Kampen mot sperregrensa

Kampen mot sperregrensa

For SV kan et valgresultat under sperregrensa på 4 % bety slutten for partiet. Med få medlemmer, ingen sparepenger og total avhengighet av statsstøtte og partiskatt vil veien tilbake i norsk politikk være ekstremt lang.

For å unngå å havne under må partiet gjøre noe det ikke har klart i moderne tid: Å snu en negativ trend i en valgkamp. Tvert i mot har partiet tradisjon for å tape terreng inn mot valgdagen.

Hvordan skal partiet som har ligget jevnt over 6 % siden 1989, komme seg ut av den negative trenden?
Da Audun Lysbakken ble valgt til leder var det med løftet om å bredde ut partiets profil. Skulle han greid det på halvannet år måtte alt klaffet. I stedet har alt jobbet mot dem.

Lysbakken selv valgte helsekomiteen da han ble tvunget til å gå av som statsråd. Her skulle han jobbe for å gjøre helse til en av partiets vinnersaker. Da Jonas Gahr Støre ble Helseminister gjorde det oppgaven tilnærmet umulig for en relativt ukjent, ung partileder.

Klimakampen
Fram mot valget ble erkjennelsen av at partiet nærmet seg en krise sterkere og sterkere. Dermed gikk man vekk fra målet om å bredde seg ut. Nå skulle det heller satses på å mobilisere velgerne rundt klima- og miljøsaken. I og for seg kunne det ha virket denne gangen, selv om det ikke virket i 2001, 2005 eller 2009. SV har hatt miljøvernministeren i åtte år, og har fremdeles høy troverdighet på saksfeltet. Imidlertid hadde de ikke sett gjedda som lusket i sivet: Miljøpartiet De Grønne.

MDG tar i harde tall flest stemmer fra Arbeiderpartiet. Men det er sårbare SV som blir hardest rammet av at en tilsynelatende økende andel av den norske befolkningen mener at livet ville vært bedre om alt var som i 1982, bare uten biler.

I de viktigste miljøspørsmålene er forskjellene mellom SV, Venstre og MDG små. Den viktigste forskjellen er at MDG kan si alt helt uten forbehold. Der SV vil begrense oljeaktiviteten vil MDG avslutte den. Der SV vil bidra til flere elbiler, vil MDG forby bensin- og dieselbiler i 2015. For velgere som har miljø som en viktig sak kan derfor MDG virke fristende.

Dermed ble SV tvunget til å bytte strategi igjen. Nå må de få satt andre saker på dagsorden. Saker som er viktig for de gruppene som er opptatt av miljø, men som også har barn i skoler og barnehager og foreldre som trenger omsorg. Nå må SV minne disse gruppene på at det er mange ting som er viktig, selv om miljø er viktigst.

Krise!
Derfor var dette ett av budskapene da partiet sist helg trommet sammen pressen til det som er blitt en vanlig sak i partiets valgkamper: Pressekonferansen der hovedbudskapet er at nå er det krise! Det er usikkert hvordan et slikt budskap fungerer.

Ved å sette et taperstempel på partiet, minner man velgerne på at man ikke akkurat er siste mote. Velgere føler seg ofte ukomfortable sammen med taperne. Samtidig adresserer de den elefanten i rommet som toppledere ofte avskyr når de snakker åpent om egen sårbarhet. Det vekker journalistenes interesse og kan avstedkomme sympati og en opplevelse av at nå er det alvor.

Lysbakkens vurderinger og budskap i pressekonferansen er helt korrekte. Han vektlegger at SV gjør en forskjell på mye mer enn miljøområdet. Men hovedsaken er å hamre inn at venstresiden kan bli utradert fra Stortinget om SV faller ut, og det vil kunne innebære en varig høyredreining av norsk politikk. Dette er nok et budskap som går hjem langt inn i Arbeiderpartiet og ut i Rødt.

Fra ord til handling
Fra et kommunikasjonsfaglig ståsted er det imidlertid én viktig ting som mangler: Konkrete handlinger.

Selve pressemøtet er rigget inne på partiets møterom, mens man ville forvente at de var ute og snakket med velgere på gata. Dette bekreftes av pressekonferansens budskap som kan oppsummeres slik: ”Nå er det krise – derfor fortsetter vi med det vi hadde planlagt.”

Mange vil nok nøle med å vise handling selv når partiet utstråler en slik mangel på konkrete handlinger både i bilder og ord.

Audun Lysbakken la mandag ut en appell på sin blogg. Her ber han alle som har tenkt å stemme SV én gang om å gjøre det nå. Han har selvsagt rett. Det er lite som tyder på rødgrønt flertall. I de fleste fylker er situasjonen den at en stemme til Arbeiderpartiet kan bidra til å sikre et tredje eller fjerde mandat, og en stemme til Rødt er som vanlig bortkastet. En stemme til SV kan imidlertid være forskjellen på 3,99 eller 4,0 %. Så liten kan forskjellen på liv og død være for venstresiden i norsk politikk.

SVs valgresultater:
2009:          6,2
2005:          8,8
2001:          12,5
1997:          6,0
1993:          7,9
1989:          10,1
1985:          5,5
1981:          4,9
1977:          4,2 (Hittil dårligste valgresultat for «nåværende SV»)
1973:          11,3 (Sosialistisk Valgforbund)

 

Skrevet av: Andreas Tinglum og Roger Sandum

[Foto: Flickr - Creative Commons 2.0 by LNU FOTO]

Om skribent

Roger er knyttet til avdelingen for samfunnskommunikasjon og har spisskompetanse på budskapsutforming, mediekontakt, medietrening, krisehåndtering, kampanjer, og politiske beslutningsprosesser. Han har håndtert media og samfunnskontakt for en av landets mest omtalte og omdiskuterte politikere. Først som medierådgiver for SVs stortingsgruppe, personlig rådgiver og senere statssekretær for Kristin Halvorsen. I perioden 2005 til 2009 var han statssekretær i Finansdepartementet, og fra 2009 til 2012 hadde han samme stilling i Kunnskapsdepartementet. Lang erfaring fra politikken har gitt Roger bred samfunnsforståelse og fagkunnskap.