Det fine med å dele

Det fine med å dele

Kollaborativt konsum revolusjonerer dagens konsumentkultur ved å innføre en moderne vri på det fine med å dele. Med andre ord; Sharing is caring.

Deling kan sammenlignes med eierskap på samme måte som en iPod kan sammenlignes med en kassettspiller, og som et solpanel kan sammenlignes med en kullmine. Deling er rent, friskt, urbant, postmoderne; eierskap er traust, egoistisk, feigt og bakvendt.

Dette sitatet er hentet fra New York Times-journalisten, Mark Levine, og beskriver fenomenet man de siste årene har vært vitne til innenfor konsumentkulturen, nemlig dette med å dele. Om det så skal være å dele sykler i store byer, dele sofaen sin til en reisende fremmed, dele musikk, eller så enkelt som å dele kunnskap, er fellestrekket å gjøre litt av mitt til litt av ditt.

Samarbeid har blitt ordet som går igjen blant økonomer, filosofer, forretningsanalytikere, trendspottere, markedsførere og grundere. Ser man nærmere på fenomenet kan man identifisere en sosioøkonomisk trend som, av forfatterne Rachel Botsman og Roo Rogers, blir kalt kollaborativt konsum.

Gammelt fenomen i digital forpakning
Den kanskje mest kjente nettsiden som deler kunnskap, Wikipedia, definerer kollaborativt konsum som en økonomisk modell basert på å dele, bytte eller leie tilgang på produkter i motsetning til å eie dem. Slike vaner er ikke nye. Helt frem til våre besteforeldres generasjon var det å dele med nærsamfunnet svært vanlig. Skulle man ut å reise var det å bo hos venner eller venners venner regelen, og ikke unntaket.

Sosiale medier og ny teknologi har imidlertid gjort deling til et mer omfattende og moderne begrep. CouchSurfing har per i dag mer enn 8 millioner profiler i 246 land. Bysykkelvirksomheter er den raskest økende formen for transportmiddel i verden, og for hvert minutt det tar deg å lese denne kronikken, lastes det opp 24 timer med video på YouTube.

Fra meg til oss
Bakgrunnen for denne trenden er mye takket være generasjon Y, eller generasjon Alvor ifølge D2, som Botsman og Rogers definerer som ”digitale innfødte” som ved hjelp av Internett er vant med å dele hva gjelder musikk, filmer eller spill.

Jo eldre vår generasjon blir, jo mer dagligdags blir uttrykket oss istedenfor meg.  I tillegg har teknologien brakt samfunnet inn i en mobil hverdag hvor vi konstant er tilgjengelig for hverandre.

Miljøtruende vaner og en ustabil verdensøkonomi har også vært med på å sette fart på deletrenden, og troen på et samarbeidende verdenssamfunn. Mens statsledere prøver å komme opp med en løsning for å gjeninnføre balansen i verdensøkonomien, argumenterer teoretikerne bak det kollaborative begrepet at transformasjonen til en mer stabil økonomi vil skje fra konsumentene selv.

Eksempler på kollaborativt konsum er mange. De kan imidlertid deles inn i tre distinkte systemer.

Bytteforum
Det første er redistribusjonsmarkeder – å flytte det som ikke trengs fra et sted til hvor det trengs et annet sted. Et godt eksempel på dette er såkalte bytteforum, hvor man kan foreslå å bytte en vare man har liggende mot en annen. Hvem har vel ikke en film liggende hjemme som ingen har behov for å se igjen?

Wikipedia
Den andre formen for kollaborativt konsum er kollaborativ livsstil – deling av ressurser som penger, eiendom, kunnskap og ferdigheter. ”Wikipedia” er det største eksempelet på et kunnskapsdelingssystem, og har vel reddet sin andel av skoleoppgaver.

Bilkollektiv
Den siste formen for kollaborativt  konsum er  produktservice-systemer – å dele på varer som man ikke trenger så ofte. ”Bilkollektivet” er et godt eksempel, hvor man for en innmeldingsavgift og årlige avgifter kan benytte seg av biler parkert rundt om i norske byer. Dermed unngår man kostnadene ved å eie en bil, men har likevel tilgang til en dersom behovet oppstår.

Tillit mellom fremmede
Et stikkord som gjør kollaborativt konsum mulig er tillit. Den nye teknologien gjør det igjen mulig å få tillit mellom fremmede. Tillit som, før det isolerte hyperkonsumsamfunnet, var det som mennesker var avhengig av for å overleve. Ved at tillit er tilstede kan man selv i de mest kapitalistiske samfunn med noen enkle regler til grunn, få individer til å samarbeide og dele for et felles gode.

Så med dette i bakhodet høres det vel ikke så dumt ut å bytte avisen mot sidemannens på trikken. God lesing!

 

[Image courtesy of bplanet / FreeDigitalPhotos.net]

Om skribenten

Vaishali er tilknyttet avdelingen for markedskommunikasjon, med fokus på produkt- og livsstils-PR. Hun har tidligere erfaring som kommunikasjons trainee i Yara International. Vaishali er utdannet siviløkonom fra NHH, med spesialisering i merkevareledelse og markedsføring, og var på utveksling til Bocconi University i Milano. Hun skrev masteroppgave for Gucci om hvordan luksusmerker skal kommunisere sine CSR initiativ. Vaishali ble tildelt Alarga stipendet i 2010.