Archive for PR-trender

Sosiale medier og kommunevalget

Sosiale medier og kommunevalget

Med bare dager igjen til kommunevalget, flommer sosiale medier over av politiske budskap – både fra partiene og fra de enkelte kandidatene. Bevisstheten om mulighetene som ligger i å bruke sosiale medier til å nå frem med politiske budskap har vokst jevnt og trutt de siste valgene. Det som er spennende i år er at flere enkeltkandidater kjører sitt eget løp for å fremme sitt kandidatur.

Lokalvalg er personvalg
Flere innvandrerpolitikere har ved tidligere valg jobbet aktivt med å få personlige stemmer, slik at de kommer inn i kommune- og bystyret. Dette har av mange blitt fremstilt som om de nærmest har gjort noe galt. Men sannheten er at de har forstått det norske valgsystemet og benyttet seg av det.  Ved å jobbe for at flere støtter dem personlig, bidrar de også til at partiet deres får flere stemmer. Det er bra og bør være en inspirasjon også til andre kommunestyrekandidater.

Mye tyder på at denne valgkampen kan bli et gjennombrudd for personlige valgkampanjer. Stadig flere kandidater fra ulike partier promoterer seg via sosiale medier og håper gjennom det å få kumuleringer og slengere.

Ved kommunevalg har velgerne svært stor innflytelse på hvilke personer som blir valgt inn i kommunestyret. Partiene bestemmer hvem som skal stå på lista. Men utover å kunne gi stemmetillegg (kumulere) et vist antall kandidater, er det velgerne som bestemmer hvem som blir innvalgt.

Hvor mange partiene kan forhåndskumulere er avhengig av innbyggertall i kommunen. Eksempelvis er det inntil 10 i Oslo og inntil 6 i Arendal, mens det kun er 2 i de minste kommunene.  Hvis et parti har forhåndskumulert 4 kandidater og får inn 10 i kommunestyret, er det de seks med flest stemmer som kommer inn.  Hvis man derimot gjør som Oslo SV å forhåndskumulerer 10 kandidater og ender med å få inn 4 eller 5, har ikke partiet styring over hvem av de 10 som blir innvalgt.

Stem på MEG!
I år har vi sett at flere kandidater ser muligheten av å engasjere venner og meningsfeller gjennom sosiale medier for å få stemmer. Et av de mest synlige eksemplene er kanskje Høyres 63. kandidat i Oslo, Kenneth Eriksen som har kjørt en kampanje i flere kanaler for å bli kumulert oppover på Høyres liste. Har du lest Dagbladet på nett med en IP-adresse som identifiserer deg som plassert i Oslo er sjansen stor for at du har sett annonsene for «H63».

Utfordringene med politisk reklame i sosiale medier er mange. Først og fremst ligger det i sosiale mediers særegenhet at vi i liten grad blir utsatt for meninger som vi er uenige i. De færreste «liker» et politisk parti på Facebook, og enda færre liker noen andre politiske partier enn det man er enig. Således får kommunikasjonen i sosiale medier lett et snev av å snakke til menigheten og sparke inn åpne dører.

En annen utfordring er at veien er lang fra Facebook til stemmelokalet. Klarer velgerne å huske hvem de skal kumulere og føre opp som slengere når de står i avlukket? Mer generelle kampanjer som #kvinnerinn, som går på å kumulere visse grupper – kvinner, unge, invandrere etc – kan ha større effekt ettersom det er enklere for velgerne å huske.

Her har imidlertid enkeltkandidatene en mulighet til å komme frem til nye velgere gjennom å bruke sine nettverk av venner og familie. Selv de som ikke stemmer Høyre kan ha venner med venner i Høyre. Sønnen til den hyggelige kollegaen som står på 14. plass på listen til Ap kan kanskje få en slenger allikevel. Eplet og stammen og alt det der. Dynamikken er annerledes i lokalvalget enn i Stortingsvalget, og velgerne er mer utro.

Noen må GÅ … på kurs!
Etter å ha fulgt en horde med politiker og politiske partier på Facebook så langt i denne valgkampen slår det oss at de aller fleste partiorganisasjonene kunne ha tjent på å bruke tiden frem til neste valg på å faktisk lære seg hvordan sosiale medier fungerer. Sammenlignet med de fleste profesjonelle merkevarer som opererer på Facebook har partiene enormt å lære. Bare med en bedre forståelse for mekanikken i plattformen, kunne budskapene kommet ut til flere. Og, ikke minst – det ville ikke sett så hjelpeløst ut. Som en liten innføring i valg av kanal anbefaler vi vår guide til sosiale medier for lokalpolitikere.

Sosiale medier vil ikke avgjøre valget i 2015 – men sjansen er stor for at flere kandidater som har laget sine egne kampanjer vil hoppe oppover på listene. Godt valg!

Sosiale medier for lokalpolitikere

Sosiale medier for lokalpolitikere

Lokalvalgkampen er i full gang, og sosiale medier vil trolig bli en viktig del av kommunikasjonen til både partiene og enkeltpolitikere i år.

Vi vet at sosiale medier kan være vanskelig for mange – kanskje særlig for våre folkevalgte.

Derfor presenterer vi denne enkle guiden til valg av kanal for lokalpolitikere.

Lykke til og godt valg!

HK_SoMe_Guide

Fremtidens butikkopplevelse

Fremtidens butikkopplevelse

Mens det har vært en rivende utvikling innenfor de tjenesteytende næringer de siste tiårene, har det ikke skjedd mye fundamentalt nytt i dagligvarebutikken siden amerikanske Piggly Wiggly som første supermarked innførte selvbetjening i 1916. Bortsett fra at vareutvalget er blitt mye bedre. Netthandelen har så godt som tatt livet av, platebutikken, videoutleien og bokhandelen, mens melk og brød og slangeagurk kjøper vi nesten på samme måte som bestemødrene våre.

På verdens fremste digitalkonferanse, South by Southwest (SxSW) i Austin, Texas nå i mars, var fremtidens handleopplevelse i fysiske butikker et av temaene. Selv om netthandel av dagligvarer er mye større i USA enn i Norge, godt hjulpet av blant andre Amazon, er det få som tror noe annet enn av vi også fremover kommer til å handle dagligvarer i fysiske butikker. Kolonial.no og hjemkjørte middagskasser til tross.

Utfordringen for dagligvarebutikkene ligger først og fremst å gjøre den daglige turen til butikken til en bedre opplevelse for kundene. Dette er kunder som i stadig større grad forventer effektive løsninger. Hadde Oslo Lufthavn begynt å kreve at alle passasjerer måtte stille seg i kø og sjekke inn i en skranke neste gang de skal ut og fly, hadde det blitt opptøyer på hovedflyplassen. Forbrukere anno 2015 er vant til å bruke teknologi som gjør livet enklere, som sparer tid og som gjør dem i stand til å gjøre ting på egen hånd. På SxSW snakket flere foredragsholdere om kravet fra kundene til å «redusere friksjon». Gjennom teknologi kan kundereisen gå mye mer smidig enn tidligere.

Den amerikanske matvarekjeden Whole Foods har kommet langt i sin utrulling av ny teknologi i sine 400 butikker over hele USA. For dem er det viktig at det digitale spiller på lag med det fysiske, og at kundene får en bedre opplevelse i den fysiske butikken.

Vanedyr
Når vi er i matbutikken er vi vanedyr. De fleste av oss bruker gjerne én matbutikk, og vi kjenner den så godt at vi allerede kan skrive den fysiske handlelisten basert på vår vante gang gjennom butikken. En dagligvarebutikk som endrer på lay-outen i butikken gjør det med enorm risiko. På den annen side har Whole Foods funnet ut at jo bedre kjent du er i butikken du handler, jo mindre nye ting plukker du med deg i handlevognen. Mobilen kan hjelpe butikkene med å få oss til å prøve nye ting. For, som en av innlederne sa det – «telefonen blir smartere, slik at vi kan bli dummere»

Where’s the beacon?
Beacons, eller nettfyr som det ofte kalles på norsk, er i ferd med å komme inn i butikker både i Norge og utlandet. Beacons er små radiosendere som kommuniserer på kort avstand med smarttelefoner via wifi eller Bluetooth, og kan gi personlige tilbud til kunden basert på preferanser og lokasjon. Beacons er små og relativt billige, så de kan plasseres rundt om i butikken og guide kundene. For eksempel kan handlelisten du har fylt ut i butikkens app tilpasse seg til der du er i butikken, du kan få tilbud eller informasjon om varer mens du står ved hyllen med produktet i.

Tester som ble gjort av Whole Foods viste at å gi enkel informasjon om en ny vare, for eksempel en ny økologisk vin, i det kunden er ved hyllen ga 20 ganger høyere salg. Faktisk da kontekstuell informasjon om produktet via appen, samme salgsøkning som om kunden fikk en rabattkupong. Kjeden fant også ut at jo nærmere kjøpssituasjonen kunden fikk informasjon, jo større var sjansen for kjøp. Det sier seg egentlig selv. Sjansen for at du tenker på at du skulle prøve den nye sjokolademelken er mye større om du får informasjon eller en rabattkupong mens du står ved melkeskapet i butikken, enn om du fikk tilbudet på mail mens du var på kontoret.

Men, presiserte Laura Kelso, Mobile Product Owner i Whole Foods, det er viktig å ikke falle for fristelsen å overdrive bruken av direktemeldinger til kunden. «Å sende én relevant melding er som å prikke noen diskret på ryggen. Men, om noen pirker deg på ryggen gjennom hele handleturen blir det kanskje irriterende» Nettopp derfor har Whole Foods jobbet med å sette opp algoritmer som bestemmer hvor ofte og hva kundene blir kontaktet om. Dette må selvsagt også helst være integrert med all annen informasjon og tilbud kunden får på mail, nettsider, apper, i DM’er eller på sms.

I tillegg er det ekstremt viktig at kundens personvern blir ivaretatt. Det er en fin linje mellom det å være hjelpsom, og gi små dytt via beacons og appen, og det å gi kunden et inntrykk av at hun blir overvåket og utnyttet. De butikkene som klarer å skape kundeverdi, og gjøre tjenesten sin til en som hjelper kunden til å redusere friksjonen i handleopplevelsen vil være de som gjør suksess. De som bare står og pirker kunden på skulderen vil feile spektakulært.

Friksjonsløs daglighandel
Kommer vi snart til å se en «Uberifisering» av handleopplevelsen? Du kan si hva du vil om Uber, men det reduserer ganske mye friksjon at når du kommer til bestemmelsesstedet er det bare å gå ut av bilen. Betaling skjer automatisk via ditt kredittkort basert på kjørelengde, og kvittering kommer på epost. Ingen behov for å dra kortet, vente på kvittering og håpe det er mobildekning for terminalen. Du trenger heller ikke huske på taxikvitteringen som regnskap skal ha innen månedsavslutningen.

Teknisk sett er det ingenting i veien for at noe lignende kan tas i bruk i matbutikken. Alle varene kan merkes med små NCF eller RFID-chips – det skjer allerede i dag for å måle logistikken – og på den måten kan det opprettes en nærhet mellom varene og butikkens app på smarttelefonen din. Plukk varene i kurven, legg dem over i handlenettet eller poser og gå ut av butikken. I det du forlater butikken, registrerer butikkens nettfyr at varene har forlatt butikken, appen registrerer at varene er i nærheten av deg, og at du da sannsynligvis har kjøpt dem. Beløpet belastes automatisk kortet ditt, kvittering kommer på e-post og butikken vet hva de skal passe på å ha neste gang du kommer.

Et godt vareutvalg, serviceorienterte og kunnskapsrike medarbeidere, samt riktig pris, går aldri av moten. Neste år er det 100 år siden det første supermarkedet innførte selvbetjening. Det er en fin anledning til å kombinere tradisjonelt håndverk og kvalitet med helt nye brukeropplevelser.

Å mestre maktens språk

Hvordan brukes maktens språk til å formidle politiske budskap, og er det forskjell på det virkelige liv og på tv-skjermen? Over 200 bransjefolk, politikere, journalister og andre møtte opp på seminaret “Maktens språk” for å høre på Obamas taleskriver, skaperen av Borgen og andre fremtredende personligheter i norsk offentlighet. Dette er hva de fortalte. 

Obamas tidligere ordsmed, Jon Favreau, og hjernen bak den kritikerroste danske serien Borgen, Adam Price, var blant dagens høydepunkter på seminaret 11. juni. Selve seminaret ble åpnet av Trond Espen Seim, som for anledningen opptrådte i rollen som statsminister Michael Woll fra serien Mammon 2.

Hørt og erfart i maktens korridorer – rekordår for retoriske floskler
Kjetil B. Alstadheim innledet seminaret med et skråblikk på Stortingets spørretime.
– Talerstolen her er den med størst alvor i landet, og journalistene følger alt som blir sagt med ugleøyne, begynte Alstadheim, som har vist at han har en spiss penn på kommentatorplass i DN.
Ekstra plass ble viet til det, som foruten den nåværende selfie-trenden, kan regnes som de nye “moteordene” i politisk retorikk. Alstadheim kunne for eksempel konstatere at “mulighetsrommet” og “det har vært en fantastisk reise” har blitt populære uttrykk, og kunne støtte seg til mediesøk over de siste årene som viste en stor økning i bruken av de to uttrykkene.
– Mulighetsrommet har blitt litt som den nye boden, det er der man har plass til alt, men aldri rydder. Og som vi kan se av tallene så langt, ser 2015 ut til å bli et rekordår, kommenterte Alstadheim til stor latter fra salen.

Hvordan snakke maktens språk
Kristin Halvorsen hadde kanskje et av dagens beste foredrag etter respons fra salen å dømme. Etter mange år i politikken viste hun trygghet og tilstedeværelse på scenen, og med ærlighet og en god dose selvironi kunne hun komme med gode tips til hvordan man kan snakke “maktens språk”.
– Vær ekte, kjenn publikummet ditt, ikke ta deg selv for høytidelig og så må du tåle å ikke alltid se like pen ut, var noen av hennes anbefalinger.
Halvorsen la spesiell vekt på at landsmøtetalene var noe av det mest krevende, fordi alle interessegrupper skal tilfredsstilles på én gang. Særlig utfordrende var det da hun skulle tale på Arbeiderpartiets landsmøte, en tale som fikk god mottakelse og som vil bli husket.
– Jeg likte godt at hun trakk frem talen hun holdt på APs landsmøte, der var hun dyktig og ærlig, sa Kjetil B. Alstadheim om Halvorsens foredrag.

Makt og avmakt i norsk politikk og presse
Gambit H+K var selv representert på scenen med to rådgivere som har vært sentrale aktører i norsk politikk gjennom flere tiår. Under tittelen «Makt og avmakt i norsk politikk og presse» viste Per Arne Olsen, tidligere nestleder i FrP, og Stein Kåre Kristiansen, tidligere politisk redaktør i TV 2, hvordan det er å befinne seg i ulike ender av maktens korridorer. De kom med konkrete eksempler på både god og dårlig mediehåndtering i forbindelse med politiske skandaler, og kunne fortelle at pressen selv kan bli offer for politikernes egne spinndoktorer.

Obamas vidunderbarn
Etter lunsj var det klart for å høre Jon Favreau fortelle om sine erfaringer gjennom åtte år som Obamas taleskriver. Favreau begynte som taleskriver allerede da han var 23 år, men da for republikanernes John Kerry. Om intervjuet til stillingen som Obamas ordsmed sa den amerikanske presidenten følgende: “Jeg trenger egentlig ikke en taleskriver, men du virker som en ålreit og hyggelig fyr, så du er ansatt”.

Favreau kom med følgende fem tips til hvordan man kan skrive en god tale:
1. Fokuser på historien
2. Snakk mottakerens språk
3. Hold det enkelt
4. Ikke vær selvhøytidelig
5. Vær ærlig og autentisk

Les mer om Favreaus råd for å bli en god taleskriver her

Sist gang Favreau var på besøk i Oslo var i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris, der arbeidet med nobeltalen pågikk helt til siste minutt.
– Da vi dro fra Washington fikk jeg 11 sider med håndskrevne notater av Obama. Vi arbeidet hele natten med talen på Air Force One, og den ble ikke ferdig før siste setning ble skrevet direkte inn på teleprompteren i det Obama gikk opp på talerstolen, fortalte Favreau.
I dag er Favreau ute av politikken og har startet et nytt liv i Hollywood som tekstforfatter og leder av sitt eget kommunikasjonsbyrå.
– Jeg ble utslitt av jobben i Det Hvite Hus, og sov sjelden mer enn seks timer. Nå har jeg tid til å ha et liv igjen, ta fri i helgene og gjøre det jeg har lyst til.

Klimakampens nye språk
Nina Jensen fra WWF Norge snakket om hvordan man kan bruke språkets makt og maktens språk til å spre budskapet sitt. Jensen understreket at for å selge sitt budskap i klimakampen har miljøbevegelsen måttet endre klimaspråket. Det er ikke mange år siden miljøbevegelsen brukte avanserte fagbegreper i sin omtale av klimautfordringene. Disse ordene hadde ofte negativ ladning, og ble lite brukt utenfor fagmiljøene. Ved å innføre ord som “det grønne skiftet” og “klimaoptimist” har WWF aktivt gått inn for å endre klimaordene til å være mer positivt ladet. Miljøbevegelsens språk er på vei inn i maktens språk, og dette er avgjørende for at klima skal tas på alvor på et politisk og personlig nivå.

Fra fiksjon til virkelighet – eller omvendt?
Adam Price, som står bak TV-suksessen Borgen, og tidligere statssekretær i Miljøverndepartementet, Ketil Raknes, snakket begge om skillet mellom politisk fiksjon og virkelighet. Både Raknes og Price sammenlignet popkulturelle TV-serier som West Wing, House of Cards og Borgen med virkelighetens politiske miljø.

– Det finnes ingen nedre og øvre grense i politikken, men i fiksjonen er det en grense for hva som er troverdig eller ikke, sa Raknes. Han trakk frem den siste tids skandaler og turbulens på den politiske arenaen i Bergen som eksempler på at virkeligheten ofte er for absurd til å være troverdig i fiksjonen. Price understreket også at den politiske virkeligheten kan være mer absurd enn man kan forestille seg. Hans motivasjon for å lage Borgen var nettopp det faktum at politikkens scene er naturlig dramatisk. Det fiktive miljøet i serien er inspirert av nordiske partier og hendelser, men har ingen historiske referanser til de siste 25 årene. Hovedforskjellene mellom virkelighet og fiksjon er at “i fiksjonen vet man i hvertfall at man blir bedratt”, sa Price med et glimt i øyet.

Et gjennomgående tema hos Price og Raknes var idealisme kontra kynisme. Politikere unngår ofte å svare direkte på spørsmål, noe som blant annet illustreres i Borgen. Price mente dette kan bidra til å skape politikerforakt og stilte spørsmålet; “Kan du bevare makten og samtidig bevare deg selv?”

I en tid hvor de yngre generasjoner ikke gjør politisk opprør, ville Price minne yngre generasjoner på hvor viktig demokratiet er og hvilken belastning politikerne står overfor. Han snakket om hvordan det både i virkeligheten og i TV-seriene finnes mange eksempler på politikere som vier hele sitt liv til politikken, ofte på bekostning av sitt privatliv.

På samme måte diskuterte Raknes hvordan politikere hele tiden angripes av ulike interessegrupper og egentlig er litt maktesløse. Han trakk linjer til tv-serien The Wire for å illustrere at politikere kontinuerlig blir dratt i forskjellige retninger, og at deres valg aldri kan møte alles forventninger og ønsker.

Seminaret ble avsluttet med en debatt mellom Favreau og Price. Nok en gang ble samspillet mellom politisk fiksjon og virkelighet diskutert. Det kom frem at Favreau, som tidligere screenwriter, ble inspirert av serien West Wing til å gå inn i politikken. Overlapp mellom virkelighet og fantasi ble synlig da Favreau, etter flere år som taleskriver, så en gammel episode av West Wing og oppdaget at én av talene var påfallende lik noe han selv hadde skrevet for Obama. Price avsluttet sesjonen med et eksempel på hvordan en TV-serie også kan fyre opp den politiske debatten, som da en episode av Borgen tok opp temaet prostitusjon. Kun noen få dager senere tok det konservative partiet i Danmark opp det samme temaet til diskusjon.

Seminaret ble arrangert av Gambit H+K i samarbeid med Dagens Næringsliv og Kommunikasjonsforeningen.

Konferansier var Eirik Bergesen, skribent og redaktør for Opplysningskontoret.org

Jon Favreaus fem tips til en den perfekte tale

Jon Favreaus fem tips til en den perfekte tale

Gjennom åtte år skrev han talene som forandret en hel verden og bragte Barack Obama til det hvite hus; han er mannen bak ««Yes we can» og er viden kjent som taleskrivernes eneste superstjerne. Første gang han var i Oslo skrev han Obamas anerkjente Nobel-tale, andre gang delte han sine triks på Maktens Språk. Her er Jon Favreaus fem fremste tips til å få talen til å sitte.

1.       Fokuser på historien
En god tale skal fortelle en historie. Det er derfor avgjørende at historiens struktur utformes før du velger ord, slagord og anekdoter. Still deg alltid spørsmålene: Hva er egentlig målet med denne talen? Hva vil jeg fortelle?

2.       Snakk mottakerens språk
Kjenn din målgruppe. Skriv talen i en språkdrakt som folk forstår og om temaer de er opptatt av. Faguttrykk og forkortelser fungerer aldri utenfor bransjesammenheng. Prøv å ha en konverserende tone.

3.       Hold det enkelt
Vær fokusert og tving deg selv til å skrive kort. De lengste taler er de enkleste å skrive, men også de letteste å glemme. Favreaus tommelfingerregel er at taletiden aldri skal overstige 20 minutter. Ideelt bør en tale være mellom 10 og 15 minutter. I vår tid er det så mange forskjellige kanaler å spre budskapet sitt i at talene bør holdes korte og suppleres med andre medier.

4.       Ikke vær selvhøytidelig
Ta alltid arbeidsoppgavene dine seriøst, men ikke deg selv. Vær ydmyk og bruk gjerne humor og selvironi i møte med kritikk. Personlige historier er gode, særlig hvis de forteller om ting som har vært vanskelig for taleren.

5.       Vær ærlig og autentisk
Favreau mener at altfor mange taler bygger på frykt for det å tape ansikt eller miste makt. Skriv i stedet med mot og karakter, som avspeiler ærlighet og troverdighet. Folk tilgir feil, men ikke falskhet.

 

Hvem blir neste århundrets markedsfører?

Hvem blir neste århundrets markedsfører?

18/05/2015 |  by  |  PR-trender  |  No Comments

Århundrets markedsfører ble kåret 11. mai. TINE var en meget verdig vinner som over lang tid har utviklet sin merkevare og kontinuerlig tatt i bruk nye muligheter innenfor markedsføring og kommunikasjon.

Jeg har hatt gleden av å sitte i juryen og har de siste årene vært med på reisen i å endre hvordan Norges beste markedsførere jobber.

Så er spørsmålet; hva er det som skal til for å bli den neste århundrets markedsfører. Hvordan vil markedsføringsfagene utvikle seg, på kort og lang sikt?

I fremtiden må du være god. Det holder ikke lengre å si at du er god dersom du ikke er det. Tidene da man leide et reklamebyrå til å lage annonser for TV eller andre medier og kjøre de ut i massemarkedet er over. Markedsføringen må være nyttig for brukeren, og tilpasses til konteksten og mottakeren.

På kort sikt er det ganske enkelt å spå. Vi har bare sett starten på utnyttelsen av såkalt Big Data, bedrifters og organisasjoners egen innholdsproduksjon vil øke kraftig og vi vil se en massiv bransjeglidning mellom PR-, reklame-, digital- og mediebyråer.

Større krav
Markeds- og kommunikasjonspersonene vil få en enda mer sentral rolle i selskapenes ledelse. Det vil bli stilt større krav til kommunikasjons-/markedsdirektøren i det å drive businessen i selskaper. Det er ikke lengre sånn at et produkt utvikles og deretter blir gitt til kommunikasjons-/markedsavdelingen for å ta det ut til kundene. I mye større grad vil det være kommunikasjons-/markedsavdelingen som driver produktutviklingen fordi de sitter tettest på kundene.

Teknologer kommer til å måtte kobles tett med de som forstår merkevarebygging. Det vil være en gjensidig avhengighet. Real time håndtering av merkevareopplevelsen, beacon teknologi og integrasjon mellom fysisk og digital opplevelse.

Ser man flere år frem i tid, er bildet naturlig nok mindre tydelig. Det eneste som er helt sikkert er at trender ikke utvikler seg i en rett linje, og at det til nesten enhver trend finnes en mottrend.

Dette er hva jeg tror:

  1. I dag råder en betydelig teknologioptimisme blant markedsførere. Det er en våt drøm om at teknologien skal løse de fleste utfordringene. Markedsføringen skal bli mer relevant, mer individualisert og lettere å måle. Kort sagt veldig mye mer effektiv. Noen mener sågar at de beste markedsførerne fremover ikke vil være markedsførere, men snarere teknologer. De som kan utvikle de beste algoritmene. Over tid tror jeg mange vil innse at teknologien kan gjøre mye, men ikke løse alle utfordringene. Teknologien må parres med kreativitet, mot og innovasjon.
  2. Alle har blitt en publisist. Sosiale medier er fortsatt bare i sin spede ungdom, og det er mye prøving og feiling. Nå peker alle piler oppover og vil gjøre det en lang periode. Men på et tidspunkt kommer det et trendbrudd. Mediene vil gjøre comeback. På et tidspunkt kommer de til å finne en forretningsmodell som fungerer og igjen ta en større plass. Papiravisen er døende, men god journalistikk vil få en renessanse.
  3. Det er ikke lett å være en markedsfører som i dag skal kjøpe inn tjenester fra de kreative byråene. Bransjeglidningen gjør at det ikke er like klart som tidligere å vite hvor man skal gå for å få den beste løsningen på en gitt markedsutfordring. Slik kommer det til å være noen år til, men deretter vil en ny bransjestruktur sette seg.

Ingen snarvei
Konklusjonen er at det ikke finnes noen snarvei til god kommunikasjon. Teknologi og nye medier gir enormt mange spennende muligheter. Men også i fremtiden vil de beste markedsførerne være de som forstår sitt publikum og som klarer å lage ting som begeistrer.

 

 

 Innlegget er tidligere publisert i Dagens Næringsliv

Reisebrev fra SxSW dag 4  - den 5. skjermen, død over privatbilismen og porno

Reisebrev fra SxSW dag 4 – den 5. skjermen, død over privatbilismen og porno

Min ambisiøse plan om å sende reisebrev hjem fra SxSW hver dag mens jeg var i Austin, røyk etter to dager. SxSW er ingen feriekoloni. Det er  foredrag fra 09:30 til 18 hver dag, og så skal man jo ha mat og en øl kanskje. Når hotellet i tillegg ligger en halvtime med buss unna sentrum, blir det lange dager. Derfor blir de de to siste reisebrevene fra årets SxSW skrevet fra Oslo.

Dag fire, mandag 16. mars startet for min del ved 1-tiden på natten. Min sønn Magnus fylte 7 år denne dagen, og han var naturlig nok litt skuffet over at pappa var på andre siden av kloden på bursdagen. Heldigvis har vi i dag teknologi som gjør det lett å holde kontakten, så jeg ringte ham opp via Facetime og kunne gratulere ham med dagen og se på tingene han hadde fått over nettet. Det er ikke mange år siden videosamtaler over nett ble mulig for alle, og det er symptomatisk at 7åringen ikke synes det er noe rart at jeg kan sitte på sengen og skal legge meg og snakker med ham over video mens han sitter i sengen og skal stå opp – 5000 kilometer unna. Jeg synes fremdeles det er fantastisk! Teknologi, ass!

Faglig var mandagen kanskje den svakeste for min del. Jeg var litt skuffet over flere av tingene jeg gikk på denne dagen, men noen gullkorn fikk jeg notert meg.

Panelet «Race to the fifth screen» forsøkte å kikke inn i fremtiden for å komme opp med hva som eventuelt blir den femte skjermen vi skal forholde oss til (de fire foregående er TV, PC, mobil og nettbrett). Av de fire i panelet synes jeg den mest interessante var Steve Guggenheim, som er Chief Evangelist (for en tittel!) hos Microsoft. Hans hovedpoeng var at det å skulle utvikle nok en enhet som var smart nok til at folk gadd å bruke den er så dyrt at han ganske enkelt ikke trodde på «den femte skjermen». Smarte klokker, som andre i panelet mente var fremtiden, trodde han ikke på, og jeg ser poenget hans. Så langt har de smarte klokkene som har blitt lansert ikke vært smarte i det hele tatt, men er «slaver» av mobiltelefonen. Klokkene fungerer kun sammen med en mobiltelefon, som alle går med uansett. Skjermene er for små til at de kan gi noe mer enn varsler, og vil ikke erstatte mobiltelefonene.

Et annet alternativ til den femte skjermen er skjermer i det offentlige rom, på restauranter, i flyseter og ute i bybildet som kan kommunisere med mobiltelefoner og gi ekstra verdi både for kunden og stedet. Men, igjen, disse er «dumme» terminaler som må kommunisere med en annen enhet for å gi noe tilbake.

Mandagens keynote var ved Logan Green, som er grunnlegger og CEO i bildelingstjenesten Lyft og hadde den vidløftige tittelen «Fixing transportation with humanity and technology». Lyft omtales ofte som den «snille fetteren til Uber», og selv om Green brukte mye tid på å fortelle hva som skiller Lyft fra Uber, er forretningsmodellen mer eller mindre den samme. Privatpersoner med egen bil som er ute og kjører kobles med andre privatpersoner som trenger å kjøres et sted. Privatbilismen er et av de største problemene i amerikanske storbyer. Bare fem prosent av amerikanerne tar bussen til jobben, og kollektivtransport er hverken populært eller særlig effektivt i de fleste amerikanske byer. Ifølge Green tar biler beslag på omtrent halvparten av arealet i Los Angeles gjennom veier og parkeringsplasser. Faktisk finnes det fire parkeringsplasser per bil! Dessuten er bilbruk den nest største utgiftsposten for amerikanske husholdninger. Lyfts filosofi er at de skal hjelpe til å gjøre det unødvendig å eie sin egen bil. Der mener Green også hovedforskjellen til Uber ligger. Mens Uber sier de er «alles privatsjåfør» ønsker Lyft å ta livet av privatbilismen.  På sikt er Green ikke fremmed for å tilby førerløse biler du kan bestille med appen.

Dagens siste session handlet om hvordan pornoindustrien ledet an den digitale utviklingen. Det er pornoindustriens bruk av VHS over BetaMax som gjorde at VHS ble det ledende videoformatet, pornobransjen valgte DVD over Laserdisk, og det var pornoindustrien som ledet an i videostreaming. Neste gang du setter deg ned og ser House of Cards på Netflix, kan du tenke på at behovet for rask og billig distribusjon av pornofilmer til mobile enheter har gjort streaming allemannseie.  En av paneldeltagerne levde ifølge ham selv godt på internett-kontrollerte sex-leketøy! Dette var en ny business for meg, men visstnok kan man altså kontrollere, over nettet, sexleketøy som andre har på (eller i) seg og se dette via live streaming. Hver sin lyst….

Forretningsmodellen for mer «tradisjonell» pornofilm på nett hadde endret seg over tid, fortalte de gamle mennene med hestehaler. Der man tidligere la ut korte klipp for å selge nedlasting av hele filmen i høyere kvalitet, legges nå mer og mer ut gratis i fullt format, finansiert av annonser for datingtjenester, penisforlenging og sexleketøy. Den største trusselen mot online porno, var ifølge herrene, at unge nå i større grad lager eget innhold og deler det med hverandre. Dette forsøker de å kapitalisere på ved å tilby de som ønsker å lage sitt eget innhold å dele det gjennom sine kanaler. Selvsagt ser de også på mulighetene som ligger i virtual reality. Sjekk dette klippet – og prøv å ikke le:  https://www.youtube.com/watch?v=hLqVxC6JWIM

Reisebrev fra SxSW dag 3 -  nye mediehus, personlig mote og psykedeliske tepper

Reisebrev fra SxSW dag 3 – nye mediehus, personlig mote og psykedeliske tepper

Dag tre startet med et panel bestående av nye medier som Mashable, VOX Media og Refinery29. Paneler er ikke de beste formatene på SxSW, ofte virker det som folk ikke har forberedt seg så godt og de sitter bare å plaprer. Men, jeg oppdaget at paneler som ledes av journalister som følger vertikalen velig ofte ble mye bedre. Dette panelet ble ledet av Michael Sebastian fra Advertising Age, som hadde gode spørsmål til deltagerne, kjente bransjen godt og klarte å sette deltagerne fast et par ganger. Blant annet med spørsmål om noen av dem hadde vært i samtaler med Facebook om deres nye produkter rundt native advertising. Det var tydelig at dette hadde de alle sammen, men det var så hemmelig at ingen av dem hverken ville avkrefte eller bekrefte. De svettet godt en periode alle tre, til tilhørernes store glede.

Stacy Martinet fra Mashable fortalte hvordan Mashable nå går fra å være en teknoblogg, til å bli en fullverdig nyhetstjeneste på nettet som også skaffer seg journalistisk kompetanse å politikk, utenriks og andre temaer leserne deres er opptatt av.

I Norge har vi det siste året hatt en stor debatt omkring native advertising, og norske mediehus har vært opptatt av skarpe skiller mellom de redaksjonelle og komersielle delene. For de nye mediehusene er dette skillet ikke noe de er like opptatt av. De er også pålagt å merke betalt innhold, men det er ikke egne redaksjoner. En journalist kan skrive en betalt produktomtale en dag, og interjue teknologisjefen i samme selskap dagen etter. Det viktigste er at den som skal skrive saken skriver godt og kan sakene. På spørsmål om de ikke var redd for troverdigheten var svaret at det var de hel tiden. De var ekstremt opptatt av troverdighet og kvalitet. Derfor måtte deres native adversting holde samme høye innholdsverdi som alt annet – ellers gidder ikke leserne bruke tid på det. Jeg fikk det inntrykket at de hadde en helt annen filosofi enn en del norske medier. Mens man i Norge er opptatt av journalistisk integritet og gamle tankesett, er disse mediene var ekstremt leser- eller kundefokusert. Hva er det våre lesere liker? Vil de sette pris på dette innholdet? Vil ikke leserne ha det, vil de heller ikke selge det til annonsører.

Nettopp denne blaningen av redasjonelt innhold og betalt er trolig det som skal til for å tjene penger for de nye mediehusene. De ser at bannerannonsering, som var det de startet med, på sikt neppe er en bærekraftig business å være i. CPM-prisene har gått kraftig ned de siste årene, og kommer bare til å falle. Derfor er det ekstremnt viktig å se på nye inntektskilder.

Personlig mote (ikke PM)
Etter en rask lunch på gaten var det tid for panelet «When fashion gets personal» som handlet om hvordan ny teknologi gjør det mulig i større grad å personalisere mote. Jeg tror jeg var én av 2-3 menn i salen – de andre 200 var kvinner. Fordelen med dette var at dette var kanskje det konferanserommet som luktet aller best i løpet av den dagen. I panelet satt blant annet islandske Åslaug Magnusdottir fra Tinker Tailor og Jesse Finkelstein fra Print All Over Me. De to representerte begge ender av segmenget for personaliserte moteklær.

Tinker Tailor lager luksusmote sammen med kjente designere og lar kundene justere plaggene på nett, i samarbeid med designerne. Om en kunde vil ha en Kira Plastinina-designet kjole, men ønsker lange ermer eller en v-hals, kan hun fikse dette. Resultatet er et deignerplagg som hun kan være 100% sikker på at ingen andre har.

Der Tinker Tailor bruker kjente designere, men lar kundene justere på detaljer, legger Print All Over Me deignet i kundenes hender. Brukerne laster opp sitt eget mønster og kan velge mellom  en rekke ulike plagg – t-skjorter, gensere, kjoler, pysj etc – som så produseres og sendes til kunden. I tillegg kan den som laster opp designet legge det ut i butikken slik at andre kan kjøpe klær med designet. Print All Over Me gir designeren 20% av omsetningen av salegt. Så langt har mer enn 2 millioner design blitt lastet opp.

Magnusdottier mente at 3D-printing kom til å revolusjonalisere fashion-industrien, særlig innen smykker og veskedetaljer. Fashionindusytrien har vært for treg med å ta til seg ny teknologi, og alle i panelen mente det kom til å bli en eksplosjon i personlig, tilpasset fashion i årene som kommer.

Stygge tepper og fine sokker
Amerikanere elsker vegg-til-vegg-tepper, og når du flyr fra konferanerom til konferanserom hele uken oppdager du at det er mye rare tepper på gulvene. En gammel bekjent av meg, Aurelie Valtat som er digital communications manager i EU-kommisjonen og som jeg først traff mens hun jobbet i Eurocrontrol og jeg i SAS, kalte Austin «the capital of psycedelic carpets» og i løpet av uken delte vi bilder av de styggeste teppene på twitter med hashtaggen #ugliestcarpetcontest. Sjekk selv, men jeg tror vi fant vinneren på Holiday Inn.

De som følger meg på Instagram vet at jeg har en forkjærlighet for fargerike sokker, og når sjefen for design i Evernot, Jeff Zwerner, stilte med foredraget «Socks? WTF?» måtte jeg selvsagt få med meg det. Han fortalte om hvordan Evernote (som er best kjent for sine digitale notatapper) så smått hadde utviklet flere fysiske produkter under merket Evernote Market. Først og fremst Moleskin-notablokker i papir, men også en scanner, kontorrekvisita, sekker  -  og sokker. De så at mange av deres digitale kunder også ville ta med seg Evernot ut i den fysiske verden, og Market nådde en omsetning på $1 million i løpet av 30 dager. Til sammenligning tok det pemiumversjonen av Evernote-appen halvannet år for  nå den første millionen. Som en bieffekt oppdaget Evernote også at kunder som kjøpte fysiske produkter i større grad også kjøpte premiumversjonen av appen. Dessverre sender Evernote kun sokker til kunder i USA og Canada, så det blir ikke Evernote-tirsdagssokker på en stund.

Reisebrev fra SxSW dag 2 -  busskluss, toppledere i sosiale medier og #shitstorm

Reisebrev fra SxSW dag 2 – busskluss, toppledere i sosiale medier og #shitstorm

Oslo og Austin utvider samarbeidet mellom byene, og i går ble de to hovedstedene (Austin er delstatshovedstad i Texas) «gift» under en sermoni på The Oslo Lounge. Dessverre ser det ut til at de som driver shuttlebussene mellom hotellene og konferansesenteret har lært punktlighet av Ruter#. Dagen startet med å ankomme sentrum en time for sent, og dermed røyk dagens første session som handlet om hvordan sosiale medier og nyhetsmedier. Det ble i stedet tid til en dobbel frokosttaco og en liten gåtur i et vårlig Austin sentrum.

Man går mye på SxSW. Jeg bruker appen Moves som måler all min bevegelse i løpet av dagen, og i går målte Moves at jeg hadde gått mer enn 15.000 skritt. Det er omtrent det dobbelte av hva jeg går på en vanlig dag hjemme. Det går busser mellom de ulike konferansestedene, men Austins beryktede trafikk er ikke bedre under SxSW, så ofte er det like raskt å gå. Det er flott vårvær i Austin, etter et par uker med kaldt vær, regn og tilogmed «snø», og en nordmann på tur får skikkelig vårfølelse.

Sosialt engasjerte ledere
Dagens første session sto Charlene Li fra Altimeter Group for, med tittelen Creating a Digital Engagement Strategy for Leaders. Hun mener at moderne ledere er nødt til å ta inn over seg at måten vi som ansatte og kunder kommuniserer med toppledelsen i selskaper har endret seg. Selve forholdet man har til hverandre har gått fra å være kortsiktig (transaksjonsbasert, tilfeldig og upersonlig) til å bli mer langsiktig (to-veis, konstant og autentisk).

Li mente at den som ofte sto i veien for at topplederen kunne starte å engasjere seg internt og ikke minst eksternt, er kommunikasjonssjefen.Vedkommende mister monopolet på kommunikasjonen, og kan ofte være redd for hva sjefen kan finne på å si. I tillegg tok hun frem alle de tradisjonelle unnskyldningene som toppledere har for å ikke engasjere seg – som blant annet: de har ikke tid, mener det ikke erstatter samtaler ansikt-til-ansikt eller de er (som Lillian er inne på i sitt blogginnlegg) redde for å skade selskapets omdømme.

Det enkleste å skyte ned var argumentet om «jeg har ikke tid». Har du ikke tid til dine asnatte og kundene? er spørsmålet hun kontrer dette med. Ofte handler det egentlig om redsel, og at mediene er ukjente og nye. Lederne må innrømme at dette kanskje ikke er noe de er eksperter på, men de fleste har ikke kommet dit de er ved å være dunne – så hennes erfaring var at alle kunne mestre kommunikasjonen med litt opplæring og mye vilje.

Hun var allikevel tydelig på at alle plattformer ikke nødvendigvis passer for alle, men at det er viktig å delta i konversasjoner internt eller eksternt. Hvorfor deltar ikke toppledere i diskusjoner på intranettet? De som faktisk velger å gjøre det – ikke alltid, men i det minste av og til – merker stor forskjell. De ansatte føler at de blir sett, selv om de kanskje aldri har møtt sjefen ansikt-til-ansikt, gjennom å få ha en digital dialog med sjefen.

Tilfeldigvis (?) kunne man kjøpe boken hennes, The Engaged Leader, i SxSW-bokhandelen. Det er ikke tykke boken, så jeg regner med at den blir lest på flyet hjem.

Shitstorm
Etter flere gode sessioner – blant annet om betaling via wearable teknologi –  og mye mer trasking, ble dagens faglige påfyll avsluttet med panelet Managing a Shitstorm and Restoring Your Brand.Dette panelet var sponset av analyseverktøyet Crimson Hexagon – som i tillegg til å ha en av sine i panelet stilte med åpen bar. Sier du «shit» og «f**k» et par ganger fra scenen, og byr på gratis øl vinenr du alle hjertene i salen. Når de i tillegg hadde veldig gode paneldeltagere som Liz Jarvis-Shean, kommunikasjonssjef i Tesla og tidligere rådgiver for president Obama, og Robert Gibbs som også tidligere jobbet for Obama (og ble kalt presidentens «politiske kompass») ble dette en av dagens høydepunkter. I bunn og grunn var dette en times innføring i krisekommunikasjon. Panelet gikk gjennom prosessen med å planlegge for krisen, hvordan håndtere krisen mens den pågikk og hvordan rydde opp etterpå. Flere av deltagerne hadde jobbet med skarpe kriser før (som Deepwater Horizon i 2010), i tillegg til flere gode eksempler. Crimson Hexagon viste hvordan de kunne måle volumet av samtaler rundt en krise, og brukte kontroversen rundt basketballaget LA Clippers’ eier Donald Sterlings påståtte rasistiske uttalelser som eksempel. Grafene viste tydelig at da NBA endelig tok grep om krisen, stilnet også det meste av de negative samtalene.  Den aller beste onelineren var det imidlertid The Incite Agency‘s Ben LaBolt som sto for da han sa: «Break your own bad news». Med det mener han at når du er oppe i krisen, og du vet det finnes mer dårlig nytt – som journalistene kommer til å finne frem til før eller senere – så tjener du mye på å frivillig slippe de dårlige nyhetene selv. På den måten får ikke medias avsløring samme kraft, og du fremstår som åpen og ærlig –  og du kan unngå en enda større «shitstorm».

Dagen ble – so seg hør og bør – avsluttet på Cantina Laredo der vi fikk de største fajitas-tallerknene noen gang. Fem voksne, ikke småspiste menn rundt bordet – og ingen spiste opp all maten på tallerkenen. Everything’s big in Texas!

Neste reisebrev skal blant annet handle om psykedeliske gulvtepper, så følg med.

Nedtelling til SxSW Interactive

Nedtelling til SxSW Interactive

Jeg gleder meg! Om to små dager setter jeg meg på flyet til Austin, Texas for å delta på årets største digital-konferanse South by Southwest Interactive (eller SxSW). Dette er femte år Gambit sender rådgivere til SxSW for faglig påfyll, og andre året jeg har fått det ærerike oppdraget å representere byrået. Som tidligere år er det bokstavelig talt tusenvis av foredrag, presentasjoner og workshops man kan være med på, og utfordringen ligger som alltid i å bestemme seg for hva jeg skal dra på i år.

Det er kanskje litt tidlig å spå noen trender fra årets SxSW, men om jeg skal kunne trekke noen konklusjoner etter hva det er mye av på programmet, så er det fremdeles en god del om big data (559 treff), Content (404 treff), wearables (101). Sosiale medier er fremdeles populært (1143 treff), og personlig ser jeg frem til denne om hvordan terrororganisasjoner som IS bruker sosiale medier strategisk.

Her er et knippe av sessioner som jeg gleder meg spesielt til:

Oslo Business Region slår på stortromma i år og har leid en restaurant som blir «Oslo House» under SxSW. Søndag 15. mars skal jeg lede et panel bestående av norske kommunikasjonsfolk som skal dele sine inntrykk av SxSW så langt.

Jeg kommer til å forsøke å blogge litt hver dag, mens opplevelsene er ferske, og selvsagt vil det komme en stri strøm av Twitter-meldinger også. Følg med på @ckamhaug for live-rapportering fra SxSW. Tradisjonen tro blir det et seminar i ettertid for de som ikke kunne dra i år, men det blir nok noe mindre enn tidligere. Mer detaljer om dette kommer.