sentrum.

Man går mye på SxSW. Jeg bruker appen Moves som måler all min bevegelse i løpet av dagen, og i går målte Moves at jeg hadde gått mer enn 15.000 skritt. Det er omtrent det dobbelte av hva jeg går på en vanlig dag hjemme. Det går busser mellom de ulike konferansestedene, men Austins beryktede trafikk er ikke bedre under SxSW, så ofte er det like raskt å gå. Det er flott vårvær i Austin, etter et par uker med kaldt vær, regn og tilogmed «snø», og en nordmann på tur får skikkelig vårfølelse.

Sosialt engasjerte ledere
Dagens første session sto Charlene Li fra Altimeter Group for, med tittelen Creating a Digital Engagement Strategy for Leaders. Hun mener at moderne ledere er nødt til å ta inn over seg at måten vi som ansatte og kunder kommuniserer med toppledelsen i selskaper har endret seg. Selve forholdet man har til hverandre har gått fra å være kortsiktig (transaksjonsbasert, tilfeldig og upersonlig) til å bli mer langsiktig (to-veis, konstant og autentisk).

Li mente at den som ofte sto i veien for at topplederen kunne starte å engasjere seg internt og ikke minst eksternt, er kommunikasjonssjefen.Vedkommende mister monopolet på kommunikasjonen, og kan ofte være redd for hva sjefen kan finne på å si. I tillegg tok hun frem alle de tradisjonelle unnskyldningene som toppledere har for å ikke engasjere seg – som blant annet: de har ikke tid, mener det ikke erstatter samtaler ansikt-til-ansikt eller de er (som Lillian er inne på i sitt blogginnlegg) redde for å skade selskapets omdømme.

Det enkleste å skyte ned var argumentet om «jeg har ikke tid». Har du ikke tid til dine asnatte og kundene? er spørsmålet hun kontrer dette med. Ofte handler det egentlig om redsel, og at mediene er ukjente og nye. Lederne må innrømme at dette kanskje ikke er noe de er eksperter på, men de fleste har ikke kommet dit de er ved å være dunne – så hennes erfaring var at alle kunne mestre kommunikasjonen med litt opplæring og mye vilje.

Hun var allikevel tydelig på at alle plattformer ikke nødvendigvis passer for alle, men at det er viktig å delta i konversasjoner internt eller eksternt. Hvorfor deltar ikke toppledere i diskusjoner på intranettet? De som faktisk velger å gjøre det – ikke alltid, men i det minste av og til – merker stor forskjell. De ansatte føler at de blir sett, selv om de kanskje aldri har møtt sjefen ansikt-til-ansikt, gjennom å få ha en digital dialog med sjefen.

Tilfeldigvis (?) kunne man kjøpe boken hennes, The Engaged Leader, i SxSW-bokhandelen. Det er ikke tykke boken, så jeg regner med at den blir lest på flyet hjem.

Shitstorm
Etter flere gode sessioner – blant annet om betaling via wearable teknologi –  og mye mer trasking, ble dagens faglige påfyll avsluttet med panelet Managing a Shitstorm and Restoring Your Brand.Dette panelet var sponset av analyseverktøyet Crimson Hexagon – som i tillegg til å ha en av sine i panelet stilte med åpen bar. Sier du «shit» og «f**k» et par ganger fra scenen, og byr på gratis øl vinenr du alle hjertene i salen. Når de i tillegg hadde veldig gode paneldeltagere som Liz Jarvis-Shean, kommunikasjonssjef i Tesla og tidligere rådgiver for president Obama, og Robert Gibbs som også tidligere jobbet for Obama (og ble kalt presidentens «politiske kompass») ble dette en av dagens høydepunkter. I bunn og grunn var dette en times innføring i krisekommunikasjon. Panelet gikk gjennom prosessen med å planlegge for krisen, hvordan håndtere krisen mens den pågikk og hvordan rydde opp etterpå. Flere av deltagerne hadde jobbet med skarpe kriser før (som Deepwater Horizon i 2010), i tillegg til flere gode eksempler. Crimson Hexagon viste hvordan de kunne måle volumet av samtaler rundt en krise, og brukte kontroversen rundt basketballaget LA Clippers’ eier Donald Sterlings påståtte rasistiske uttalelser som eksempel. Grafene viste tydelig at da NBA endelig tok grep om krisen, stilnet også det meste av de negative samtalene.  Den aller beste onelineren var det imidlertid The Incite Agency‘s Ben LaBolt som sto for da han sa: «Break your own bad news». Med det mener han at når du er oppe i krisen, og du vet det finnes mer dårlig nytt – som journalistene kommer til å finne frem til før eller senere – så tjener du mye på å frivillig slippe de dårlige nyhetene selv. På den måten får ikke medias avsløring samme kraft, og du fremstår som åpen og ærlig –  og du kan unngå en enda større «shitstorm».

Dagen ble – so seg hør og bør – avsluttet på Cantina Laredo der vi fikk de største fajitas-tallerknene noen gang. Fem voksne, ikke småspiste menn rundt bordet – og ingen spiste opp all maten på tallerkenen. Everything’s big in Texas!

Neste reisebrev skal blant annet handle om psykedeliske gulvtepper, så følg med.

Reisebrev fra SxSW 2015 dag 1 - Multitasking, kinesisk luksus og Ninja Turtles

Reisebrev fra SxSW 2015 dag 1 – Multitasking, kinesisk luksus og Ninja Turtles

Etter en lang reise Oslo-New York-Austin, og en dag fri til å akklimatisere meg og registrere meg (og hilse på venner og «familie» her i Austin), var South by Southwest Interactive (SxSW) endelig i gang i dag.  Siden dette var første dag, startet ikke det faglige programmet før kl 11. Totalt ble det fire sessions i dag, og under vil jeg fortelle om to av dem.

Multitasking
Først ut for min del i dag (etter en nydelig frokosttaco på Taco Shack) var foredraget «Neuroplasticity and Tech: Why Brands Have to Change» med Dan Machen og Felix Morgan fra heyHuman. Dette viste seg å være det mest interessante foredraget i løpet av dagen.

De startet med å fortelle om et forskningsprosjekt de hadde gjort sammen med danske forskere for å se på hvordan hjernen fungerer når den skal multitaske. Vi tror vi multitasker, men det vi egentlig gjør er task-switching  -vi bytter mellom ulike oppgaver i høyt tempo. Vi tror også vi er mer effektive når vi gjør dette, men forskningen viser faktisk det motsatte (dette gjelder også kvinner, selv om de tror de flinkere enn menn til å multitaske). En gruppe forsøkspersoner fikk i oppdrag å se på TV, samtidig som de forsøkte å planlegge en ferietur på nettet og chatte med venner på mobilen, mens en annen gruppe bare skulle gjøre én av tingene.

Det forsøkene viste var at de som gjorde alle disse tre tingene på én gang fikk til slutt kognitiv kollaps – de klarte ikke å gjennomføre alle oppgavene godt nok. De ble distrahert, de kunne ikke huske like godt som de som ikke måtte gjøre tre ting på en gang. Blant annet huket de mindre enn en tredjedel av de reklamebudskapene som ble vist på tv. Dette er ikke noen uvanlig situasjon for oss i dag. Vi gjør gjerne to-tre-fire ting på en gang. Eller, rettere sagt, vi bytter mellom flere oppgaver, og vi får ikke med oss alle budskapene som skal nå frem til oss. Siden 1996 har summen av informasjon vi må forholde oss til på en dag blitt fem ganger så stort.

Hvordan skal da merkevarer som ønsker å må gjennom i kakofonien av budskap?  Machen og Morgan lanserte fem tips, som de illustrerte med flere gode eksempler

  1. Tenk i stereo – Kombiner bilder med god lyd. Eksempel: Honda
  2. Overrask med enkelthet – Tenk rim, enkle budskap som sitter, og synkroniser online og offline-annonsering
  3. Maksimer minneverdi – Hjelp kundene med å huske det de skal, for eksempel kan blomsterbutikken sende mail dagen før morsdag eller kjærestens bursdag for å minne deg på å kjøpe blomster
  4. Kjør på med underbevisste «dytt» – Det vi kjenner igjen, kjøper vi. Større logoer, og hold vær tro mot det som gjør at kunden kjenner deg igjen. Eksempel: Tropicanas rebranding
  5. Overvinn kontekst  - personalisering hjelper, tilpass annonser til sesong, tid på døgnet eller til og med været. Tilpass formen den konteksten kunden er i. Eksempel: EAT

Kinesiske luksuskonsumenter
Senere på dagen deltok jeg på en session i regi av reklame- og kommunikasjonsbyrået Hudson Rouge som har spesialisert seg på mote og luksusmerker. Etter noe fjas om big data av en fyr i rar jakke som ikke hadde forberedt seg noe særlig, kom Mark Evans, som jobber med luksusmerker i Kina, på med en del interessante betraktninger om den kinesiske luksuskonsumenten. Det kinesiske luksusmarkedet er et potensielt digert marked, selv om det bare er 2-5 prosent av den kinesiske befolkningen som har penger til å kjøpe produktene. Mens kinesiske luksuskonsumenter tidligere har vært opptatt av prangende luksus, har preferansene snudd de siste årene – blant annet som følge av at kinesiske myndigheter har begynt å slå ned på «overdrevent forbruk». Dette, sammen med at kinesiske luksusforbrukere ønsker seg mer «meningsfulle opplevelser» og høyere kvalitet, har ført til at de glorete store logoene blir mindre populære. Louis Vuitton omtales nå som «sekretær-vesker», mens de mer kresne forbrukerne heller kjøper mer diskrete vesker fra Bottega Veneta. De kinesiske luksuskonsumentene skiller seg fra de vestlige ved at de nesten uten unntak også er digitale konsumenter. De aller fleste kjøp starter på nett, og ender i en fysisk butikk. Kineserne ønsker seg personalisering, de forventer at merkene er tilgjengelig i alle kanaler og de ønsker at hele opplevelsen rundt kjøpet skal gi en følelse av luksus. Når 45 prosent av de kinesiske luksuskonsumentene er interessert i å prøve nye merker, eller reisemål, er dette en klar invitasjon til å begynne å ta i bruk kinesiske webtjenester som Weibo og andre.

Ninja Turtles
Men, SxSW er ikke bare fag, det er også gøy. Byen er full av folk, og merkevarer som vil at alle folkene skal legge merke til dem. Webtjenesten Hootsuite har en ølsykkel man kan kjøre rundt i byen, PayPal har en egen lounge med mat, drikke og strøm og sykkeldrosjer finnes over alt – de tøffeste er sponset av HBO og er prydet med jerntronen. Ikke bare de store merkevarene, men også lokalbefolkningen ser sitt snitt til å tjene noen dollar på de mer enn 30.000 tilreisende til SxSW. Selv traff jeg to av min sønns helter – Ninja Turtles’ene Michelangelo og Donatello – som mot et par dollar i pappesken sin, lånte meg et sverd og lot meg ta bilde med dem.

Det har vært en spennende dag – og allerede i morgen er det fullt program igjen!

Ninja Turtles

Forfatteren med Ninja Turtles på 6th Street

 

Nedtelling til SxSW Interactive

Nedtelling til SxSW Interactive

Jeg gleder meg! Om to små dager setter jeg meg på flyet til Austin, Texas for å delta på årets største digital-konferanse South by Southwest Interactive (eller SxSW). Dette er femte år Gambit sender rådgivere til SxSW for faglig påfyll, og andre året jeg har fått det ærerike oppdraget å representere byrået. Som tidligere år er det bokstavelig talt tusenvis av foredrag, presentasjoner og workshops man kan være med på, og utfordringen ligger som alltid i å bestemme seg for hva jeg skal dra på i år.

Det er kanskje litt tidlig å spå noen trender fra årets SxSW, men om jeg skal kunne trekke noen konklusjoner etter hva det er mye av på programmet, så er det fremdeles en god del om big data (559 treff), Content (404 treff), wearables (101). Sosiale medier er fremdeles populært (1143 treff), og personlig ser jeg frem til denne om hvordan terrororganisasjoner som IS bruker sosiale medier strategisk.

Her er et knippe av sessioner som jeg gleder meg spesielt til:

Oslo Business Region slår på stortromma i år og har leid en restaurant som blir «Oslo House» under SxSW. Søndag 15. mars skal jeg lede et panel bestående av norske kommunikasjonsfolk som skal dele sine inntrykk av SxSW så langt.

Jeg kommer til å forsøke å blogge litt hver dag, mens opplevelsene er ferske, og selvsagt vil det komme en stri strøm av Twitter-meldinger også. Følg med på @ckamhaug for live-rapportering fra SxSW. Tradisjonen tro blir det et seminar i ettertid for de som ikke kunne dra i år, men det blir nok noe mindre enn tidligere. Mer detaljer om dette kommer.

De tause topplederne

De tause topplederne

Jens Ulltveit-Moe mistet alle vennene sine på vestkanten da han kalte barna deres late. Få norske næringslivstopper er villige til å betale prisen for deltakelse i det offentlige ordskiftet. Hva skal du som leder gjøre for å være mer synlig, hvis du ikke – som Ulltveit-Moe – stortrives med å irritere folk?

Nylig deltok jeg på en nystiftet debattarena, The Waterfront Ideas, som arrangeres av Munchmuseet og Deloitte. Debatten var ledet av NRKs Erik Wold, og innledere og paneldeltakere var nevnte Jens Ulltveit-Moe, investor og konsernsjef i Umoe, Knut Olav Åmås, direktør i Stiftelsen Fritt Ord og tidligere kultur- og debattredaktør i Aftenposten, og Ingrid Røynesdal, administrerende direktør for Oslo-Filharmonien.

Svaret de forsøkte å nærme seg, var årsakene til at norske næringslivsledere i stor grad overlater det offentlige ordskiftet til politikere, kulturledere, og – min tilføyelse – bloggere og TV-kjendiser. Hvorfor ser vi oftere at forfattere og artister uttaler seg om likestilling, utdanningspolitikk og flyktningproblematikk for eksempel? Hva er det som holder topplederne tilbake i debatter i et samfunn de i kraft av sine posisjoner absolutt er med på å påvirke?

Hvorfor er dere så usynlige?
Jeg har jobbet med flere ledere og toppledere som har utfordringer knyttet til egen og organisasjonens eksternkommunikasjon. Det er særlig tre forklaringer som går igjen når de snakker om hvorfor de er usynlige i offentligheten:

  1. Organisasjonen har tatt et strategisk valg om å være diskret og ikke ha meningsmettet «slagside»
  2. De mener de ikke har tid
  3. De frykter konsekvensene av kontroversielle utsagn, både personlig og bedriftsøkonomisk

Stemmer dette? Ingrid Røynesdal medgir at toppledere som vegrer seg kan ha gode grunner til det.

– Dersom man sier noe kontroversielt, tar det utrolig lang tid å følge opp. Risikoen ved å ytre seg er for mange reelt stor, særlig dersom du befinner deg tidlig i karrierestigen. Men samtidig har vi som toppledere en rolle som ofte krever synlighet på vegne av organisasjonen, og min person er på mange måter irrelevant, sa Røynesdal.

Lettere når du eier sjappa
Mange av våre mest synlige toppledere eier bedriften selv. Bjørn Kjos og Petter Stordalen er eksempler på dette. Det er antakelig lettere å mene noe når du ikke risikerer å få eierne på nakken. Jens Ulltveit-Moe innrømmer at det kanskje er mindre risikofylt for ham, men sier det legger et særlig ansvar på dem som er i samme posisjon.  – Det er vesentlig for næringslivets utvikling at topplederne deltar i debatten og slik er med på å legge premissene i samfunnet, fortsatte han. Selv om det, som han fleipete sa, betyr at du mister venner på vestkanten når du i en bisetning uttaler at vestkantungdom er dovne.

– De fleste næringslivslederne holder kjeft, unntatt når det er krise, sa Ulltveit-Moe. Han mener dette er en alvorlig feilvurdering. – Du må bygge premissene for den stillingen du er i tidligere, før det brenner. Det gjør du i det offentlige rom, og da har du større troverdighet når du må uttale deg i krisetid, mener Ulltveit-Moe.

Fyll opp tillitskontoen
Og dette er et ekstremt viktig poeng. Jeg snakker ofte med ledere og organisasjoner om at de må gjøre innskudd itillitsbanken. Bygg troverdighet som avsender før du egentlig trenger det. Det er en forutsetning for at folk skal høre på deg når du og bedriften må ta en trøkk. Som næringslivsleder er du bedriftens ansikt utad, og den som i størst grad kan sørge for at bedriften oppfattes som tankeleder av relevante aktører. Det betyr ikke at du må bli en meningsmaskin eller debattbajas, men du bør definitivt våge å mene noe om ditt felt og tema som du påvirker og påvirkes av. Strategien med å være diskret og mystisk har kanskje fungert tidligere, men dagens forbrukere og interessenter er opptatt av gjennomsiktighet og åpenhet. Sosiale medier setter plutselig dagsordenen, og vi har nye, viktige deloffentligheter.

– Det er både en plikt og et privilegium å delta i samfunnsdebatten, mener Knut Olav Åmås. Det er jeg helt enig i. Og selv om det oppleves som tidkrevende, er gevinsten av synlighet i det store og hele verdt innsatsen. Internt kan en synlig og meningsklar toppleder bygge stolthet og skape identitet, og eksternt bygger du troverdighet.

What’s in it for you?
Om du står på vippepunktet, har jeg følgende råd:

  1. Husk at du kan være personlig uten å være privat. Du kan forklare hvorfor en spesiell sak er viktig for deg, uten at du inviterer pressen opp i boblebadet. Og du, slutt å snakke om «man», «en» og «organisasjonens navn». Det er ikke farlig å si «jeg».
  2. Sørg for intern forankring – diskuter med medarbeiderne dine hvorfor det kan være positivt for organisasjonen at du er markert til stede i offentligheten.
  3. Selv om media og forbrukere liker konflikt, du ikke søke konflikt for å være synlig. Som toppleder har du viktige perspektiver å bidra med, og du har et ansvar for å sørge for at saker belyses skikkelig.
  4. Sørg for å ha noen å sparre med. Ledergruppa di, en kollega, en rådgiver eller en venn kan gi deg gode innspill og spisse argumentene dine.
  5. Tenk på at det kommer et tidspunkt da du trenger å gjøre et uttak i tillitsbanken. Når krisa kommer, er du bedre rustet til å håndtere den hvis du allerede har markert deg som ærlig, redelig og engasjert.
  6. Og, i forlengelsen av det – har du ikke tid, sier du? Vel, det tar fryktelig mye mer tid å slukke branner enn å forebygge dem. Å sette av tid til eksternprofilering er en viktig del av jobben din, og noe du absolutt bør prioritere.

– Åpenhet skaper tillit og troverdighet. Som toppleder bør du ikke være redd for å vise menneskelighet og sårbarhet, avsluttet Knut Olav Åmås.

Jeg støtter hans anbefaling 100 prosent. Selv om det kanskje betyr at du mister noen venner på veien.