Hvordan Birgitte Tengs-saken forandret spørsmålene du blir stilt av norske journalister

Hvordan Birgitte Tengs-saken forandret spørsmålene du blir stilt av norske journalister

Norske podcast-lyttere er nettopp ferdig med Uløst, en seriepodcast fra VG om Birgitte Tengs-saken. Gjennom seks episoder har vi hørt om drapet på Karmøy i 1995. Spesielt interessant har det vært å høre om politiets avhørsmetoder. Det er nemlig slik at den utviklingen som har skjedd i politiets avhørsteknikk, også kan spores i utviklingen av norske journalisters intervjuteknikk.

Fetteren til Birgitte Tengs innrømmet først å ha drept henne, men denne tilståelsen ble senere trukket, og mange mener tilståelsen ble presset fram under avhør.

Før 1995 var norsk politi opptatt av at avhørene skulle gi en tilståelse. Utgangspunktet var at den mistenkte var skyldig, og politet brukte mange metoder som ikke står seg helt godt i dag. Spesielt i episode 4 av podcasten blir dette godt diskutert. I dag bruker politiet andre metoder. Spesielt baserer de seg på fri forklaring og åpne spørsmål. I praksis betyr dette at det er lite igjen av skrivebordslampa rett i øynene og spørsmål som “du drepte henne den kvelden, gjorde du ikke?”

I dag ønsker norsk politi at tilståelser skal være såpass godt fundert at de ikke kan trekkes tilbake, men komme som en naturlig følge av forklaringene som er gitt. Uansett hva man måte mene om fetterens tilståelse, så er det tvil omkring den. I og med at han ble frikjent i straffesaken, så hadde ikke tilståelsen den verdien som politiet trodde den skulle ha.

Politiet måtte tenke nytt. De forsto at det ikke nyttet å presse fram tilståelser.

Jeg har holdt kurs og foredrag om intervjuteknikk i mange år, og ofte har jeg fått spørsmålet fra norske journalister: Hvordan får vi folk til å innrømme? Hva gjør vi når folk sitter og lyver for oss?

Svaret på det er i grunnen det samme som det nyere politimetoder gir. Det er gjennom den frie forklaringen at det kommer fram opplysninger som kan sjekkes. Slik er det i intervjuene også – det som blir sagt kan jo sammenholdes med andre opplysninger. I tillegg er det slik at dersom noen forteller noe i den frie forklaringen sin, så er det lettere for avhøreren å komme tilbake til dette punktet senere uten å være insisterende eller skape dårlig stemning. (“Hytta var rød, sa du selv. Men den dagen dette skjedde, var den jo grå. Hvordan forklarer du dette?”)

Asbjørn Rachlew utviklet metoden K.R.E.A.T.I.V. for norsk politi. Kommunikasjon, Rettssikkerhet, Etikk og Empati, Tillit gjennom åpenhet, Informasjon, Vitenskapelig forankring.Du kan lese mer om dette her. Det er ikke vanskelig å skjønne at dette er noe helt annet enn skrivebordslampa i panna.

På bildet på toppen av denne saken ser du Rachlew fortelle til SKUP-konferansen i mars 2015 hvordan de nye metodene faktisk ble brukt under avhørene av Anders Behring Breivik i 2011. Breivik fikk snakke fritt i månedvis før politiet i det hele tatt begynte med sonderende, åpne spørsmål.

Sawatski-effekten
Hvordan har dette så påvirket norsk journalistikk? Jo, det har forsterket noe vi kan kalle Sawatski-effekten. Den kan kanadiske intervjueksperten John Sawatski holdt i marge år sine populære kurs i Norge, og må å få mye av æren for at norske journaister er flinkere til å stille åpne spørsmål i stedet for lukkede.

Dette gjør norske journalister dels fordi åpne spørsmål faktisk er mer krevende å besvare enn de lukkede. De lukkede er enkle å besvare, ofte fordi de inneholder et premiss som lett kan avfeies, selv om journalisten sikkert har trodd at hun var veldig kritisk og pågående da kun stilte det. Ta dette eksemplet stilt til en NAV-direktør:

– Er det et lotteri hva slags behandling man får hos NAV?
– Nei. Og brukerundersøkelser viser at mange er fornøyde. (…)

Dette er en type spørsmål som virker vanskelige, men de er faktisk veldig lette å bevare. Det er fordi de nesten alltid inneholder et premiss, og hvis dette premisset ikke er presist, så er det lett å avfeie det. (Lotteri? Selvsagt er det ikke noe lotteri…)

Men kyndige intervjuobjekter vet at de bør komme med mer når de først har ordet, så de leverer det budskapet de vil ha ut.

Asbjørn Rachlew har i flere omganger holdt kurs på pressens egen årlige samling SKUP-konferansen (Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse), og hver gang han snakker, er det stappfullt i lokalet. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Norske journalister er opptatt av å utvikle sitt eget fag, og det å lære fra andre fagfelt er alltid attraktvt. I tillegg er det åpenbare likheter mellom avhøret og intervjuet. Det handler om en samtale mellom to mennesker, og den ene vil ha informasjon fra den andre.

Så med inspirasjon fra politiets metoder, forsterkes tendensen til å stille åpne spørsmål.

For deg som intervjuobjekt, er dette et tveegget sverd. Det kan være godt å slippe den anmassende revolverjournalistikken, men på den annen side: De åpne spørsmålene overlater alt ansvaret til deg. Du er du som må sette ord på ting, og det er du som må bestemme hvor mye du skal åpne opp.
Du som ikke er forberedt på denne situasjonen, kommer heller ikke til å klare å framføre budskapet ditt skikkelig. Du kommer til å vikle deg inn i utalelser som du kanskje ikke har formulert før, og journalisten har alle muligheter til å hente ut bruddstykker mens du steker i ditt eget fett.

Se på denne videoen, hvordan Elles redaktør Signy Fardal, etter å ha påstått at leseren lærer noe i alle numrene av Elle, får problemer med å svare på journalistens enkle oppfølgingsspørsmål: “Hva lærer hun av dette nummeret?”

 

For å oppsummere:

  • De lukkede spørsmålene fungerer dårlig
  • Åpne spørsmål kan være kritiske og utfordrende
  • Metodekunnskap fra andre bransjer påvirker journalistikken
  • Det er du som intervjuobjekt som har ansvaret for å formulere deg skikkelig.
Om skribenten

Steffen er tilknyttet selskapsavdelingen i Gambit H+K og har lang erfaring fra NRK, både som nyhetsjournalist, leder og programskaper. Han har laget flere radiodokumentarer og var programansvarlig for TV-dokumentarserien Tidsvitne på NRK1. I flere år var han fagmedarbeider ved Institutt for journalistikk og drev videreutdanning av norske journalister innenfor digital research og flermedial publisering. Han har holdt flere kurs og foredrag på SKUP-konferansen og vært gjesteforeleser universitetets- og høyskolenivå. Han er redaktør for et antall bøker innenfor sakprosa. Steffen er utdannet journalist fra Volda (cand. mag.) med nordisk og engelsk mellomfag fra Universitetet i Tromsø. Han har videreutdanning på master-nivå i teknologiendring og samfunnsutvikling fra NTNU og universitetskurs i kreativitet, innovasjon og endring fra Penn State University. Hos Gambit driver Steffen med medietrening, praktisk mediehåndtering og kommunikasjonsrådgiving.