Posts Tagged ‘kommunikasjon’

Kriminelt god påskelektyre

Kriminelt god påskelektyre

Mange leser krim i påsken – men om du føler deg helt ellevill, kan du gå utenfor opptråkkede litterære løyper med Gambits lesetips i ferien. Vi gir deg fem favoritter!

Nordmenn er et lesende og tradisjonsbundet folk. I påsken leser vi krim. Vi spiser kvikklunsj og appelsin og går på ski. Ferdig snakka! Vi er med andre ord fullt klar over at vi ypper her, men vi våger oss like fullt på en runde med bokanbefalinger blottet for drapsgåter.

Leder for Gambits samfunnsavdeling, seniorrådgiver Jan Ottesen, er ikke i tvil når han blir bedt om å trekke fram en bokanbefaling for påsken.

– Les «År null» av Ian Buruma! Boken har fått strålende kritikker. Den går tilbake til 1945 – året da krigen sluttet. Verden var i ruiner, millioner drept og ingenting ville noensinne bli det samme igjen. «År null» viser til at den nye verdenen tok form. Ifølge VG har boken «[…]både bredt anslag og en detaljrikdom fra dette ene året, frigjøringsåret. Selv om mye er kjent, er denne fortellingen om 1945 skrevet med et nytt blikk, billedutvalget er storartet – og den er virkelig bevegende å lese.». Historie kan man aldri få nok av, mener Jan Ottesen.

Og Gambits rådgivere har flere tips til deg med interesse for politikk og historie:

– Om man vil se verden gjennom brillene til en gammel slugger som har vært ute noen polarnetter, er «World Order» av selveste Henry Kissinger verdt å lese, sier Simen A. Johannessen, seniorrådgiver i Gambit. Han mener boken gir innsikt verdt å ta med seg.
– Kanskje forstår man litt bedre de mange konflikter som preger verden i dag, sier Johannessen.

Spesialrådgiver Julie Holst Berntsen anbefaler å bruke påskeferien på en bok som har ligget på bestselgerlistene for ledelseslitteratur i mer enn to tiår.

– «One minute manager» av Kenneth H. Blanchard og Spencer Johnson har fått klassikerstatus av mange årsaker. Boken som får deg til å se det positive i folk, og snur hodet ditt på under en time, mener Berntsen.

Hennes kollega Susanne Egset, prosjektkoordinator i Gambits avdeling for kreative tjenester, Bisqit, har en engasjert anbefaling å bidra med.

– Det er en ny, feministisk vår! Jeg gleder meg til å kaste meg over «F-ordet – 155 grunner til å være feminist», av Marta Breen, Jenny Jordahl og Madeleine Schultz. Det er en selvhjelpsbok om å møte typiske argumenter og klisjeer i debatten om likestilling. Jeg har lest boka «Født feminist» av Breen og er kanskje i overkant engasjert i temaet – men det trenger ikke bety at feministlitteratur kun egner seg som bibler for entusiaster som meg. Boka er kjempemorsom og gir et veldig godt innblikk i dagens likestillingssituasjon – og hvordan man kan gjøre verden til et litt bedre sted.

Rådgiver Christian Kamhaug ser fram til å fordype seg i en bok om en av barndomsfavorittene: Lego!

– «Brick by Brick» av David Robertson ligger og venter på meg på Kindlen og skal leses i påsken. Boken handler om hvordan Lego, som var på kanten av stupet for bare noen få år siden, tok grep og gjennom fokus på innovasjon og kundeinvolvering snudde seg rundt og ble sterkere og mer populære enn noen gang. Mens mini bygger, skal jeg lese – om han ikke overbeviser meg om å bytte til bygging, avslutter Christian Kamhaug.

God påske!

Reisebrev fra SxSW dag 2 -  busskluss, toppledere i sosiale medier og #shitstorm

Reisebrev fra SxSW dag 2 – busskluss, toppledere i sosiale medier og #shitstorm

Oslo og Austin utvider samarbeidet mellom byene, og i går ble de to hovedstedene (Austin er delstatshovedstad i Texas) «gift» under en sermoni på The Oslo Lounge. Dessverre ser det ut til at de som driver shuttlebussene mellom hotellene og konferansesenteret har lært punktlighet av Ruter#. Dagen startet med å ankomme sentrum en time for sent, og dermed røyk dagens første session som handlet om hvordan sosiale medier og nyhetsmedier. Det ble i stedet tid til en dobbel frokosttaco og en liten gåtur i et vårlig Austin sentrum.

Man går mye på SxSW. Jeg bruker appen Moves som måler all min bevegelse i løpet av dagen, og i går målte Moves at jeg hadde gått mer enn 15.000 skritt. Det er omtrent det dobbelte av hva jeg går på en vanlig dag hjemme. Det går busser mellom de ulike konferansestedene, men Austins beryktede trafikk er ikke bedre under SxSW, så ofte er det like raskt å gå. Det er flott vårvær i Austin, etter et par uker med kaldt vær, regn og tilogmed «snø», og en nordmann på tur får skikkelig vårfølelse.

Sosialt engasjerte ledere
Dagens første session sto Charlene Li fra Altimeter Group for, med tittelen Creating a Digital Engagement Strategy for Leaders. Hun mener at moderne ledere er nødt til å ta inn over seg at måten vi som ansatte og kunder kommuniserer med toppledelsen i selskaper har endret seg. Selve forholdet man har til hverandre har gått fra å være kortsiktig (transaksjonsbasert, tilfeldig og upersonlig) til å bli mer langsiktig (to-veis, konstant og autentisk).

Li mente at den som ofte sto i veien for at topplederen kunne starte å engasjere seg internt og ikke minst eksternt, er kommunikasjonssjefen.Vedkommende mister monopolet på kommunikasjonen, og kan ofte være redd for hva sjefen kan finne på å si. I tillegg tok hun frem alle de tradisjonelle unnskyldningene som toppledere har for å ikke engasjere seg – som blant annet: de har ikke tid, mener det ikke erstatter samtaler ansikt-til-ansikt eller de er (som Lillian er inne på i sitt blogginnlegg) redde for å skade selskapets omdømme.

Det enkleste å skyte ned var argumentet om «jeg har ikke tid». Har du ikke tid til dine asnatte og kundene? er spørsmålet hun kontrer dette med. Ofte handler det egentlig om redsel, og at mediene er ukjente og nye. Lederne må innrømme at dette kanskje ikke er noe de er eksperter på, men de fleste har ikke kommet dit de er ved å være dunne – så hennes erfaring var at alle kunne mestre kommunikasjonen med litt opplæring og mye vilje.

Hun var allikevel tydelig på at alle plattformer ikke nødvendigvis passer for alle, men at det er viktig å delta i konversasjoner internt eller eksternt. Hvorfor deltar ikke toppledere i diskusjoner på intranettet? De som faktisk velger å gjøre det – ikke alltid, men i det minste av og til – merker stor forskjell. De ansatte føler at de blir sett, selv om de kanskje aldri har møtt sjefen ansikt-til-ansikt, gjennom å få ha en digital dialog med sjefen.

Tilfeldigvis (?) kunne man kjøpe boken hennes, The Engaged Leader, i SxSW-bokhandelen. Det er ikke tykke boken, så jeg regner med at den blir lest på flyet hjem.

Shitstorm
Etter flere gode sessioner – blant annet om betaling via wearable teknologi –  og mye mer trasking, ble dagens faglige påfyll avsluttet med panelet Managing a Shitstorm and Restoring Your Brand.Dette panelet var sponset av analyseverktøyet Crimson Hexagon – som i tillegg til å ha en av sine i panelet stilte med åpen bar. Sier du «shit» og «f**k» et par ganger fra scenen, og byr på gratis øl vinenr du alle hjertene i salen. Når de i tillegg hadde veldig gode paneldeltagere som Liz Jarvis-Shean, kommunikasjonssjef i Tesla og tidligere rådgiver for president Obama, og Robert Gibbs som også tidligere jobbet for Obama (og ble kalt presidentens «politiske kompass») ble dette en av dagens høydepunkter. I bunn og grunn var dette en times innføring i krisekommunikasjon. Panelet gikk gjennom prosessen med å planlegge for krisen, hvordan håndtere krisen mens den pågikk og hvordan rydde opp etterpå. Flere av deltagerne hadde jobbet med skarpe kriser før (som Deepwater Horizon i 2010), i tillegg til flere gode eksempler. Crimson Hexagon viste hvordan de kunne måle volumet av samtaler rundt en krise, og brukte kontroversen rundt basketballaget LA Clippers’ eier Donald Sterlings påståtte rasistiske uttalelser som eksempel. Grafene viste tydelig at da NBA endelig tok grep om krisen, stilnet også det meste av de negative samtalene.  Den aller beste onelineren var det imidlertid The Incite Agency‘s Ben LaBolt som sto for da han sa: «Break your own bad news». Med det mener han at når du er oppe i krisen, og du vet det finnes mer dårlig nytt – som journalistene kommer til å finne frem til før eller senere – så tjener du mye på å frivillig slippe de dårlige nyhetene selv. På den måten får ikke medias avsløring samme kraft, og du fremstår som åpen og ærlig –  og du kan unngå en enda større «shitstorm».

Dagen ble – so seg hør og bør – avsluttet på Cantina Laredo der vi fikk de største fajitas-tallerknene noen gang. Fem voksne, ikke småspiste menn rundt bordet – og ingen spiste opp all maten på tallerkenen. Everything’s big in Texas!

Neste reisebrev skal blant annet handle om psykedeliske gulvtepper, så følg med.

De tause topplederne

De tause topplederne

Jens Ulltveit-Moe mistet alle vennene sine på vestkanten da han kalte barna deres late. Få norske næringslivstopper er villige til å betale prisen for deltakelse i det offentlige ordskiftet. Hva skal du som leder gjøre for å være mer synlig, hvis du ikke – som Ulltveit-Moe – stortrives med å irritere folk?

Nylig deltok jeg på en nystiftet debattarena, The Waterfront Ideas, som arrangeres av Munchmuseet og Deloitte. Debatten var ledet av NRKs Erik Wold, og innledere og paneldeltakere var nevnte Jens Ulltveit-Moe, investor og konsernsjef i Umoe, Knut Olav Åmås, direktør i Stiftelsen Fritt Ord og tidligere kultur- og debattredaktør i Aftenposten, og Ingrid Røynesdal, administrerende direktør for Oslo-Filharmonien.

Svaret de forsøkte å nærme seg, var årsakene til at norske næringslivsledere i stor grad overlater det offentlige ordskiftet til politikere, kulturledere, og – min tilføyelse – bloggere og TV-kjendiser. Hvorfor ser vi oftere at forfattere og artister uttaler seg om likestilling, utdanningspolitikk og flyktningproblematikk for eksempel? Hva er det som holder topplederne tilbake i debatter i et samfunn de i kraft av sine posisjoner absolutt er med på å påvirke?

Hvorfor er dere så usynlige?
Jeg har jobbet med flere ledere og toppledere som har utfordringer knyttet til egen og organisasjonens eksternkommunikasjon. Det er særlig tre forklaringer som går igjen når de snakker om hvorfor de er usynlige i offentligheten:

  1. Organisasjonen har tatt et strategisk valg om å være diskret og ikke ha meningsmettet «slagside»
  2. De mener de ikke har tid
  3. De frykter konsekvensene av kontroversielle utsagn, både personlig og bedriftsøkonomisk

Stemmer dette? Ingrid Røynesdal medgir at toppledere som vegrer seg kan ha gode grunner til det.

– Dersom man sier noe kontroversielt, tar det utrolig lang tid å følge opp. Risikoen ved å ytre seg er for mange reelt stor, særlig dersom du befinner deg tidlig i karrierestigen. Men samtidig har vi som toppledere en rolle som ofte krever synlighet på vegne av organisasjonen, og min person er på mange måter irrelevant, sa Røynesdal.

Lettere når du eier sjappa
Mange av våre mest synlige toppledere eier bedriften selv. Bjørn Kjos og Petter Stordalen er eksempler på dette. Det er antakelig lettere å mene noe når du ikke risikerer å få eierne på nakken. Jens Ulltveit-Moe innrømmer at det kanskje er mindre risikofylt for ham, men sier det legger et særlig ansvar på dem som er i samme posisjon.  – Det er vesentlig for næringslivets utvikling at topplederne deltar i debatten og slik er med på å legge premissene i samfunnet, fortsatte han. Selv om det, som han fleipete sa, betyr at du mister venner på vestkanten når du i en bisetning uttaler at vestkantungdom er dovne.

– De fleste næringslivslederne holder kjeft, unntatt når det er krise, sa Ulltveit-Moe. Han mener dette er en alvorlig feilvurdering. – Du må bygge premissene for den stillingen du er i tidligere, før det brenner. Det gjør du i det offentlige rom, og da har du større troverdighet når du må uttale deg i krisetid, mener Ulltveit-Moe.

Fyll opp tillitskontoen
Og dette er et ekstremt viktig poeng. Jeg snakker ofte med ledere og organisasjoner om at de må gjøre innskudd itillitsbanken. Bygg troverdighet som avsender før du egentlig trenger det. Det er en forutsetning for at folk skal høre på deg når du og bedriften må ta en trøkk. Som næringslivsleder er du bedriftens ansikt utad, og den som i størst grad kan sørge for at bedriften oppfattes som tankeleder av relevante aktører. Det betyr ikke at du må bli en meningsmaskin eller debattbajas, men du bør definitivt våge å mene noe om ditt felt og tema som du påvirker og påvirkes av. Strategien med å være diskret og mystisk har kanskje fungert tidligere, men dagens forbrukere og interessenter er opptatt av gjennomsiktighet og åpenhet. Sosiale medier setter plutselig dagsordenen, og vi har nye, viktige deloffentligheter.

– Det er både en plikt og et privilegium å delta i samfunnsdebatten, mener Knut Olav Åmås. Det er jeg helt enig i. Og selv om det oppleves som tidkrevende, er gevinsten av synlighet i det store og hele verdt innsatsen. Internt kan en synlig og meningsklar toppleder bygge stolthet og skape identitet, og eksternt bygger du troverdighet.

What’s in it for you?
Om du står på vippepunktet, har jeg følgende råd:

  1. Husk at du kan være personlig uten å være privat. Du kan forklare hvorfor en spesiell sak er viktig for deg, uten at du inviterer pressen opp i boblebadet. Og du, slutt å snakke om «man», «en» og «organisasjonens navn». Det er ikke farlig å si «jeg».
  2. Sørg for intern forankring – diskuter med medarbeiderne dine hvorfor det kan være positivt for organisasjonen at du er markert til stede i offentligheten.
  3. Selv om media og forbrukere liker konflikt, du ikke søke konflikt for å være synlig. Som toppleder har du viktige perspektiver å bidra med, og du har et ansvar for å sørge for at saker belyses skikkelig.
  4. Sørg for å ha noen å sparre med. Ledergruppa di, en kollega, en rådgiver eller en venn kan gi deg gode innspill og spisse argumentene dine.
  5. Tenk på at det kommer et tidspunkt da du trenger å gjøre et uttak i tillitsbanken. Når krisa kommer, er du bedre rustet til å håndtere den hvis du allerede har markert deg som ærlig, redelig og engasjert.
  6. Og, i forlengelsen av det – har du ikke tid, sier du? Vel, det tar fryktelig mye mer tid å slukke branner enn å forebygge dem. Å sette av tid til eksternprofilering er en viktig del av jobben din, og noe du absolutt bør prioritere.

– Åpenhet skaper tillit og troverdighet. Som toppleder bør du ikke være redd for å vise menneskelighet og sårbarhet, avsluttet Knut Olav Åmås.

Jeg støtter hans anbefaling 100 prosent. Selv om det kanskje betyr at du mister noen venner på veien.

Ultraproff dansk terrorinfo

Ultraproff dansk terrorinfo

Jeg har aldri følt meg tryggere enn jeg gjorde etter å ha sett de danske politimyndighetenes direkteoverførte pressekonferanse søndag. Og jeg bor i Norge.

Etter å ha bevitnet danskenes håndtering av informasjonsflyten rundt terroranslaget i helgen er jeg mer overbevist enn noensinne om at de er lysår foran Norge på å kontrollere informasjonsflyten rundt denne typen hendelser.

Danskenes aktive holdning til kommunikasjon som virkemiddel, kombinert med høy grad av konsistens i forholdet mellom hva de sier og hva de gjør, skaper umiddelbar trygghet. Det skal ikke herske noen tvil om hvor ansvaret ligger, at de er slagkraftige, godt trent og i stand til å beskytte folket.

Her hjemme rådet derimot forvirringen etter sist sommers terrortrussel, for eksempel. Hva gikk trusselen ut på, og hvem var den rettet mot? Hvem hadde ansvaret, og hva kunne vi forvente oss fremover? Var vi i fare?

Det begynte å gå rykter om spesifikke terrormål, eksempelvis Sandvika Storsenter, Oslo S og Gardermoen. Noen sa at seks menn med macheter og kniver ville gå løs på tilfeldige folkemengder. Var dette reelt og skulle vi i så fall unngå disse stedene eller ikke? «Ikke hør på rykter» var det knappe og motvillige svaret som etter en stund kom fra myndighetshold.

Også etter Utøya haglet kritikken mot Politiet og myndighetene, ikke bare for manglende beredskap, trening og et system som generelt sett ikke fungerte slik det skulle, men også som følge av dårlig informasjonsflyt. Hvilket for øvrig var et sentralt punkt i 22. juli-kommisjonens kritikk.

Jeg er i tvil om vi har kommet noe videre her hjemme siden den gang. Jeg har i hvert fall ikke sett hverken indikasjoner eller bevis på det motsatte.

Tilbake til København: Mens danskene fokuserer på fakta og løsning, er vi her hjemme etter min mening ofte fryktelig opptatte av å uttrykke følelser og gå rundt grøten. Det ironiske her, er jo at vi nordmenn gjerne oppfatter oss selv som mer direkte enn de andre i Norden. «Uttrykk alvor og omtanke» står det i medietreningsplansjene. Men glem det akkurat nå! Det er en tid for alt, og behovet for trygghet kommer før behovet for empati. Folk vil vite hva som har skjedd, hvilke tiltak som har blitt gjennomført, hva man vil foreta seg fremover, og ikke minst; Er vi trygge?

Danskene er etter min mening på et betydelig høyere nivå innen offentlig krisekommunikasjon enn vi er i Norge. De har beveget seg opp til «kommunikasjon 2.0», sannsynligvis som et resultat av at medier og allmennheten setter store krav til informasjonsflyt, form og innhold. Folk lar seg ikke lenger avfeie med floskler og tomme ord. De krever fakta, evne og vilje til handling samt forpliktelser. Alt annet har de lært seg å skjære gjennom.

Danske politimyndigheter arrangerer derfor pressekonferanse på gateplan midt i byen, hvor hendelsene fant sted, kun timer etterpå. Det sender et kraftig signal om at dette er deres by, at de ikke lar seg skremme, og at de har kontroll. Kommunikasjonen er fokusert, direkte, utvetydig og oppklarende, og fremføres av talspersoner med stor pondus.

Jeg tror vi har mye å lære av helgens danske eksempel. Det er ikke bare dejlig å være norsk i Danmark, det føles trygt også.

Når en nazi tar over dine sosiale medier

Når en nazi tar over dine sosiale medier

Natt til søndag fikk kunder og andre av de 630.000 som følger restaurant-kjeden Chipotle Twitter noe annet enn de var vant til fra den kanten. I løpet av natten hadde noen overtatt selskapets Twitter-konto, byttet ut selskapets logo med et hakekors og twitrert i vei med rasistiske og homofobe tweets. Det tok ikke mange timene før Chipotle hadde kontroll igjen, og de stygge tweetene var fjernet. Men, tusenvis av kunder hadde allerede rukket å bli dødelig fornærmet, og den ellers så hyggelige merkevaren Chipotle hadde fått en mørkebrun ripe i lakken.

chipotle

Noen av de støtende Twittermeldingene fra Chipotles Twitter-konto

Chipotle har beklaget og mener seg utsatt for hackere.  Kanskje har de blitt hacket, eller kanskje er det så enkelt at Chipotle hadde et simpelt passord som lot seg knekke, eller en uærlig tjener slapp noen inn.

Mange som jobber med sosiale medier har lenge kost seg med at de nå har digitale kanaler som ligger utenfor IT-avdelingen og deres strenge sikkerhetsregimer. Endelig har de fått kommunikasjonsmetoder som er enkle å bruke, som kan nås fra alle typer enheter og ligger utenfor brannmurer, kronglete passord og andre sikringstiltak som de mener hemmer deres arbeid. IT-avdelingene på sin side har overbærende latt kommunikasjonsfolk og markedsførere holde på med «leken» sin. Nå som også de sosiale medie-kanalene blir virksomhetskritiske, er det på tide at begge grupper tenker over sine standpunkt til sikker håndtering av sosiale medier.

Bli sikrere i sosiale medier NÅ!
Chipotle har vist oss at vi må passe bedre på våre sosiale kanaler. Mange merkevarer har store følgerskarer i sine sosiale medier, og en glipp som dette har potensiale til å treffe hundrevis, tusenvis eller hundretusenvis før vi kan stoppe det.  Enkle passord som fort kan knekkes er den letteste måten å tilrane seg en konto. Hvor mange har ikke «firmanavn123» som passord?). Lag en liste over alle sosiale kanaler bedriften eier, og skriv ned alle passordene og bytt dem med jevne mellomrom. Dette sikrer også at tidligere ansatte ikke kan logge seg på etter at de har forlatt selskapet. Pass også på hvilke mailadresser som er knyttet til den enkelte kontoen. Det bør helst være en felles mailboks, og ikke en enkelt ansatt. Hva skjer om vedkommende slutter?

Bedriftens Facebook-side har ikke noe passord å passe på, men hvem er det egentlig som har tilgang til siden? Har du sjekket hvem som er administratorer på siden i det siste? Sjansen er stor for at du finner flere navn du ikke kjenner der. Det kan være folk som har sluttet, konsulenter fra mediebyrået eller utviklere som har vært inne og gjort en jobb i 2011. Ta en kikk, sjekk at det bare er de som skal ha tilgang som har det og slett tilgang for de andre. Ikke alle trenger heller å være administratorer med full tilgang til alt.

Når krisen kommer
Heldigvis tok det ikke mange timene før Chipotle hadde kontroll på kontoen sin, men jeg tipper det ikke var noen god søndagsmorgen for de ansvarlige. Denne typen kriser skjer aldri i kontortiden, så gode rutiner for å overvåke trafikken rundt egen merkevare er nødvendig for å oppdage det i tide. Snakkes det plutselig mye mer om merkevaren din enn vanlig er det noe på gang. Er det positiv buzz gjelder deg å utnytte muligheten, mens om det er negativ gjelder det å begrense skaden  - og det raskt! Da Chipotle ble klar over «Nazi-overtagelsen» av Twitter-kontoen var de raske til å endre logoen tilbake og slette alle de falske tweetene. Jeg tipper de endret passord og sjekket at ingen hadde endret innstilligene.

Har du en plan for hva som skal gjøres om noen får fatt i din Facebook-side eller Twitter-konto? Eller begynner å poste pornobilder fra Instagram-kontoen din? Hvordan håndterer du klagestormen? Her er seks tips;

Seks tips til sikrere sosiale medier

  1. Bytt passordet ditt – og finn på noe annet enn «Firmanavn2015» (her er noen gode tips fra Nasjonal Sikkerhetsmyndighet)
  2. Ikke ha samme passord i alle kanaler
  3. Sjekk hvem som har tilgang på selskapets brukerkonti i sosiale medier og fjern tilgang for de som ikke trenger det
  4. Sjekk hvilken mailadresse som er knyttet opp til de ulike kontiene
  5. Ha overvåkning på plass som raskt avslører om merkevaren din «tar av» i sosiale medier
  6. Vær forberedt på «den sosiale krisen»
Tenk som en konge - tenk smått

Tenk som en konge – tenk smått

Alle skal være storytellere nå. Sjefen skal være den beste historiefortelleren – Storyteller In Chief.

Det er helt fint. Du vil at folk skal høre på deg. Men hva har du som hjelpemidler? Et regneark? En graf? Noen gamle powerpointer med vekslende skrifttyper? Du trenger en historie.

Kanskje du skal dra historien til selskapet? Men du har ingen legende om en garasje i Silicon Valley. Du kan ikke fortelle om en genial oppfinner som skapte noe ut av ingenting. Så du begynner å fortelle.

Og fortelle.

Og fortelle.

Og det eser ut. Masse detaljer. Satsinger. Kvartalsrapporter. Resultater.

Du tenker å avslutte med «And thereby, we help make the world a better place.»

Nei. Stopp. Du tenker for stort!

Du må tenke smått. Du må tenke akkurat som Kongen.

Da Kong Harald skulle holde nyttårstale denne gangen, så skulle han gjøre det samme han har gjort år etter år. Han skulle si noe viktig. Om Norge.

Nasjonen. Nordmennene. Menneskene. Verden. Store ting.

Han skulle røre oss, samle oss og bevege oss. Han skulle si noe vi kunne snakke om i lunsjen når vi møttes etter juleferien. Men i stedet for å snakke om store ting, så snakket han om små ting. Han tenkte smått. Han reduserte.

Kongen reduserte og reduserte helt til han kom ned til noe som var så smått at det plutselig kunne representere noe mye større. Han snakket om Kapellveien barnehage. Der hadde de laget en ny grunnlov.

Men Kongen dro ikke alle paragrafene. Han valgte seg noen få av dem. En av paragrafene lød:  »Store barn skal hjelpe små barn.»

Og ved å gå helt ned til én enkelt barnehage, én enkelt paragraf, så klarte han å si noe universelt. Også til også som ikke er barn. Vi skal hjelpe hverandre. Og vi som har mye ressurser skal hjelpe dem med mindre ressurser.

Han kunne gjort det på tusen andre måter. Kan kunne sikkert vist fram noen grafer også. Men han gjorde ikke det. Han tenkte ikke stort. Han tenkte smått.

Vi kjenner dette grepet fra andre typer fortellinger også. I romanserien En sjøens helt, skriver Jon Michelet om store greier som krig og fred, heltemot og kameratskap. Men han forteller det gjennom en person. Det er Halvor Skramstad som mønstrer på båten. Det er Halvor vi følger.

Eller ta en typisk TV-reportasje. Det blir aldri noe dreis på TV-reportasjen uten et case. Altså en person som historien kan hektes på. Den store historien fortelles gjennom det lille eksemplet. Det er bestemor som ikke får hentet posten fordi gårdeieren ikke har strødd, eller det er bussjåføren som endelig kan være trygg på veien fordi kommunen endelig har strødd.

Fra retorikken, altså kunsten å tale, vet vi at eksemplet er et kraftig virkemiddel. Eksemplet beviser en mulighet, eksemplet fortrenger andre muligheter, og eksemplet generaliseres spontant.

Så når jeg bruker Kongen og Jon Michelet som eksempler, så gjør jeg det av retoriske årsaker. Jeg ønsker å overbevise deg som leser om at det jeg forteller er både sant og sunt. Jeg gjør det ved å tenke smått. Jeg reduserer.

La oss si at du er sjef for et firma som driver med bilberging. Skal du vise grafen over alle bergingene dere foretok i fjor?

Nei.

Du skal tenke som en konge.

Du trenger bare å fortelle om én bilist. Hun som satt fast i grøfta da hun egentlig skulle vært på vei til fødeavdelingen. Men så ringte hun deg…

Nå kan du fortsette.

 

Heller mørke skyer enn tåke

Heller mørke skyer enn tåke

Den beste medisinen mot uro rundt nedbemanninger og endringer er åpen kommunikasjon.

Avisforsidene preges av saker om nedskjæringer, både i oljebransjen og i offentlig sektor. Kontrakter kanselleres, kontorer flyttes, selskaper og avdelinger fusjoneres. Endringene i arbeidslivet preger diskusjonen rundt middagsbord og i lunsjpauser. De fleste kjenner noen som jobber i en organisasjon som må kutte. Mange får arbeidshverdagen endret – noen mister jobben.

Som kommunikasjonsrådgivere jobber vi daglig med virksomheter i endring. Noen gjennomgår svært store endringer uten misnøye og protester og uten å komme i negativt søkelys i mediene. Hvorfor? Nøkkelen til gode endringsprosesser er god kommunikasjon. Selskap som tar sin interne kommunikasjon på alvor klarer å gjennomføre nødvendige endringer minst mulig smertefullt både for ansatte og ledelse.

Men først en historie. Forrige gang oljebransjen gikk i motbakke skjedde dette: en boresjef hadde bedt om et møte med oss fordi det var så stor misnøye i organisasjonen at han var sikker på at de saken ville slå ut negativt eksternt. Hva skulle han gjøre? Vår første jobb var selvsagt å dykke ned i saken og finne ut hva som hadde skjedd. Det tok ikke lang tid før vi skjønte hvorfor de ansatte var opprørte. Boresjefen hadde sparket 10 mann og alle hadde fått beskjed om dette i et brev som var sendt hjem til konene deres mens de var offshore på jobb…

Det var tydelig at denne boresjefen ikke forstod hva det ville si å sitte milevis hjemmefra og få høre fra sin kone over telefonen at en hadde mistet jobben. Han hadde ikke en gang forsøkt å sette seg i mottakers sted. Når han ble bedt om å gjøre det, gikk det et lys opp for ham, selv om det dessverre var alt for sent.

Dette er på mange måter et ekstremt tilfelle. Men forbausende mange gjør den grunnleggende bommerten at de ikke setter seg i mottakers sted. Ta testen: Hvordan ville du reagert om dette var deg?

Det finnes noen enkle regler for god kommunikasjon og disse er spesielt viktige når det du skal kommunisere endrer folks liv.

1.  Sett deg i mottakers sted og kjenn dem du kommuniserer med. Sjekk gjerne budskapet og ordbruken din hos en person du stoler på som ikke er involvert i saken.

2.Del det du vet. Og ikke minst – vær åpen om det du ikke vet. Folk liker ikke endringer, men de liker enda mindre endringer som kommer helt uforberedt. Er du åpen om bedriftens fremtidsutsikter, både positive og negative, står du bedre rustet den dagen behovet for endringer presser seg fram.

I en endringsprosess er alle i samme båt: de ansatte har forståelse for at ledelsen ikke alltid vet alt, eller har svaret på alle spørsmål. Å være åpen om det kan være starten på en god diskusjon om selskapets utfordringer.

3. Involver hele selskapet. Vanskelige situasjoner blir verre hvis man ikke får være med å bidra. En leder kan ikke kutte kostnader alene. Alle må involveres. Hele organisasjonen må jakte kostnadskutt og bidra med kreative løsninger. Da skapes forståelse og samhold. Det trengs for å finne de beste løsningene.

4. Hva betyr dette for meg? Mange endringsprosesser – om det er sammenslåinger eller nedskjæringer – begrunnes ofte med hensynet til aksjonærer, behov for avkastning eller at det er det riktige for selskapets strategi. Men ærlig talt. Like lite som folk går på jobben for å sikre utbytte, bryr de seg om aksjonærene når de står i fare for å miste jobben. Kommunikasjonen må handle om dem det gjelder og hva dette betyr for dem. Alt annet blir utenomsnakk.

5. By på medmenneskelighet For enkelte vil selv de minste forandringer oppleves som kriser. I kriser trumfer innlevelse fakta. Når krisen er et faktum, er det like viktig å bli sett og anerkjent som å bli forklart hvorfor ting skjer. Alle synes endringer er vanskelig. Likevel er ledere ofte redde for å vise at de synes situasjonen er vanskelig – helt uten grunn.

Vi har for eksempel fersk erfaring fra en omstillingsprosess i en mellomstor bedrift her i regionen, hvor flesteparten av de ansatte rett og slett ikke forstod hvor alvorlig situasjonen var. Det skyldtes manglende åpenhet over tid. Å etablere en kriseforståelse var derfor det første som måtte gjøres. Her trengtes brutal åpenhet. Ledelsen måtte fortelle hvordan det egentlig stod til og at den ikke kunne kontrollere de forholdene som hadde brakt dem dit. De måtte også innrømme at de ikke hadde alle svarene, men at de sammen måtte jobbe fram løsninger. Uten disse grepene og denne involveringen hadde situasjonen tilspisset seg og uroen eksalert. I en periode hvor arbeidsro var en helt nødvendig luksus, var mer uro strengt tatt det siste et selskap i omstilling trengte.

Og det er i grunnen et almenngyldig poeng her: i en omstillingssituasjon er arbeidsro den største luksusen. Men for å komme dit, må man spille med åpne kort og evne seg å sette seg i de ansattes sted. Da blir også det aller vanskeligste lettere.

 

Dette innlegget stod på trykk i Stavanger Aftenblad 1.oktober
Seniorrådgiver og leder for selskapskommunikasjon i Gambit, Ola Bøsterud, har også bidratt til teksten.

Turisme utenfor allfarvei

Turisme utenfor allfarvei

Jokke synger i klassikeren «Gutta» at «vi har vært verden rundt, det vil si Køben og London». Det var kanskje verden rundt på 80-tallet, men verden er om ikke mindre, så i alle fall mer tilgjengelig i dag enn da Jokke levde. Billigere flybilletter, mer ferie og bedre råd gjør at vi kan dra oftere og til flere steder. På den annen side har nå «alle» vært i både Køben og London – og gjerne også Praha, New York og Dubai. Sannsynligheten er også stor for at du traff på noen du kjenner.

Jeg tør påstå at du har vært på weekendtur til Danmark, USA, Italia eller Storbritannia det siste året? Skal man tro statistikken over nordmenns reisevaner er sjansen stor for at det treffer. Eller gjør det det? Var du virkelig i Danmark, eller var du egentlig i København? Analyseselskapet Skift lanserte nylig en rapport om det de ser som de virkelige megatrendene innen globalt reiseliv, og én av disse er presset på de store turistdriverne. Har du vært i København, London, New York eller Roma på helgetur er sjansen stor for at du ikke var der alene. De store byene er fulle av turister, mens reiselivsnæringen i resten av landet ofte sliter med dårlig lønnsomhet, svakt belegg og vanskeligheter med rekruttering.

Dette er kjernen i utfordringene for turistbyråene og destinasjonsselskapene. Det er ikke vanskelig å selge New York og København – de selger seg selv. Men USA og Danmark er mer enn det. Det er Montgomery, Portland og Austin og Esbjerg, Odense og Bornholm også.

Lederen for en av Ryanairs store europeiske konkurrenter spådde for noen år siden at lavprisselskapets enorme vekst måtte stanse opp. «Det er en grense for hvor mange folk de kan frakte fra ‘ingensteds’ til ‘ingensteds’ for ingen penger». Kanskje det. Kanskje ikke. Kanskje er det nettopp «ingensteds» som er der veksten i overnattinger finnes. Storbyferie til de samme store byene som alle andre skal til er ikke bærekraftig. Det er ikke plass! Ikke på Oxford Street og ikke på Heathrow.

For at ikke de store byene skal bli helt overfylt, og dermed også ødelegge merkevaren for hele landet, må turistmyndighetene tenke annerledes. Det er enkelt å selge Paris – og mer utfordrende å selge Lyon eller Bretagne. Det burde det ikke være. En av de andre megatrendene Skift har identifisert er nemlig ønsket fra moderne reisende om å unnslippe storbymas og oppleve fri natur, stillhet og god plass. Typisk kommer land som New Zealand, Island og kanskje også Norge høyt på popularitetslistene. Dette er land som har markedsført seg lenge på denne typen opplevelser, men også mer tradisjonelle turistland har dette. Storbritannia er mer enn London – det er også «öppna landskap» i The Lake District, eller fjell og vidder i Skottland. Ta en kikk på nettsidene til turistbyråene i Nederland, Storbritannia og Irland for å nevne noen, og de store byene er nesten fraværende.

Mens storbyene er «one size fits all» – alle kjenner London, Paris, New York og Praha – krever det mer å selge de mer ukjente destinasjonene, og de passer kanskje ikke til alle. Destinasjonsselskapene må tilpasse sin kommunikasjon og produkter til de ulike målgruppene de ønsker å nå. Danmark burde være enda mer opptatt av å selge Jylland til barnefamiliene – finnes det egentlig noen bedre destinasjon for dem? Markedsfør sykkelturer langs «Snapseruten» ved Limfjorden til «modne» voksne. La unge festivalløver oppdage SMUKfest som er fantastisk populær i Danmark, men som kommer i skyggen av Roskilde.

Ved å gjøre den øvelsen det er å finne de ukjente reisemålene utenfor allfarvei, vil trauste destinasjoner som Tyskland og Storbritannia kunne revitalisere seg, og øke interessen. Vi ønsker nye opplevelser, både for egen del og som vi kan fortelle våre venner og kolleger om. En weekendtur til London er omtrent like spennende å fortelle om som en tur på IKEA. Alle har vært er før. Vi vet hvordan det er der. Da er det mer interessant med hun som oppdaget en liten, familiedrevet vingård på den italienske landsbygda. Dét blir gode historier. Dét er storytelling. Det er disse historiene vi ønsker å fortelle, og det er disse destinasjonene og disse opplevelsene turistbyråene må tørre å fortelle oss.

Litt smartere i sommer? - Gambits lesetips

Litt smartere i sommer? – Gambits lesetips

Trodde du lesehest og konsulent var gjensidig utelukkende størrelser? Gambit H+K tar et steg til siden for den opptråkkede sti, og anbefaler bøkene du bør lese på stranda i sommer. Etter en beinhard nominasjonsrunde ble 50 titler kokt ned til en toppliste fra leselystne rådgivere. Og ja, rådene er for en gangs skyld helt gratis.

– Jeg reiser mye, og når jeg har tid bruker jeg helst lange flyturer til faglig oppdatering, sier Lars Erik Grønntun, administrerende direktør i Gambit H+K og Chairman & CEO H+K Strategies EMEA. Med store deler av verden som nedslagsfelt, har han lest mange gode bøker oppe i skyene, men han trekker spesielt fram Daniel Kahnemans Thinking Fast and Slow.

– Boka er et fascinerende verk om hvordan hjernen fungerer og organiserer arbeidet i to ulike systemer. Det ene går nærmest på autopilot og fungerer nesten som et instinkt, mens det andre er mer manuelt analyserende. Kahneman forteller deg hvordan hjernen fungerer optimalt, hvordan du kan være mer effektiv, tenke raskere og unngå feilslutninger. Kommunikasjon- og mediefolk bør være spesielt interessert i hvordan både egne og andres hoder fungerer, mener Grønntun.

På TEDs talerstol

Når du har lært mer om hvordan vi tenker, er det på tide å spre de kloke tankene. Organisasjonen TED har de siste årene markert seg som en av våre viktigste arenaer for tanke- og idéformidling. Og ønsker du å bli en foredragsholder og taler på TED-nivå, finnes det selvfølgelig en bok som kan hjelpe deg.

Talk like TED. The 9 Public-Speaking Secrets of the World’s Top Minds av Carmine Gallo er et must for alle som ønsker å bli hørt, forstått og husket. Sin lange tittel til tross – boka er lettlest, morsom, praktisk, inspirerende og akkurat passe ambisiøs for en avslappet soldag på stranden, forteller Inger Lise Svaleng, spesialrådgiver i Gambit H+K.

Revolusjon via Twitter

Christian Kamhaug, rådgiver og Gambits ekspert på sosiale medier, anbefaler en topptittel fra eget fagfelt:

– Skal du bare lese én bok om sosiale medier og effekten av smart bruk av disse, går du for Gary Vaynerchuks Jab, Jab, Jab, Right Hook. Den er så oppdatert som en bok om digitale medier kan være i 2014, og full av gode eksempler og smarte tips, sier Kamhaug. Han benytter også muligheten til å trekke fram en utgivelse som viser en helt annen bruk av sosiale medier.

– Der Vaynerchuk gir råd om salg og markedsføring, er Wael Ghonims Revolution 2.0 en moderne thriller fra virkeligheten. Ghonim var en av de digitale bakmennene i Egypts revolusjon i 2011, og vekket millioner av hittil uinteresserte egyptere til kamp – gjennom sosiale medier. Om du noen gang har vært skeptisk til sosiale mediers kraft for å mobilisere massene i det 21. århundre, er Revolution 2.0 boken som fjerner all tvil, sier Kamhaug.

Glem alt du har lært

En revolusjon i en noe annen skala finner vi også i anbefalingen fra spesialrådgiver Alexander Rustad.

– Glem alt du har lært! Les How Brands Grow: What Marketers Don’t Know av Byron Sharp, som går til angrep på «gårsdagens kunnskap».  Sharp etablerer et vitenskapelig rammeverk for hvordan merkevarer virkelig skaper vekst. Alle som jobber med markedsføring og kommunikasjon bør lese denne boken, sette seg ned, og tenke nøye på hvordan de virkelig forvalter de merkevarene de har ansvar for i dag, understreker Rustad.

Men hvordan i all verden kan man avlære gamle rutiner, kunnskap og vaner?

– Vil du bruke sommeren på å bryte gamle mønstre, anbefaler jeg boka The Power of Habit av Charles Duhig, sier senior prosjektleder Hanne Grobstok.  – Duhig forklarer hvorfor vaner finnes og hvordan de kan endres.  Ved å endre vaner kan du endre både ditt eget liv, samfunn og virksomheter. Ta utfordringen i sommer og bli nysgjerrig på dine egne vaner som kanskje holder deg tilbake, oppfordrer Grobstok.

De beste historiene

Og mens du er i gang med en mental og faglig oppdatering, kan du også pakke den nye boka til Peggy S. Brønn og Jan Ketil Arnulf i strandveska.

Kommunikasjon for ledere og organisasjoner bør være pensum i sommer, mener seniorrådgiver Simen A. Johannsen.  – Boka funker knall som en innføring for nybegynnere, men er like utbytterik også for erfarne ledere og kommunikatorer. Brønn og Arnulf går gjennom alt fra grunnleggende teorier via ledelse og krise til konflikt og etikk. Boka føles som bunnsolid faglig innsprøytning, røper Johannesen.

Spesialrådgiver Lillian Vatnøy synes du skal bruker sommeren på å bli en dreven historieforteller.

– Er du opptatt av storytelling, er danske Klaus Fogs Storytelling: Branding in practice et perfekt sted å starte. Han gir interessante eksempler og en god innføring i smarte grep som gjør historiene dine bedre. Når du først er bitt av historiebasillen bør du vende blikket mot selveste bibelen i faget: Story, av Robert McKee. Boka har undertittelen Style, Structure, Substance, and the Principles of Screenwriting, og gir deg alle de beste knepene til fengslende historier, sier Vatnøy.

– Og forresten, du kan jo ikke bare lese fag i sommer! Hvert eneste år leser jeg favorittboka mi om igjen, og jeg kan ikke få anbefalt den varmt nok. Don DeLillos White Noise er en amerikansk klassiker om overflateliv, Hitler, Elvis forbrukerkultur, kommunikasjon og shopping. Ikke minst er den et glitrende eksempel på god historiefortelling. Bare les den, avslutter Lillian Vatnøy.

Gambits sommerlektyretips – kortversjonen:

Rett skriving – er det så nøye’a?

Rett skriving – er det så nøye’a?

La meg først svare på spørsmålet: JA, FOR F**N! Det er lite som gjør meg så grinete som kommunikasjonsfolk som ikke tar kommunikasjon på alvor. Og språk er en viktig del av kommunikasjonen, bare så det er klart.

Når ba du sist om en språkvask, en second opinion eller en tilbakemelding på om det du skriver er forståelig? Ofte går det fort i svingene og man rekker knapt å lese gjennom selv før man trykker send eller post. Resultatet blir ofte dårlig kommunikasjon og misforståelser.

Selv går jeg aldri til frisører som bruker apostrof feil. Berit’s Frisør Salong får ikke meg som kunde. Samme behandling får flyttebyråer, rørleggere, møbelsnekkere og dotømmere. Hva med å ta en siste sjekk før du registrerer firmaet ditt i Brønnøysundregistrene, og ikke minst før du klistrer logoen din på firmabilen? Og til alle dere skiltmakere der ute: Skam dere!

Også bransjefolk og kolleger gjøre mye rart. Nylig har vi i Gambit H+K bidratt til å lansere Helt Sjef-kampanjen. Et strålende initiativ, men jeg hadde foretrukket at vi valgte å følge norsk og ikke engelsk rettskriving. Eller hva med  NM i Bistand? For ikke å snakke bransjeprisene! Vår egen bransjeorganisasjon, KOMM, deler ut Årets Hederspris. Under Social Media Days deles tittelen Årets Sosiale Medier Personlighet ut. Jeg registrerer også at flere av mine kolleger velger å titulere seg som Senior Rådgiver. Og dette er altså kommunikasjonsbransjens beste folk. Jeg sender en skam dere i deres retning også.

Noen kamper er jeg kanskje dømt til å tape. Men jeg kommer til å fortsette å insistere på at det heter projektor og ikke prosjektor. Ord som kan slås sammen skal i hovedsak slås sammen på norsk, og stor bokstav midt i en setning forekommer bare ved egennavn.

Ok da, så får jeg gi mannen i gata litt slækk. Ikke alle bruker det skriftlige språket til daglig, og disse må også få lov til å skryte litt av barna/middagen/fjellturen på Facebook. Men til alle dere kommunikasjonsfolk der ute: Skjerp dere! Slå opp i en ordbok og bruk Språkrådet når dere er i tvil. Skriv norsk når dere kan og engelsk når dere må. Ikke la dere lure av Words røde strek under sammensatte ord. Si i fra når kolleger roter med språket. Vi må bli kvitt hverdagsslurvet og likegyldigheten. Det er tross alt god kommunikasjon vi lever av.