Overrask oss! Beveg oss! Belær oss!

Overrask oss! Beveg oss! Belær oss!

Å vinne valg handler om å mobilisere og skape tro og overbevisning. I dag begynner valgkampen for fullt med partilederdebatt på NRK. TV-bildets mektige kraft vil påvirke valgresultatet, for TV er følelsenes medium. I dag varmer vi opp med å rekapitulere statsministerduellen fra forrige uke.

TV-bildets kraft
I 1960 fikk amerikanske velgere for første gang mulighet til å følge presidentkandidatene fra dagligstuas vinkel. Nærværet var intenst, og for seerne åpnet det seg en helt ny dimensjon ved kandidatenes formidling. Nå kunne de lese ansiktenes fine linjer og reaksjoner. De kunne avsløre usikkerhet og arroganse. De kunne diskutere med onkel og tante om ikke Nixon virket litt ustelt (han var kjent for sin «five o’clock shadow»), eller om JFK nok var sunnest, smartest og mest samvittighetsfull.

Nixon hadde undervurdert kraften i det nye TV-mediet. Han var for mye mann til å la seg pudre på nesa før sending og svetten silte under de varme studiolampene. Radiolytterne kåret Nixon til soleklar vinner av duellen.  TV-seerne tvilte aldri på at Kennedy gikk av med seieren.

Fornuft og følelser
Jens og Erna har lenge hatt det politiske budskapet klart. I den første duellen med Erna, beviser og belegger Jens godt sine påstander mot karakterer i småskolen og mot flere privatskoler. Han gjør det med eksempler og sammenligninger.  Han viser til Sverige. Han sier de allerede har gjennomført den politikken Erna ønsker seg- og feilet! Og hvorfor skal vi gjøre noe som vi vet at ikke virker? Jo, vi nikker med. Det virker ganske overbevisende.

Og Erna snakker om tillit. Hun stoler på at familiene gjør kloke valg hvis de får velge selv. Hun har tillit til at menn vil være hjemme med barna sine, hvis det passer, og det gjør det jo ikke alltid. Erna prøver med sin tiltaleform å vise at hun forstår oss. Hun snakker til oss, om oss og om våre friheter. Hun argumenterer i aksen mellom ethos og pathos – med velvilje og omsorg for den enkelte. De strengt faktabaserte resonnementene er hun mer sparsom med.

Den trygge statsministeren
Like fullt kjenner vi det på oss, det er ikke de finslipte argumentene som kommer til å vinne dette valget.

Nixon og Kennedy kjempet om hvem som fremsto som mest presidential. I valgkampens første statsministerduell gjelder de samme spillereglene. Seerne skal selv få se hvem som er mest «statsminister».  Derfor dyrker de begge en persona som utstråler ro, kontroll, en fast hånd på økonomien og ingen radikale endringer.

Av samme grunn lar vi oss heller ikke bevege og begeistre.  Av samme grunn åpner vi ikke opp og sier «ja, fortell oss hva som må være de aller viktigste sakene, de som avgjør hvordan vi skal leve livene våre i morgen, i overmorgen og langt inn i framtiden». Beklager til begge to, det blir for konformt.

It is not the critic who counts: not the man who points out how the strong man stumbles or where the doer of deeds could have done better. The credit belongs to the man who is actually in the arena, whose face is marred by dust and sweat and blood, who strives valiantly, . .  . who, at the best, knows, in the end, the triumph of high achievement, and who, at the worst, if he fails, at least he fails while daring greatly, so that his place shall never be with those cold and timid souls who knew neither victory nor defeat. –Theodore Roosevelt

Ingen kriser
I Italias forrige valg skapte protestpolitikeren Beppe Grillo storm i velgermassen med sine høylytte, grønne visjoner for framtiden.  25% lot seg rive med og ga «klovnen» Grillo sin stemme. Uten å hevde at Grillo bør være et retorisk ideal for politikere her hjemme, er det fascinerende hvordan en slik nyvinning i politisk uttrykksform,  maktet å flytte på massene. Vi trenger et språk som virker. Også her hjemme. Hvorfor er ikke klimaforkjemperne ute med pauker og basuner? De har sitt momentum nå, men klarer foreløpig ikke å sette dagsorden. Når politikerne våre, opposisjon som posisjon, selv får velge hva de skal snakke om, er det ikke sjelden veiutbygging og frukt og grønt i skolen som stjeler taletid.

Men kanskje er det ikke bare er Erna, Jens og de andre politikerne som er konforme og kjedelige? Kanskje har vi også de politikerne vi fortjener?  Norske velgere har liten kriseforståelse. Den røde alert-knappen lyser ikke, og det er til dels et politisk ansvar. Eksperter varsler faren for internasjonal matkrise, klimaflyktninger, overvåkningskriser og energiutfordringer som MÅ løses raskt av det internasjonale samfunnet.

Ut av velbehaget
Politisk retorikk er alltid et samspill mellom velgerne, eller forestillinger om velgerne og det politiske budskapet. Taler og publikum tar del i samme retoriske kretsløp.  Vi har det godt i Norge. Eller, majoriteten har det godt. Og majoriteten vil kanskje ikke konfronteres med ubehag som ligger litt inn i framtiden. Kanskje må vi vekkes og den jobben må noen ta på seg.

Fra den klassiske retorikkens læresetninger vet vi at sjansen for å vinne stemmer og skape politisk begeistring er stor, dersom følelsene våre settes i sving. Frykt og håp setter sinnet i bevegelse og skaper handling, men det skjer ikke uten at vi kjenner tillit og respekt for den som snakker til oss. Kanskje kandidatene fra den første statsministerduellen går i fella når de begge legger innsatsen inn på å formidle den tradisjonelle statsministerrollen. Erna manifesterer -pussig nok – i enda sterkere grad enn Jens, en forutsigbar statsminister in spe. Ja, for hun har slutter å opptre som utålmodig opposisjon. Hun byr ikke på noe annet, hun bryter ikke med noen forventninger, og vekker heller ikke vår begeistring.  Hun smiler som var hun statsminister allerede.

Alle etterlyser høyere temperatur og mer entusiasme i valgkampen. Den kommer. Vi tar dessuten sjansen på å etterlyse et større retorisk mot i den politiske debatten. Et mot som kunne handle om å løfte spørsmålene ett hakk opp, og prøve å formulere de viktige spørsmålene, selv om svarene fortsatt  er uklare.

Om skribenten

Ulrikke er ansatt som rådgiver i avdeling for samfunnskommunikasjon. Hun kommer fra stillingen som taleskriver og seniorrådgiver i Kunnskapsdepartementet. Der har hun de siste fem årene jobbet tett med tre ulike statsråder. Hun kjenner kunnskapssektoren og norsk kunnskapspolitikk godt gjennom sitt arbeid med taler, budskapsutvikling og mediestrategi i departementet. Ulrikke er spesialist i retorikk, med hovedfag i medievitenskap fra Universitetet i Oslo.

  • Jan Tore Savic Knutsen

    Bra Ulrikke!