Har mediene makt?

Har mediene makt?

Det var et intervju med Alastair Campbell i «Dagens Næringsliv» som markerte slutten på min sommerferie i år. Med ett var dvalen over og hodet tilbake i faglige problemstillinger. Tony Blairs tidligere kommunikasjonssjef legger bredsiden til og sier i intervjuet at «Folk snakker om at media har makt, men jeg ser det ikke på den måten».

Å hevde at media ikke har makt i politikken er en sterk påstand, og de fleste leserne smilte nok lett overbærende av utsagnet.  Å snakke om den fjerde statsmakt er så innarbeidet at de fleste har sluttet å reflektere over hvor presis påstanden er.

Selv om det er åpenbart at Campbell formelt har helt rett.

Får mediene makt?
Media kan aldri avsette en politiker eller en toppbyråkrat, eller tvinge igjennom en bestemt løsning på en bestemt sak. Selv om man i blant kan få det inntrykket – særlig gjennom media.  Når for eksempel en politiker ufrivillig må trekke seg etter negativ medieomtale er det fordi vedkommende har gjort noe dumt og/ eller har mistet kontroll på prosessen etter at saken er blitt offentlig kjent. Og det samme gjelder om en regjering eller Stortinget må vedta noe den egentlig var imot, eller ønsket å ta stilling til på et annet tidspunkt.

Sett i det perspektivet er media i utgangspunktet maktesløse. De har ingen rett til å bli lyttet til, og har ingen ankeinstans om de blir neglisjert. De kan skrike og skråle, men for å kunne skape reell endring er de avhengige av å ta eller få makt fra den eller de som hadde den i utgangspunktet. Og i den grad mediene får makt, er den flyktig. Den gjelder kun for en begrenset sak i en begrenset periode.

Så formelt kan man hevde at om media har makt, er det hovedsakelig fordi noen andre har mistet den eller gitt den fra seg med ulik grad av frivillighet.

Gir man fra seg makten?
Det var det formelle. I praksis har mediene selvsagt makt. Noen medier ganske mye, mange ganske lite. Likevel er det nyttig å minne seg selv om at medienes makt ikke er grunnlovsfestet eller uovervinnelig.

Campbell avslutter intervjuet med å si at «deler av pressen ville rett og slett ta rotta på oss. Men det tillot vi aldri». Så det er vel det det handler om, aldri å tillate seg å miste kontrollen og dermed makten.

[Foto by Library of the London School of Economics and Political Science (Alastair Campbell, 2003  Uploaded by calliopejen1), via Wikimedia Commons]

Om skribenten

Simen er tilknyttet avdelingen for markedskommunikasjon og har ansvaret for faggruppen for reiseliv og turisme. Han arbeider på tvers av sektorer med selskaps- og markedskommunikasjon.Simen har erfaring fra ulike leder- og styreverv i reisebransjen, og er tidligere nordisk markedsdirektør i HRG Nordic. Simen har en Master of Science i internasjonal hotelledelse fra Cornell University, NY, USA.

  • http://www.facebook.com/profile.php?id=629055717 Arne J. Vigstad

    Her dreier det seg vel i hovedsak om å definere hva som ligger i begrepet ‘makt’.
    Utøvende makt er selvfølgelig noe helt annet enn makt til å sette dagsorden.
    Det er dette siste som er medias eneste oppgave og mandat som maktfaktor i samfunnet.
    Noe annet vil være å måtte trekke paralleller tilbake til f.eks. Pravda, som talerør for den utøvende makt, selv om mange redaktører både ute og hjemme gjerne kunne sett seg selv i speilet innimellom og spurt hvilken maktfaktor de egentlig representerer … ;)

  • http://www.facebook.com/profile.php?id=694031539 Peter Karby

    Interressant skrivelse. Jeg mener at gå ud og eksplicit udtale at «medierne ikke indehaver noget magt,» kan virke en smule kortsigtet. Man må nok stille spørgsmålstegn ved udtalerens motivation til at sige dette? Der er flere forretningsmodeller som er baseret på netop den, omend subtile, magtfaktor som er tilstede i medierne (fx. PR branchen).

    Medierne har utroligt meget (uformel) magt, både som subtilt påvirkende medie (a la produkt reklamer og evt propaganda), men også som klage- , revolutionerende og ændrende medie. Og denne magt forstærkes med den globale digitalisering, hvor grupper kan oprettes, temaer kan deles etc. Bliver emnet «hot nok» så vil formelle (aviser, TV, radio osv) tage fat i problemtillingen og skabe så meget ramaskrig at det ofte vil skabe en samfundsmæssig reaktion. Denne reaktion er så katalysator for en ændring, fordi hvis et helt land er enig om at fx. noget er forkert (fejl), så vil få være istand til at stoppe denne meningsbølge. Selv ikke Gadaffi overlevede den generelle meningsmåling og efterfølgende «revolution.»

    Godt skrevet! Utroligt spændende emne!