Kampen om de kristne velgerne

Kampen om de kristne velgerne

I kampen om velgerne brukes til og med Vår herre, hans enbårne og talsmannen som om de var valgkamprekvisitter, utsendt for å vinne de kristne hjem til rette havn.

Samtidig fortviler noen, mens andre begeistres, av at stadig flere aktive kristne legger vekt på klassiske politiske prinsipper om frihet og personlig ansvar når de stemmer. Hva Gud har å si om saken, eller hva som er Hans politikk, det skal ikke jeg begi meg inn på. Men det er interessant å analysere hva som kan være årsaken til at så mange med et aktivt menighetsliv velger borgerlig framfor rødgrønt.

Kristenfolkets brød
I sommer var Senterpartiets Magnhild Meltveit Kleppa med i en politisk debatt under Sarons Dal-stevnet i Kvinesdal. Hennes beretning derfra er avslørende. Hun kunne like godt skrevet som Obstfelder: Jeg ser, jeg ser. Jeg er vist kommet på en feil klode! Her er så underligt.

Det hun beskriver som «eit såkalla ‘kristeleg’ stevne», ga ikke bekreftelsen hun hadde forventet. Ingen ropte maran ata for «kyrkjeforlik og finansiering av trusreform», ei heller da hun fortalte at ideelle organisasjoner fortsatt (!) får drive noen få friskoler.

Lik Marie Antoinette avslører Kleppa en himmelropende avstand med sitt budskap om kaker når kristenfolket roper etter brød.

Saltet i sentrum
Velgere som regner seg blant de aktive kristne lar seg ikke lenger avspise med småbevilgninger til særinteresser. Fortsatt rullgardin over øl i butikk er heller ikke avgjørende for at Stoltenberg skal få være statsminister framfor Solberg. De som vil mobilisere politisk interesse blant aktive kristne må tenke bredere om hva slags ideer som fenger, viser denne analysen laget for tankesmien Civita.

Det er slående hvor smått det ofte tenkes om kristenetisk inspirert politikk. Responsen Kristelig Folkeparti (KrF) har oppnådd forklarer muligens dette. Til tross for partilinjen om å være saltet i sentrum av norsk politikk, har få velgere latt seg mobilisere. For ikke å bli helt uspiselig salte, har partiet ofte framstått samarbeidsvillige (les: uengasjert) på nær sagt alle andre saksområder. For å fremme hjertesakene er man beredt til å være høyst fleksible ellers. Men hva skjer når klassiske frihetsprinsipper, og ikke mer statlig styring, etterspørres av kristenfolket?

Om det ikke alltid er slik at sentrumspartiene mangler politikk for alt folket, så greier eller våger man sjelden å definere seg bredere. Fortsatt er det i marginene man skal bygge det såkalte sentrum. Også de politiske kommentatorene liker dette, for da forblir landskapet forutsigbart. Sp får holde seg til bøndene som går mer på Bondeheimen enn bedehuset, så kan KrF fange opp dem som foretrekker misjonsheimen.

Å tjene særinteressene
Holder man seg til den rådende sentrumstenkningen på norsk, blir opplagt det rødgrønne prosjektet spiselig. Ekstra spiselig blir det om man kan få et passe stort (altså ikke for stort) sosialdemokratisk parti i regjering alene, som sentrumspartiene så kan vippe over flertallsgrensen mot en klekkelig betaling. –Hele tiden uten å bli besudlet med ansvar for «alt det andre» som regjeringsmakten bringer.

Når alt handler om å tjene særinteressene, da er man mestere i krysningen sentrum/venstre. I alle fall så lenge de offentlige budsjettene kan få lov til å vokse i rekordfart. Enkelte på høyresiden vil også beholde dette partilandskapet, der sentrum vet å holde seg til sitt og sine. Bare da at de på høyresiden vil sentrum skal vippe deres vei. Gi KrF noen småkaker, så kan vi ta styringen over den store kaka.

Dypere forståelse
I partilederdebatten under Arendalsuka var KrF-leder Hareide bekymret om svulmende offentlige velferdsutgifter i møte med eldrebølgen og stadig færre yrkesaktive per pensjons- og trygdemottaker.

Det var definitivt noe nytt over måten KrF ble frontet på i den TV-debatten, og da tenker jeg ikke bare på Hareides fengende humor. Aner vi en som har en dypere forståelse bak det å støtte et borgerlig regjeringsprosjekt? Får velgerne presentert mer substans i slik retning, vil muligens partiet igjen greie å gjøre seg til et allment appellerende folkeparti, inspirert av kristne og humanistiske verdier.

Trosser vippepunktparlamentarismen
Det er viktig at noen følger ambisjonen om å presentere et slikt folkeparti for velgerne. Oppdraget må starte med å legge bort selvmarginaliseringen. Verdibevisst politikk kan fenge riktig mange, langt utenfor kretsen av aktive kristne. Det spennende er at en slik allment appellerende politikk også vil fenge de kristne.

KrF har ambisjon å være kristendemokratene i norsk politikk. De burde greie å tenke størst om relevansen av kristne verdier i politikken. Hareide har allerede vist seg modig nok til å trosse den Bondevikske vippepunktparlamentarismen.

Utfordringen nå er å sikte seg inn på agendaer som gjør politikken viktig for riktig mange, og i slike spørsmål sørge for at partiet snakker klart og tydelig.

Om skribenten

David er tilknyttet avdelingen for samfunnskommunikasjon, med faglig ansvar for samfunnsansvar. Han er tidligere fagsjef i tankesmien Civita og har arbeidet som spesialrådgiver for generalsekretæren i Strømmestiftelsen. David var også politisk rådgiver i UD, for utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson under Bondevik II-regjeringen. Før dette var han leder for KrFU. David har også vært president for Youth of the European People’s Party.