Er løpet kjørt for Jens?

Er løpet kjørt for Jens?

Leser man snittet av målinger ved inngangen til valgkampen kan man få inntrykk av at løpet er kjørt for de rødgrønne og at regjeringen Solberg 1 kan seile inn til en komfortabel seier. Kan det likevel bli spenning i innspurten?

Det blir opplagt veldig vanskelig for de rødgrønne å berge flertallet en tredje gang. Skulle de klare det så ville det ville i så fall være en bragd som er unik i nyere norsk politisk historie.

Kampen mot sperregrensen
Det er to faktorer som i så fall må slå inn: For det første så må begge småpartiene på rødgrønn side godt over sperregrensen. Senterpartiet berger det nok ganske sikkert, siden de har et grunnfjell som alene bør kunne løfte dem opp på 5-tallet.

Jokeren er SV. Jeg tror de karrer seg over 4 prosent, men det er først når de kommer over 5 prosent at de sentrale profilene i partiet (Lysbakken, Solhjell, Torkildsen, Holmås og Valen) er sikret stortingsplass.

Samtidig må minst ett av småpartiene på borgerlig side under sperregrensen. For Venstre er det ikke usannsynlig, mens KrF ganske sikkert berger seg på sitt grunnfjell.

Selv om småpartiene i så måte blir jokere vil den mest avgjørende faktoren for valgutfallet være: Hvorvidt Ap makter å ta igjen mesteparten av sin tapte oppslutning fra 2009. Mye av oppmerksomheten har vært rettet mot at småpartiene i regjeringen sliter, men faktum er at det er Ap som har tapt flest velgere og det er de som har den største jobben med å vinne flertallet tilbake.

Det kan riktignok bli rødgrønt flertall med en samlet oppslutning for de tre partiene som er lavere enn i 2009, men det synes likevel å være i overkant langt fram.

Beregninger viser at de rødgrønne må hente inn nesten ti tusen velgere hver eneste dag fram til 9. september.

Valgkampmaskin på høygir?
Ap er kjent for å ha en formidabel valgkampmaskin, og de har vist gang på gang at de er i stand til å øke sin oppslutning gjennom valgkampen.

Med unntak av katastrofevalget i 2001 (Stoltenberg 1), så har de hentet noen prosent i innspurten hver eneste gang. Vi må imidlertid helt tilbake til 1993 for å finne en sluttspurt på linje med det de må hente fram nå. Den gangen lå Ap på samme nivå (28-29 prosent) i juni og endte opp med velkjente 36,9 prosent.

En vesentlig forskjell den gang var at opphentingen var godt i gang i august, da partiet allerede hadde løftet seg til 34 %. Denne gangen må de med andre ord overgå seg selv. Og de har dårlig tid.

En forutsetning for at begge faktorene over skal slå til i de rødgrønnes favør er at de klarer å få valgkampen til å handle om saker. Velgernes hunger etter en forfriskende fornyelse er nok for de borgerlige til å surfe inn til seier, med mindre regjeringspartiene klarer å sette en dagsorden som tydelig viser hvilke verdi- og retningsvalg det er snakk om.

Forandring fryder
Ap har vunnet mange valg på sin styringsevne. Denne gangen er ulempene ved å sitte med makt minst like store.

«Styringstillegget» nulles ut av regjeringsslitasje. Derfor er de nødt til å skape begeistring hos velgerne gjennom å vise at de fortsatt har visjoner, nye ideer og ambisjoner om å ta Norge videre. Samtidig må de lykkes med å tvinge opposisjonen, og da særlig Høyre, til å være tydelig på sin politikk.

Det er lite som tyder på at det slår en «Høyrebølge» over Norge. Folk flest synes vi har det bra som vi har det, og det er ingen høylytte skrik etter mer privatisering og skattelettelser. Et bedre velferdstilbud er det derimot ønske om, og folk ser ut til å mene at Høyre vil gi dem det i større grad enn Ap.

Det er en oppfatning Jens må klare å snu hvis han skal å ha sjanse til å hente inn det store forspranget.

En klype salt
Det er ingen tvil om hva som er det store bildet ved inngangen til denne valgkampen, men det kan være grunn til å si som politikerne gjerne gjør: «Meningsmålinger er meningsmålinger – valg er valg».

De neste ukene vil vi bli bombardert med medieoppslag basert på meningsmålinger. Vi vil høre om partier som «raser på målingene» og partier som «stormer frem». De fleste av dem vil være vinklet på utslag som ikke er signifikante.

En annen usikkerhetsfaktor det er greit å ha i bakhodet er meningsmålingsinstituttenes ulike metoder for vekting av råtall. Det er særlig ett parti som det er heftet stor usikkerhet ved, og det er FrP. Partiet har nemlig råtall helt ned mot 10 prosent, men får altså høyere oppslutning når målingene presenteres.

For FrPs del er det ganske store forskjeller i oppslutning avhengig av hvilket institutt som tar opp målingen. Noe av forklaringen er at der noen vekter mot Stortingsvalget 2009 (hvor Frp fikk 22 prosent), bruker andre resultatene fra lokalvalget i 2011 (hvor de bare fikk 11 prosent). Disse forskjellene gir store utslag i hvor mye råtallene justeres, og det er god grunn til å spørre: Kan vi stole på meningsmålingene?

Usikkerhetsmomentene gjør ikke meningsmålingene uinteressante, men de kommer garantert til å gjøre at noen blir overrasket på valgdagen.

Hva mener du?

 

[Foto: Flickr - Creative Commons 2.0 by Håkan Dahlström]

Om skribent

Roger er knyttet til avdelingen for samfunnskommunikasjon og har spisskompetanse på budskapsutforming, mediekontakt, medietrening, krisehåndtering, kampanjer, og politiske beslutningsprosesser. Han har håndtert media og samfunnskontakt for en av landets mest omtalte og omdiskuterte politikere. Først som medierådgiver for SVs stortingsgruppe, personlig rådgiver og senere statssekretær for Kristin Halvorsen. I perioden 2005 til 2009 var han statssekretær i Finansdepartementet, og fra 2009 til 2012 hadde han samme stilling i Kunnskapsdepartementet. Lang erfaring fra politikken har gitt Roger bred samfunnsforståelse og fagkunnskap.

  • Kalle Hesstvedt

    Dette er interessant. Jeg tror du har helt rett i at dersom de rødgrønne skal kunne klare å hente de 10 tusen stemmene de trenger å hente hver eneste dag, må valgkampen – og i siste instans valget – handle om SAKER. Og her ligger problemet. De rødgrønne har nå styrt i 8 år. De har hatt flertall i Stortinget, og har dermed kunnet gjøre hva de vil. De kunne gått til krig med Sverige om de hadde ønsket, og det hadde ikke vært en eneste ting noen i Norge kunne gjøre med det.

    Derfor får de et problem når det skal snakkes om saker. Det alle spør seg når noen fra Ap, Sp eller SV sier at de vil gjøre det ene eller andre, er «ja det høres bra ut – men hvorfor har dere ikke gjort noe de årene dere har sittet, da?» Høyre og deres kumpaner har ikke det samme problemet.

    Det er ikke godt å si hvordan de skal kunne løse dette problemet. En mulig vei er å skylde på de andre (Vi fikk det ikke til fordi SV/Ap/SP ikke ville, men stemmer du på oss så blir vi sterkere og DA! …) men det tar seg ikke bra ut og vil skyve velegere unna. En annen vei er å erkjenne at man ikke har vært gode nok, og vil jobbe hardere. Der synes jeg BVS er god, noe han viste i debatten i Arendal igår. Men det vil dreie seg om tillitt.

    SV er jokeren, tror jeg. Med mindre det skjer noe dramatisk vil partiet falle som en stein ved valget – dessverre. Alt for mange er klare på at denne gangen stemmer de ikke på SV.

    Redningen kan ligge i to ting: Vise til gode og kjente resultater (her er Marianne Borgens stunt om Tøyen et veldig godt eksempel). Ikke så mange – det bare forvirrer velgerne og de gode vil miste sin kraft. Det andre er å fokusere solid på miljø. Realiteter. Ikke symbolpolitikk. Det er bra at SV er imot oljeboring i Lofoten men til syvende og sist er det populisme. NGOer kan plukke ut enkeltsaker som symboliserer en større sak – ikke politiske partier.

    Om partiet lykkes i å gjøre valget til et valg mellom dagens kurs (forvaltet av de etablerte partiene og dessverre også av SV … ;-)) og en ny miljørettet kurs tror jeg de kan klare det. Erik Solheim klarte det i 89 (?) og kanskje BVS eller HH kan klare det igjen. Peke på at en ny kurs ikke gjør at alt bare vokser og blir bedre for alle, men den er nødvendig. Vi vet det alle sammen og SV vil ta fatt på jobben. En drittjobb, men den må gjøres. Snakke om konflikter – og ta stilling.

    Eksempel: Monstermaster var en sak som ble en sak fordi en skipsreder hadde hytte rett under traseen. 50 000 likes på FB. Alle hev seg på – SV også. men skal vi ha fornybar energi, som småkraft og vindkraft (og etterhvert bølge og sol) MÅ vi ha master. Mange av dem – og de vil gå gjennom urørt natur. Ingen vei utenom. Vindkraft vil bli sett – gjør de ikke det produserer de ikke godt nok. Mange konflikter med tradisjonell naturvern. HVOR STÅR SV?

    DA tror jeg mange kommer tilbake til SV. Ikke ellers. Og uten SV faller det rødgrønne alternativet.

    • Roger Sandum

      Hei Kalle!

      Gode tanker du har her – som vanlig. SVs problem er sammensatt, og hvis det hadde vært lett å løse så hadde det vært løst. En vesentlig del av partiets problem er at klima og miljøspørsmål, som er det området partiet har høyest troverdighet ikke virker å være viktig nok for velgerne til at de velger parti ut fra det. Selv i 2009, hvor miljø var høyt på listen over saker som velgerne oppga som viktige i sine partivalg, så gjorde både SV og Venstre dårlige valg…

      Er enig i at SV må vise fram resultatene sine, men man vinner ikke valg på det man HAR gjort. Valg vinnes på det man VIL gjøre. Vi vet begge hvor vanskelig det er å nå gjennom med budskapene sine i en valgkamp, og særlig i en situasjon hvor man konstant må sloss mot et taperstempel.

      Mvh
      Roger

  • Pingback: Sandum: Løpet kjørt for Jens? : Liberaleren