Livredning i sosiale medier

Livredning i sosiale medier

Rett etter jordskjelvet i Haiti i januar 2010 tikker det inn en tekstmelding fra Port-au-Prince på Blackberryen min. På dette tidspunktet kjenner jeg ingen i Haiti. Men i meldingen står det: «Vi trenger bedre sikkerhet her – bevæpnede banditter stjeler, dreper folk og voldtar barn. Hjelp oss!»

Det er en av de første av over 40.000 haitiske tekstmeldinger som dukket opp på skjermene til et globalt nettverk av frivillige oversettere og ‘crisis mappers’ i tiden som fulgte jordskjelvet 13. januar 2010.

Levende begravde sender SMS
De fleste av oss hadde aldri møtt hverandre, og heller aldri vært i Haiti. Ved hjelp av sosiale medier og SMS fikk vi søkt opp levende begravde, skadede og hjelpetrengende over hele landet. Det endte med pris fra Bill Clinton, vennlig nikk fra Hillary og ekstatiske meldinger fra medieguruen Clay Shirky om hvordan menneskehetens ‘kognitive overskudd’ skal redde verden. Og best av alt: hundrevis av menneskeliv reddet via SMS.

Tilbake til januar 2010: Vi befinner oss i en kjeller i Boston. På en såkalt open source plattform kalt ‘Ushahidi’ – som betyr ‘vitnesbyrd’ på Swahili og er skapt av kenyanske programutviklere – forsøker en løst koordinert gruppe frivillige å forkorte distansen mellom de som trenger hjelp, og de som kan hjelpe. Studenter ved Fletcher School of Law and Diplomacy går sammen med blant andre U.S. State Department, Thomson Reuters Foundation, InSTEDD og de haitiske mobilleverandørene Digicel og Comcel for å sette opp et nødnummer, 4636, som blir kommunisert til haitiere via lokal radio og mobilleverandørene.

Haitiere rapporterer det de opplever, hva de trenger og hvor de befinner seg via SMS. Meldingene deres går til et globalt nettverk av frivillige, koordinert via et improvisert hovedkontor satt opp av studentene ved Fletcher, inkludert undertegnede. Over Internett kan vi oversette meldingene fra fransk eller haitisk kreol til engelsk, finne adressen oppgitt i tekstmeldingene ved hjelp av kartverktøy på nett, lage rapporter med eksakte GPS koordinater, og så sende denne informasjonen til humanitære organisasjoner i Haiti via plattformen Ushahidi.

Humanitær «crowdsourcing»
Hva skjer når alle innbyggere med mobiltelefon blir informanter, og du kan lokalisere det de rapporterer på et kart? Du får et stadig rikere og mer mangefasettert bilde over hvordan en krise utvikler seg – eksempelvis hvor det fortsatt finnes levende mennesker begravd, hvor behovet for mat og vann ser ut til å være mest prekært eller hvor internt fordrevne oppholder seg.

En tekstmelding er ikke alltid nok. Men når du får hundre meldinger fra samme sted, sier det deg noe. Flere av organisasjonene vi jobbet med tok avgjørelser om å reise ut av Haitis hovedstad og til steder hvor det plutselig hadde oppstått store «skyer» av SMS-rapporter på kartet. -Vi har reddet hundrevis av liv i landsbyer vi aldri ville reist til uten mobilrapportene fra haitiere selv, sa representanter fra den amerikanske marinen.

Dette er ‘crowdsourcing’ på sitt sterkeste og mest egalitære. I stedet for å vente på at hierarkiske organisasjoner kan definere virkeligheten, tar en folkemengde informasjonsmakten i egne hender. Parallelt med den prosessen, forflyttet også maktbalansen mellom ‘hjelpetrengende’ og ‘hjelpende’ seg.

‘Ground truth’
I en nødsituasjon er tilgang på god informasjon ofte mangelvare. Situasjonen er kaotisk og uoversiktlig; avgjørelser må tas kjapt, ofte med begrensede data til grunn. Å evaluere hva de mest prekære behovene er tar tid og koster penger, og humanitært arbeid skjer på et bakteppe av moralske forpliktelser om å handle raskt.

Internasjonale journalister flys inn for å finne ‘ground truth’. Men nyhetssyklusen og stadig mindre utenriksbudsjetter tillater ikke at de blir der etter den mest umiddelbare katastrofen. Som forventet er lyskasterne som var rettet mot Haiti under krisen borte nå, slik de var før jordskjelvet inntraff.  Hvem definerer sannheten «på bakken» da?

Mobilbruk eksploderer
Til stadige økende grad er svaret – i Haiti, som i mange andre land verden over – innbyggerne selv via mobiltelefon. Mobilbruk eksploderer i utviklingsland – i følge en FN-rapport publisert i 2009 har 6 av 10 mennesker verden over nå mobilabonnement, og det er forbrukere i fattige land som driver denne utviklingen fremover.

Slik den enorme verdien av nyansert informasjon om forbrukere har gått opp for dette tiårets store selskaper som Google og Amazon, har de virkelig fremsynte nødhjelpsorganisasjonene skjønt at kritikken om dårlig rettet og ukoordinert hjelp aldri kommer til å stilne inntil de har mye mer detaljert kjennskap om dem de skal hjelpe. Og inntil de har satt opp systemer som anerkjenner at kommunikasjon med lokalbefolkningen er en samtale, ikke enveiskjørt monolog.

Mobilmakt
Selvsagt kan ikke kommunikasjonsmakt via mobiltelefon gjøre opp for mangel på sosial, økonomisk eller politisk makt. Jeg er derimot ikke i  tvil om at ‘real-time’- og toveis-samtaler med en kriserammede befolkning byr på enorme muligheter for innovasjon i utviklingssektoren. Det gir oss tilgang til en annen sannhet som lever uavhengig av hvorvidt lyskasterne av tradisjonelle medier er av eller på. Det byr på en ny form for nærhet i et arbeid som altfor ofte er preget av stor avstand mellom ‘sterke’ og ‘svake’ aktører:

«Hei, jeg er en ung jente som bor på gata. Mor og far døde og jeg har ingen å snakke med. Kan dere sende noen ord på SMS? Jeg trenger bare å vite at jeg ikke er alene.»

Om skribenten

Ida er tilknyttet avdelingen for selskapskommunikasjon, med fokus på krise- og medietrening, samfunnsansvar og internasjonal kommunikasjon. Hun har tidligere jobbet som kommunikasjonsrådgiver for FN i Teheran og Beirut, samt bistandsorganisasjonen Oxfam i Oxford. Hun har konsulenterfaring fra blant andre UNICEF, UNITAID, CARE, Kirkens Nødhjelp, Save the Children, Statoil, Telenor, Norad og Innovasjon Norge. Ida jobbet nylig i ledergruppen for ‘crowdsourcing’ prosjektet Ushahidi Haiti, som mottok pris fra Clinton Global Initiative for sitt arbeid innen sosiale medier og nødhjelp etter jordskjelvet. Ida har studert ved London School of Economics, Fletcher School of Law and Diplomacy og Harvard University.

  • Bergliot Skoglund

    Godt det fins uredde jenter som deg. Stå på, jeg sender stille bønner til den treenige GUD, om at du kan gjøre livet mer levelig for mange mennesker med å dele og formidle kjærlighet til ukjente mennesker. <3<3<3 tanker til deg.

  • http://www.facebook.com/sara.norheim Sara Marie Norheim

    Besteste Ida <3

  • Karin Amundsen

    Hei Ida!
    Jeg er så takknemlig for at din mor delte bloggen din med oss på facebook. Det du forteller er nytt for meg – hvem tenker på at de nye hjelpemidlene våre kan redde så mange liv på en gang. Jeg er så imponert over det arbeidet dere har utført at jeg har blitt stum og fått bakoversveis…
    Lykke til videre!
    Hilsen fra Karin i Middagsfjellet.