Modig tale

Modig tale

En god presentasjon kan flytte folks tanker og få folk til å nikke stilltiende eller bryte ut i applaus. Som regel går det omtrent som vi har planlagt. Arbeidslivet krever at vi behersker dette uttrykket – i møterom, på konferanser og sosialt. Likevel er det mange som frykter talerstolen mer enn noe annet. Øvelse og gode forberedelser skaper trygghet og kontroll.

Nå vil jeg dele noen erfaringer og tanker jeg har gjort meg gjennom kursene jeg holder i praktisk retorikk og presentasjonsteknikk.

Under lupen

I noen sammenhenger kan det være et nyttig pedagogisk virkemiddel å bruke kamera for å gjøre folk bevisste på hvordan de fremstår i talesituasjonen. Det er spennende å gjøre seg selv til studieobjekt, men det kan også være krevende og litt skummelt. Man legger seg så å si under lupen og oppdager særegenheter og karaktertrekk man kanskje ikke selv var klar over: ”Jøss, så lavt jeg snakker?” Hvor ble det av stemmens styrke og klang? Eller, ”Herregud som jeg veiver med armene!”

Det autoritære

Det er vanlig at deltakerne har med seg noen hang-up’s inn i disse øvelsene, som at «jeg snakker alt for fort og for mye» eller «jeg flakker sånn med blikket når jeg blir stressa». Jeg husker en kvinnelig kursdeltaker sa hun syntes hun gjorde det greit i øvelsene, men at hun ergret seg over at hun fremsto som så ”ung og blond”. Vedkommende hadde riktig nok langt lyst hår, men var langt fra «blond» i faglig forstand.

Jeg vil snarere karakterisere henne som en faglig sterk og ambisiøs dame, som har tatt seg fram og opp ved å være dedikert og dyktig. Hun står på terskelen til en karriere i et relativt hierarkisk kunnskapsmiljø med overvekt av tilårskomne mannlige ledere. Jeg ga henne råd om hvordan stemmebruk, pauser og tempo kan påvirke hvordan vi oppfatter og tilskriver mennesker autoritet. Men jeg sparket litt i grusen på vei hjem den dagen, og erkjenner at rådene mine bærer med seg noen vedtatte sannheter som muligens trenger lufting:

Det er kjent at man lettere tilskriver andre autoritet om de beveger seg i nedre del av stemmeregisteret, tar seg god tid der andre stresser, og unngår alle tilløp til «skravling». Et rolig ytre assosierer kontroll. Som rådgiver gir jeg tips om både stemmebruk og tempo, men jeg vil alltid være helt klar på at dette ikke må gå for langt. Den meget selvbevisste taleren mister noe viktig på veien – det som er genuint og eget ved nettopp dem selv.

Er det ikke noe frigjørende ved mennesker som ikke er så trent i virkemidlene at de fortsatt lar humør, farger og det personlige uttrykket trenge gjennom – også når de snakker i profesjonelle sammenhenger? Jeg tror det.

Machomåten

I dyreriket er det gjerne machoene som vinner fram: Elgen med det største geviret, alfaløven som har jaget alle sine mannlige konkurrenter, bikkja som dominerer på hundesletta. I menneskenes rike skjer i blant det samme. Mange har erfart hvordan «breiale» sjefer og kollegaer fyller rommet på en slik måte at man ikke selv slipper til, med mindre man tar opp kampen med de samme virkemidlene. Da er det lett å avstå fra å si noe og forbli taus der man egentlig burde tatt ordet.

Mot og mestring

Vi trenger trening i å mestre disse situasjonene, og vi trenger trening i å se hvor mye man egentlig kan utrette når man har alles oppmerksomhet og ordet i sin makt. Det skjer mye fint på kursene våre. Alle føler seg litt sårbare og utleverte fordi de må ta sats og prestere foran gruppa, men her er man i samme båt, og det er lov til å snuble litt i ordene. Noen får virkelig schwung på det og tør prøve ut nye ideer. Alle får uansett applaus og klapp på skulderen.

De dypeste røster

Det er et stykke fra hvilke krav det er rimelig å stille til den utrente taleren til profesjonelle talere i politikk og samfunnsliv. Men, det kan være nyttig å skule til hvordan de løser oppgavene sine, både i debatter og på konferanser. Flere enn meg har lagt merke til hvordan noen av våre mest profilerte og erfarne kvinnelige politikere ofte tar etter sine mannlige kollegaer, og henter fram den dypeste klangen i stemmen når de er i rolle, og særlig når de er under press. Bare unntaksvis snakker de fort og heftig – fordi de tror det gjør dem svakere. Det er vanskelig å klandre dem, for vi har også sett at når de samme damene sprekker opp i opphissede TV-debatter, kaster motdebattanten seg raskt nok på for markere psykologisk overtak.

Den innarbeidete refleksen handler om ikke å bli irritert, ikke snakke for fort, ikke le for ofte. Spillet handler om makt og posisjon – i møterommet, på talerstolen, i diskusjonen, på arbeidsplassen og i politikken. Autoriteten kan nok beskyttes på denne måten, men hjelpe meg så kjedelig og konformt det blir. Fargeløst.

Bli sannere

Som medlemmer i menneskeflokken kan vi faktisk være med å påvirke hvilke kvaliteter vi setter pris på hos andre. Den beste måten er selv å bli et godt eksempel. I øvingssituasjoner på kurs, er ikke målet å bli en god regelfølger. Det er heller ikke å bli så effektive og ”overflatebehandlet” at vi ikke kjenner igjen mennesket som bor inne i den som presenterer. Vi øver på å bygge opp en annen type troverdighet, som gjør oss til autoritative talere, fordi vi fremstår som sterke og gode utgaver av oss selv. Da vinner vi publikum fordi vi skaper identifikasjon og engasjement, i stedet for frykt og avstand.

Troverdighet kan ha mange kilder, men de mest tilgjengelige er kanskje våre egne erfaringer, dømmekraften, entusiasmen vi har for arbeidet vårt. Og ja, jeg sier gjerne ”fekt litt mer med armene og snakk så fort og engasjert du vil” hvis det gjør personen på talerstolen sannere.

Jeg har også sett kjente kvinnelige talere som med stor trygghet har brukt mer fra den personlige fargepaletten i sin offentlige rolle. Det kan være eksempler og episoder fra eget liv, selvironisering, latter eller torden. Personen blir tydelig, formen virker avvæpnende og bygger bro til oss som lytter. Det er modig å bruke seg selv på denne måten, og store talere våger det.

Ta ordet

De mer autoritære talerne vil fortsette å finnes blant oss. Det er det lite vi kan vi gjøre med, annet enn å slutte å la dem ta fra oss lysten til selv å ta plass neste gang vi har publikums oppmerksomhet. Og den sterkeste appellen har den taleren som har blitt god på å være en tydelig utgave av seg selv, og som bygger tillit fremfor å skape distanse i profesjonelle sammenhenger.

Diskusjoner om disse spørsmålene har flere ganger dukket opp i forbindelse med praktiske øvelser, og kanskje spesielt de gangene kvinnedominansen har vært stor. Derfor denne lille oppfordringen til slutt:

Husk at ingen kan få deg til å føle deg underlegen uten ditt eget samtykke!

Husk, ingen gir deg talens makt, du må ta den.

 

[Foto: Flickr | Creative commons 2.0 by -•FLAVA•--•DSK•-]

Om skribenten

Ulrikke er ansatt som rådgiver i avdeling for samfunnskommunikasjon. Hun kommer fra stillingen som taleskriver og seniorrådgiver i Kunnskapsdepartementet. Der har hun de siste fem årene jobbet tett med tre ulike statsråder. Hun kjenner kunnskapssektoren og norsk kunnskapspolitikk godt gjennom sitt arbeid med taler, budskapsutvikling og mediestrategi i departementet. Ulrikke er spesialist i retorikk, med hovedfag i medievitenskap fra Universitetet i Oslo.