Posts Tagged ‘politikk’

Fornuft og følelser

Fornuft og følelser

At følelser kommuniserer sterkere enn fakta er ikke nytt, men Leave-kampanjens suksess i Storbritannia og Trumps gjennombrudd i amerikansk politikk forklares som en ny era i politisk kommunikasjon. Følelser er ikke lenger bare mer umiddelbare enn fakta – disse to kampanjene brukes som bevis på at følelser trumfer fakta, særlig der hvor eliter møter mannen i gata.

Les hele blogginnlegget

Blir det skilsmisse?

Blir det skilsmisse?

“I want my money back!”, Skrek Margaret Thatcher og slang håndvesken i bordet da hun forhandlet om britenes budsjettrabatt. Britene har alltid hatt et anstrengt forhold til EU, og i dag blir forholdet satt på prøve igjen.

Les hele blogginnlegget

Reisebrev fra Davos

Skjermdump World Economic Forum

Reisebrev fra Davos

Det begynte med en hyttetur arrangert av professor Klaus Schwab for 45 år siden. I dag vil alle være på World Economic Forum – det årlige toppmøtet i Davos.

Les hele blogginnlegget

Rødt lys over kommunevalget

Rødt lys over kommunevalget

Jonas Gahr Støre er valgets store vinner. Arbeiderpartiet gjør sitt beste kommunevalg siden 1987, med et resultat over det

Grafikk: Fredrik Hager-Thoresen og Torstein Ringnes/Aftenposten.no

Grafikk: Fredrik Hager-Thoresen og Torstein Ringnes/Aftenposten.no

meningsmålingene har vist de siste ukene. Valgresultatet kommer etter en valgkamp der målingene har blitt stadig dårligere, og mange har stilt spørsmål ved Gahr Støres innsats. 

Mange endringer siden sist
Regjeringspartiene Høyre og FrP går begge kraftig tilbake fra kommunevalget i 2011. Det er imidlertid verdt å merke seg at Høyre gjør et av sine beste lokalvalg i moderne tid. Det å kunne miste makten i Oslo, Bergen, Tromsø og en rekke andre kommuner er mer dramatisk enn det nasjonale valgresultatet.

Miljøpartiet de grønne (MDG) får som ventet sitt endelige gjennombrudd i norsk politikk og kan ende med betydelig innflytelse i mange kommuner. Det vil naturlig nok knytte seg mest oppmerksomhet til forhandlingene i Oslo. Uttalelser fra Rasmus Hansson tyder på at partiet mener alvor med at partiet kan søke samarbeid både mot høyre og venstre. Forhandlingene i Oslo blir partiets svenneprøve.

Etter en katastrofal start på valgkampen, var det forventet at SV skulle gjøre et

Grafikk: Fredrik Hager-Thoresen og Torstein Ringnes/Aftenposten.no

Grafikk: Fredrik Hager-Thoresen og Torstein Ringnes/Aftenposten.no

solid oppsving, særlig siden et gjennomsnitt av målingene dagen før valget ga partiet 5,1 % oppslutning. Det er få lyspunkt å spore for Audun Lysbakken, med et valgresultat omtrent på 2011-nivå.

Senterpartiet gjør det som vanlig bedre enn målingene hadde tydet på, noe som

innebærer at «ordførerpartiet» sannsynligvis vil forhandle seg fram til enda flere ledende posisjonene i landets kommuner.

For både Venstre og KrF er valget skuffende, selv om resultatet ikke er dramatisk for noen av partiene. Begge partiene går noe tilbake fra forrige kommunevalg, men marginalt frem sammenlignet med stortingsvalget i 2013.

Kritisk valgresultat for regjeringen
Nattens valgresultat ga en solid nedtur og skuffelse for Høyre-leder Erna Solberg. For statsminister Erna Solberg kan konsekvensene av valget vise seg å bli enda verre. Kommunevalget 2015 vil føre til solide rystelser innad i det borgerlige samarbeidet og gjøre veien frem til stortingsvalget 2017 svært humpete og vanskelig for regjeringen og de borgerlige partiene.

valg3b

Grafikk: Fredrik Hager-Thoresen og Torstein Ringnes/Aftenposten.no

Selv om Høyres samlede resultat på 23,2 % ved årets valg historisk sett ikke er så ille, ble fallet fra forrige kommunevalg på 4,7 %. Høyre ble nattens største taper, de mistet flest velgere fra forrige valg. I tillegg mister Høyre ordførermakt i mange av landets store byer, trolig også i Oslo. Det svir.

For regjeringssjefen svir det minst like mye at valgresultatet også ble en nedtur for samarbeidspartiene hennes. Det lover dårlig for veien videre. Statsministeren står foran to år, der alle partiene på borgerlig side trolig vil bruke kommunevalgresultatet som begrunnelse for i langt sterkere grad å kreve gjennomslag for egne standpunkter og vise mindre raushet i forhandlinger. Det er dårlig nytt for regjeringssjefen som skal forsøke å redde det borgerlige samarbeidet frem mot neste stortingsvalg – og etter.

Det er liten tvil om at Erna Solberg raskt må ta fatt på jobben med å bygge opp tillit til regjeringsprosjektet. Kanskje er det snart tid for de første statsrådsskiftene i regjeringen?

 

Sosiale medier og kommunevalget

Sosiale medier og kommunevalget

Med bare dager igjen til kommunevalget, flommer sosiale medier over av politiske budskap – både fra partiene og fra de enkelte kandidatene. Bevisstheten om mulighetene som ligger i å bruke sosiale medier til å nå frem med politiske budskap har vokst jevnt og trutt de siste valgene. Det som er spennende i år er at flere enkeltkandidater kjører sitt eget løp for å fremme sitt kandidatur.

Lokalvalg er personvalg
Flere innvandrerpolitikere har ved tidligere valg jobbet aktivt med å få personlige stemmer, slik at de kommer inn i kommune- og bystyret. Dette har av mange blitt fremstilt som om de nærmest har gjort noe galt. Men sannheten er at de har forstått det norske valgsystemet og benyttet seg av det.  Ved å jobbe for at flere støtter dem personlig, bidrar de også til at partiet deres får flere stemmer. Det er bra og bør være en inspirasjon også til andre kommunestyrekandidater.

Mye tyder på at denne valgkampen kan bli et gjennombrudd for personlige valgkampanjer. Stadig flere kandidater fra ulike partier promoterer seg via sosiale medier og håper gjennom det å få kumuleringer og slengere.

Ved kommunevalg har velgerne svært stor innflytelse på hvilke personer som blir valgt inn i kommunestyret. Partiene bestemmer hvem som skal stå på lista. Men utover å kunne gi stemmetillegg (kumulere) et vist antall kandidater, er det velgerne som bestemmer hvem som blir innvalgt.

Hvor mange partiene kan forhåndskumulere er avhengig av innbyggertall i kommunen. Eksempelvis er det inntil 10 i Oslo og inntil 6 i Arendal, mens det kun er 2 i de minste kommunene.  Hvis et parti har forhåndskumulert 4 kandidater og får inn 10 i kommunestyret, er det de seks med flest stemmer som kommer inn.  Hvis man derimot gjør som Oslo SV å forhåndskumulerer 10 kandidater og ender med å få inn 4 eller 5, har ikke partiet styring over hvem av de 10 som blir innvalgt.

Stem på MEG!
I år har vi sett at flere kandidater ser muligheten av å engasjere venner og meningsfeller gjennom sosiale medier for å få stemmer. Et av de mest synlige eksemplene er kanskje Høyres 63. kandidat i Oslo, Kenneth Eriksen som har kjørt en kampanje i flere kanaler for å bli kumulert oppover på Høyres liste. Har du lest Dagbladet på nett med en IP-adresse som identifiserer deg som plassert i Oslo er sjansen stor for at du har sett annonsene for «H63».

Utfordringene med politisk reklame i sosiale medier er mange. Først og fremst ligger det i sosiale mediers særegenhet at vi i liten grad blir utsatt for meninger som vi er uenige i. De færreste «liker» et politisk parti på Facebook, og enda færre liker noen andre politiske partier enn det man er enig. Således får kommunikasjonen i sosiale medier lett et snev av å snakke til menigheten og sparke inn åpne dører.

En annen utfordring er at veien er lang fra Facebook til stemmelokalet. Klarer velgerne å huske hvem de skal kumulere og føre opp som slengere når de står i avlukket? Mer generelle kampanjer som #kvinnerinn, som går på å kumulere visse grupper – kvinner, unge, invandrere etc – kan ha større effekt ettersom det er enklere for velgerne å huske.

Her har imidlertid enkeltkandidatene en mulighet til å komme frem til nye velgere gjennom å bruke sine nettverk av venner og familie. Selv de som ikke stemmer Høyre kan ha venner med venner i Høyre. Sønnen til den hyggelige kollegaen som står på 14. plass på listen til Ap kan kanskje få en slenger allikevel. Eplet og stammen og alt det der. Dynamikken er annerledes i lokalvalget enn i Stortingsvalget, og velgerne er mer utro.

Noen må GÅ … på kurs!
Etter å ha fulgt en horde med politiker og politiske partier på Facebook så langt i denne valgkampen slår det oss at de aller fleste partiorganisasjonene kunne ha tjent på å bruke tiden frem til neste valg på å faktisk lære seg hvordan sosiale medier fungerer. Sammenlignet med de fleste profesjonelle merkevarer som opererer på Facebook har partiene enormt å lære. Bare med en bedre forståelse for mekanikken i plattformen, kunne budskapene kommet ut til flere. Og, ikke minst – det ville ikke sett så hjelpeløst ut. Som en liten innføring i valg av kanal anbefaler vi vår guide til sosiale medier for lokalpolitikere.

Sosiale medier vil ikke avgjøre valget i 2015 – men sjansen er stor for at flere kandidater som har laget sine egne kampanjer vil hoppe oppover på listene. Godt valg!

Sosiale medier for lokalpolitikere

Sosiale medier for lokalpolitikere

Lokalvalgkampen er i full gang, og sosiale medier vil trolig bli en viktig del av kommunikasjonen til både partiene og enkeltpolitikere i år.

Vi vet at sosiale medier kan være vanskelig for mange – kanskje særlig for våre folkevalgte.

Derfor presenterer vi denne enkle guiden til valg av kanal for lokalpolitikere.

Lykke til og godt valg!

HK_SoMe_Guide

Sommerboktips for kommunikatører

Sommerboktips for kommunikatører

Tradisjonen tro har vi spurt lesehestene på kontoret om tips til gode bøker å lese i sommer – i solen på stranden eller inne ved peisen. Om du ikke allerede har skaffet deg sommerlektyre, kan disse tipsene kanskje inspirere til noe annet enn Jo Nesbø.

Det er mulig han snakker litt for sin syke mor, men Henrik Salthe ved vårt Stavanger-kontor anbefaler bestselgeren «The Fall of Advertising and the Rise of PR» – spekket med gode, relevante caser som viser hvordan store merkevarer som Starbucks, Zara og the Body Shop har kommet dit de er med smart bruk at PR og nesten helt uten tradisjonell reklame og markedsføring.
- Skal du bare lese én bok om hvorfor PR er bedre enn reklame er dette den, sier Henrik.

Bisqits egen Nils Fredrik Wisløff-Høgestøl trekker frem Helene Uri og Tor Ivar Østmos «Latin for nybegynnere» – som ikke er så merkelig som det først høres ut.
- For oss som jobber med kommunikasjon er språket viktig, og dette er en god og lettlest bok om det språket som tross alt er grunnleggende for hvordan vi kommuniserer. Her er det tonnevis med funfacts om ord og uttrykk vi bruker i dag, sier Nils Fredrik (som også er Gambits quiz-general).

Vår andre Nils – spesialrådgiver Nils Broström – mener lettlest er latskap, og anbefaler å gå til innkjøp av en skikkelig murstein i form av  »McQuail’s Mass Communications Theory«.
-  Hopp over nymotens inspirerende selvhjelpsbøker og få deg et skikkelig fagsjokk i sommer. Den er ikke morsom, lettlest eller veldig sympatisk – men solid og gir et godt grunnlag, presiserer Nils.

Vår summer-intern og ingeniørstudent Synne Pedersen derimot, liker lettlest og anbefaler «Crossing the Chasm» av Geoffrey A. Moore.
- Hvordan skal håpefulle teknologigründere ta spranget fra små nisjemarkeder over til å bli en kommersiell suksess? Dette er en lettlest og engasjerende bok om hvordan man markedsfører high-tech produkter til de store massene.  Forfatteren bruker D-dagen fra andre verdenskrig som analogi gjennom hele boka, et imponerende og godt gjennomført grep som gjør teoriene hans både morsomme og lette å følge, sier Synne.

Om Anders Grøterud har mye å beklage skal være usagt, men han anbefaler uansett Jon Risdals “Unnskyld”.
- Her er det mye nyttig å snappe opp med tanke på krisekommunikasjon, både profesjonelt og privat –  og det er jo stadig aktuelt, sier Anders.
(om du ikke har tid til å lese boken, anbefales Anders’ blogginnlegg om kunsten å si unnskyld)

Seniorrådgiver Dag Abrahamsen har latt seg fascinere av at lille Israel, med bare 7 millioner innbyggere, en 60 år lang historie, med fiender på alle kanter og nesten helt uten naturressurser, klarer å produsere flere start-ups enn land som Japan, Korea, Storbritannia og Canada. Boken «Start-up nation« forklarer noe av det israelske miraklet.
-  I en tid hvor Norge leter etter nye bein å stå på og hvor vi ser at oljeindustrien bygger ned, gir denne boken spennende perspektiver på entreprenørselskap, sier Dag.

Spesialrådgiver Julie Berntsen anbefaler «Creativity Inc» av Ed Catmull – en av grunnleggerne av Pixar.
- Ed skriver lett og lekent om kreativitet og metodene han bruker for å skape og opprettholde kreativ kultur. «Lederens jobb er ikke å forebygge risiko – men å gjøre det trygt for andre å ta det», siterer Julie.

Digitalhode Christian Kamhaug setter seg snart på flyet til Texas, og har blant annet med seg «Non-obvious» av Rohit Bhargava på sin Kindle. Boken har den spenstige undertittelen «How to Think Different, Curate Ideas & Predict The Future», men Christian er ikke overbevist om at han kommer hjem som trendspotter.
- Jeg har tjuvstartet så vidt på denne, og så langt virker den veldig interessant. Vi som jobber med digital kommunikasjon og sosiale medier må være tidlig på trender, og ser man dem ikke tidlig nok kan det være for sent å kaste seg på. Forhåpentligvis vil denne kunne gi meg noen tips om hvordan jeg kan hjelpe kundene mine med å være raskere på ballen, sier Christian.

Tidligere politisk rådgiver for Kristin Halvorsen Roger Sandum innrømmer at han selv ikke har så stor erfaring med det, men anbefaler «Hvordan vinne valg» av Tarjei Skirbekk. En bok som er unik i den forstand at den er den første i sitt slag; en metodisk gjennomgang av hvordan man bør skaffe seg innsikt, analysere og planlegge en norsk valgkamp. Boken viser hvordan politisk kommunikasjon og markedskommunikasjon har nærmet seg hverandre. Ikke minst er dette tvunget fram av et fragmentert mediebilde og mer troløse velgere, som må overbevises hver eneste dag – over alt.
- Boka er et must for politiske nerder, men baserer seg på en filosofi og presenterer en metodikk som er gyldig for en hver som beskjeftiger seg med kommunikasjon, mener Roger.

Avslutningsvis slår Simen Johannessen et slag for skjønnlitteratur – men med et lite faglig alibi.
-  Den siste til Umberto Eco: Det som tåler dagens lys. Den handler på mange måter om politikk, makt og medier. Den står på min liste for sommeren, avslutter Simen.

Dette var våre beste boktips – hva er ditt?

Å mestre maktens språk

Hvordan brukes maktens språk til å formidle politiske budskap, og er det forskjell på det virkelige liv og på tv-skjermen? Over 200 bransjefolk, politikere, journalister og andre møtte opp på seminaret “Maktens språk” for å høre på Obamas taleskriver, skaperen av Borgen og andre fremtredende personligheter i norsk offentlighet. Dette er hva de fortalte. 

Obamas tidligere ordsmed, Jon Favreau, og hjernen bak den kritikerroste danske serien Borgen, Adam Price, var blant dagens høydepunkter på seminaret 11. juni. Selve seminaret ble åpnet av Trond Espen Seim, som for anledningen opptrådte i rollen som statsminister Michael Woll fra serien Mammon 2.

Hørt og erfart i maktens korridorer – rekordår for retoriske floskler
Kjetil B. Alstadheim innledet seminaret med et skråblikk på Stortingets spørretime.
– Talerstolen her er den med størst alvor i landet, og journalistene følger alt som blir sagt med ugleøyne, begynte Alstadheim, som har vist at han har en spiss penn på kommentatorplass i DN.
Ekstra plass ble viet til det, som foruten den nåværende selfie-trenden, kan regnes som de nye “moteordene” i politisk retorikk. Alstadheim kunne for eksempel konstatere at “mulighetsrommet” og “det har vært en fantastisk reise” har blitt populære uttrykk, og kunne støtte seg til mediesøk over de siste årene som viste en stor økning i bruken av de to uttrykkene.
– Mulighetsrommet har blitt litt som den nye boden, det er der man har plass til alt, men aldri rydder. Og som vi kan se av tallene så langt, ser 2015 ut til å bli et rekordår, kommenterte Alstadheim til stor latter fra salen.

Hvordan snakke maktens språk
Kristin Halvorsen hadde kanskje et av dagens beste foredrag etter respons fra salen å dømme. Etter mange år i politikken viste hun trygghet og tilstedeværelse på scenen, og med ærlighet og en god dose selvironi kunne hun komme med gode tips til hvordan man kan snakke “maktens språk”.
– Vær ekte, kjenn publikummet ditt, ikke ta deg selv for høytidelig og så må du tåle å ikke alltid se like pen ut, var noen av hennes anbefalinger.
Halvorsen la spesiell vekt på at landsmøtetalene var noe av det mest krevende, fordi alle interessegrupper skal tilfredsstilles på én gang. Særlig utfordrende var det da hun skulle tale på Arbeiderpartiets landsmøte, en tale som fikk god mottakelse og som vil bli husket.
– Jeg likte godt at hun trakk frem talen hun holdt på APs landsmøte, der var hun dyktig og ærlig, sa Kjetil B. Alstadheim om Halvorsens foredrag.

Makt og avmakt i norsk politikk og presse
Gambit H+K var selv representert på scenen med to rådgivere som har vært sentrale aktører i norsk politikk gjennom flere tiår. Under tittelen «Makt og avmakt i norsk politikk og presse» viste Per Arne Olsen, tidligere nestleder i FrP, og Stein Kåre Kristiansen, tidligere politisk redaktør i TV 2, hvordan det er å befinne seg i ulike ender av maktens korridorer. De kom med konkrete eksempler på både god og dårlig mediehåndtering i forbindelse med politiske skandaler, og kunne fortelle at pressen selv kan bli offer for politikernes egne spinndoktorer.

Obamas vidunderbarn
Etter lunsj var det klart for å høre Jon Favreau fortelle om sine erfaringer gjennom åtte år som Obamas taleskriver. Favreau begynte som taleskriver allerede da han var 23 år, men da for republikanernes John Kerry. Om intervjuet til stillingen som Obamas ordsmed sa den amerikanske presidenten følgende: “Jeg trenger egentlig ikke en taleskriver, men du virker som en ålreit og hyggelig fyr, så du er ansatt”.

Favreau kom med følgende fem tips til hvordan man kan skrive en god tale:
1. Fokuser på historien
2. Snakk mottakerens språk
3. Hold det enkelt
4. Ikke vær selvhøytidelig
5. Vær ærlig og autentisk

Les mer om Favreaus råd for å bli en god taleskriver her

Sist gang Favreau var på besøk i Oslo var i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris, der arbeidet med nobeltalen pågikk helt til siste minutt.
– Da vi dro fra Washington fikk jeg 11 sider med håndskrevne notater av Obama. Vi arbeidet hele natten med talen på Air Force One, og den ble ikke ferdig før siste setning ble skrevet direkte inn på teleprompteren i det Obama gikk opp på talerstolen, fortalte Favreau.
I dag er Favreau ute av politikken og har startet et nytt liv i Hollywood som tekstforfatter og leder av sitt eget kommunikasjonsbyrå.
– Jeg ble utslitt av jobben i Det Hvite Hus, og sov sjelden mer enn seks timer. Nå har jeg tid til å ha et liv igjen, ta fri i helgene og gjøre det jeg har lyst til.

Klimakampens nye språk
Nina Jensen fra WWF Norge snakket om hvordan man kan bruke språkets makt og maktens språk til å spre budskapet sitt. Jensen understreket at for å selge sitt budskap i klimakampen har miljøbevegelsen måttet endre klimaspråket. Det er ikke mange år siden miljøbevegelsen brukte avanserte fagbegreper i sin omtale av klimautfordringene. Disse ordene hadde ofte negativ ladning, og ble lite brukt utenfor fagmiljøene. Ved å innføre ord som “det grønne skiftet” og “klimaoptimist” har WWF aktivt gått inn for å endre klimaordene til å være mer positivt ladet. Miljøbevegelsens språk er på vei inn i maktens språk, og dette er avgjørende for at klima skal tas på alvor på et politisk og personlig nivå.

Fra fiksjon til virkelighet – eller omvendt?
Adam Price, som står bak TV-suksessen Borgen, og tidligere statssekretær i Miljøverndepartementet, Ketil Raknes, snakket begge om skillet mellom politisk fiksjon og virkelighet. Både Raknes og Price sammenlignet popkulturelle TV-serier som West Wing, House of Cards og Borgen med virkelighetens politiske miljø.

– Det finnes ingen nedre og øvre grense i politikken, men i fiksjonen er det en grense for hva som er troverdig eller ikke, sa Raknes. Han trakk frem den siste tids skandaler og turbulens på den politiske arenaen i Bergen som eksempler på at virkeligheten ofte er for absurd til å være troverdig i fiksjonen. Price understreket også at den politiske virkeligheten kan være mer absurd enn man kan forestille seg. Hans motivasjon for å lage Borgen var nettopp det faktum at politikkens scene er naturlig dramatisk. Det fiktive miljøet i serien er inspirert av nordiske partier og hendelser, men har ingen historiske referanser til de siste 25 årene. Hovedforskjellene mellom virkelighet og fiksjon er at “i fiksjonen vet man i hvertfall at man blir bedratt”, sa Price med et glimt i øyet.

Et gjennomgående tema hos Price og Raknes var idealisme kontra kynisme. Politikere unngår ofte å svare direkte på spørsmål, noe som blant annet illustreres i Borgen. Price mente dette kan bidra til å skape politikerforakt og stilte spørsmålet; “Kan du bevare makten og samtidig bevare deg selv?”

I en tid hvor de yngre generasjoner ikke gjør politisk opprør, ville Price minne yngre generasjoner på hvor viktig demokratiet er og hvilken belastning politikerne står overfor. Han snakket om hvordan det både i virkeligheten og i TV-seriene finnes mange eksempler på politikere som vier hele sitt liv til politikken, ofte på bekostning av sitt privatliv.

På samme måte diskuterte Raknes hvordan politikere hele tiden angripes av ulike interessegrupper og egentlig er litt maktesløse. Han trakk linjer til tv-serien The Wire for å illustrere at politikere kontinuerlig blir dratt i forskjellige retninger, og at deres valg aldri kan møte alles forventninger og ønsker.

Seminaret ble avsluttet med en debatt mellom Favreau og Price. Nok en gang ble samspillet mellom politisk fiksjon og virkelighet diskutert. Det kom frem at Favreau, som tidligere screenwriter, ble inspirert av serien West Wing til å gå inn i politikken. Overlapp mellom virkelighet og fantasi ble synlig da Favreau, etter flere år som taleskriver, så en gammel episode av West Wing og oppdaget at én av talene var påfallende lik noe han selv hadde skrevet for Obama. Price avsluttet sesjonen med et eksempel på hvordan en TV-serie også kan fyre opp den politiske debatten, som da en episode av Borgen tok opp temaet prostitusjon. Kun noen få dager senere tok det konservative partiet i Danmark opp det samme temaet til diskusjon.

Seminaret ble arrangert av Gambit H+K i samarbeid med Dagens Næringsliv og Kommunikasjonsforeningen.

Konferansier var Eirik Bergesen, skribent og redaktør for Opplysningskontoret.org

Hvordan vinne valg!

Hvordan vinne valg!

Onsdag 22.april deltok jeg på frokostseminar hos Civita med tema «Hvordan vinne valg». Her er mine refleksjoner om temaet.

Hvordan vinne valg
Det finnes ingen oppskrift på hvordan man vinner valg. Hadde det gjort det ville det betydd at alt dreide seg om teknikk. Slik er det heldigvis ikke. Politikk handler om følelser, verdier og overbevisning. Det betyr likevel ikke at valgresultatet er upåvirket av om du behersker det håndverket det er å tiltrekke velgere.

Jeg vet ikke så mye om hvordan det er å vinne valg. Jeg har vært sentral i seks valgkamper for SV. De første i 2001 og 2003 gikk bra (12,5 prosent), mens deretter gikk det bare nedover… Men det har vært minst like lærerikt å tape som å vinne

Å vinne valg er ingen enkel øvelse. Velgerne er mer troløse enn før. Partibok er ikke lenger noe man får i dåpsgave. Moderne velgere må overbevises hver eneste dag, og det må skje i et stadig mer fragmentert medielandskap og nye kanaler. Meningsdannelse skjer like gjerne i sosiale medier som foran NRKs tv-debatter – og i stadig større grad skjer det begge steder samtidig. Omløpshastigheten på sakene er høyere enn noen gang, og det å sette dagsorden er dermed vanskeligere.

Dette er den nye virkeligheten for alle som vil nå ut til velgerne med sine budskap. Derfor har også politisk kommunikasjonstrategi beveget seg mot å anse velgere som konsumenter.

Ulike strategier fungerer for ulike partier
I tillegg til å være synlig i de rette kanalene til rett tid må velgerne nås med et budskap som blir husket.

Et partis velgerappell er satt sammen av tre faktorer:

  • Brand: et generelt inntrykk, troverdighet, styrke, etterrettelighet
  • Sak: har et godt svar på de samfunnsutfordringer velgeren er opptatt av
  • Person: har ledere/kandidater med appell og troverdighet

Et stort breddeparti, som Høyre eller Ap kan gjøre et godt valg på et sterkt brand.

Et lite nisjeparti må derimot treffe med sak. Du kan gjøre gode valg på en enkelt sak – så lenge den er bred nok – altså viktig nok for mange mennesker. Et eksempel er heldagsskole

Jesper Strömbäck, professor i politisk kommunikasjon, har en kategorisering av politiske partier, som jeg synes er ganske interessant, og fullt mulig å overføre på det norske politiske landskapet.

Produktorienterte partier: Argumenterer for sine egen ideer og politikk. For å lykkes med denne strategien forutsettes det at velgerne vil innse at deres ideer er best og derfor vil stemme på dem. Her finner vi SV og KrF

Salgsorienterte partier: Partier som tror på sine egne ideer og politikk, men innser at de må bli «solgt» for at publikum skal bli interessert i sakene deres. Slike partier endrer ikke sin atferd eller politikk for å gi folk hva de vil, men prøver å få folk til å ønske det partiet tilbyr. «Same shit – new wrapping». Her finner vi SV på en god dag, samt Venstre, MDG og SP.

Markedsorienterte partier: Bruker markedsinformasjon for å identifisere velgernes behov og krav, og utforme sin politiske profil deretter.  Prøver ikke å endre hva folk vil, men gi folk hva de ønsker. Høyre, Ap og Frp er i denne kategorien.

De store breddepartiene Høyre og Ap har et langt større strategisk handlingsrom enn de mindre partiene, rett og slett fordi meningsspennet internt i partiene er så stort. Disse partiene kan lettere endre politisk profil, vektlegging av saker og valg av hovedsaker og de kan sågar «stjele» hverandres saker – uten å forlate sin posisjon i det politiske landskapet.

«Everyone has a strategy – until they get punched in their face»
Uansett – Min erfaring er at det eneste du kan være sikker på om en valgkamp, er at den ikke blir slik du tror.

De eksemplene som trekkes fram i boka «Hvordan vinne valg« av Tarjei Skirbekk som vellykkede strategisk endringer: Høyre i Norge, Moderaterna i Sverige, Dansk Venstre og Labour har en ting til felles: De hadde tapt valg så det sang etter. De lå nede med brukket rygg. Da er den interne kriseforståelsen høyest. Da er det lettest å få oppslutning internt om endringer.

I det så ligger det at 1) krise gir muligheter. (Litt trøst til SV der altså…), men 2) krisen i seg selv endrer ingen ting. En snuoperasjon krever at man legger en klar strategi, og sørger for at den blir fulgt. Det er det ledelsen i partiet som må sørge for. (En liten advarsel til SV der altså…)

 

Hard kamp før heder

Hard kamp før heder

Hillary Clinton ønsker å bli USAs neste president. Mellom seg og Det hvite hus har 67-åringen en skokk med sultne republikanere. Og et Amerika som er i forandring.

For å bli USAs president i dag må du være en kløpper på å samle inn penger, nyskapende i sosiale medier, ha troverdig erfaring og kompetanse, og evnen til å tekke minoritetsbefolkningen – særlig «hispanics», som latinamerikanske innvandrere kalles.

Clinton har tatt sine forholdsregler siden hun stilte sist gang. I 2008 handlet kampanjen om hvorfor hun var kompetent. Nå er hun en «champion for everyday Americans». I kampanjefilmen ser vi barnefamilier, arbeidsfolk, barn, eldre, homofile og afroamerikanere.

Hun leder over de andre potensielle demokratiske kandidatene med over 50 prosent på målingene. Den politiske handlingskomiteen Ready for Hillary har samlet inn 13 millioner dollar og laget en liste med nærmere 4 millioner supportere til kampanjen.

Clinton lanserte kampanjen sin i sosiale medier, før en turné til sagnomsuste Iowa og New Hampshire står for tur de nærmeste dagene.

Beinhard nominasjonskamp

Iowa og New Hampshire er to småstater som får ekstra oppmerksomhet, fordi det er her primærvalgkampen starter. Primærvalgene er innledende valgrunder, hvor demokratene og republikanerne har en intern kamp for å avgjøre hvem som skal bli nominert til å bli partienes kandidat til presidentvalget.

I primærvalget reiser kandidatene fra øst- til vestkysten av USA for å vinne de femti delstatenes gunst, og de må altså vinne over sine partivenner først. Men vinner man Iowa og New Hampshire er mye gjort – da har man vist styrke overfor pengedonorer, media og velgere i andre delstater. Deretter kommer Super Tuesday, hvor gjerne halvparten av delstatene holder sine primærvalg.

Til sist avsluttes primærvalgkampen i en partikongress, hvor den endelige kandidaten til hvert parti offisielt blir stemt frem. Hver delstat har et valgkollegium med et visst antall medlemmer, som blir kalt «valgmenn». Noen delstater gir alle sine valgmenn til den som vant staten i primærvalget, mens andre fordeler prosentvis etter oppslutning.

At Hillary skal ta imot demokratenes hyllest på partikongressen, anses som en selvfølge. Imidlertid glemmer man hvilken front-runner hun var sist gang hun stilte. Da kom Barack Obama som et friskt pust fra den nye generasjonen og fintet henne ut. En ny Obama vil vi ikke se hos demokratene i årets valg, men republikanerne har en rekke kandidater som kan bli farlige for henne.

Republikanernes tur?

«Just yesterday, a leader from yesterday began a campaign for President by promising to take us back to yesterday. But yesterday is over, and we are never going back.»

Ordene tilhører 43 år gamle Marco Rubio, som lanserte sitt kandidatur dagen etter Hillary. Han er republikansk senator for den viktige vippestaten Florida hvor det er usikkert hvilket parti som vinner. Som barn av cubanske emigranter vil Rubio kunne tiltrekke seg nye velgergrupper. Og han har beveget seg fra den konservative Tea Party-bevegelsen og inn til sentrum, for å gjøre seg attraktiv for de etablerte kreftene i partiet sitt.

Enda mer interessant er det at Rubios mentor, Jeb Bush, snart stiller som kandidat. Som tidligere Florida-guvernør, vil Jeb svekke støtten til Rubio i hjemstaten. Jebs kone er meksikansk og selv snakker han flytende spansk. Å være en del av Bush-klanen innebærer at du har nok av penger og anses som folkelig – distansert fra Ivy League-elitistene på østkysten av USA. Ikke minst er Jeb «den smarte broren» i familien.

Lenger ut til høyre har både Ted Cruz og Rand Paul annonsert sine kandidatur. Cruz er en kjæledegge for nevnte Tea Party og kristne på høyresiden, men ledende skikkelser i partiet tviler på hvor spiselig han er. Splittende er også Paul, som går imot partiet sitt når han vil trekke USA ut av global politikk. Å være for langt utenfor «the Republican mainstream» er ikke det som må til for å slå Hillary, og det vet eliten som styrer partiet.

Et skiftende Amerika

Likevel overskygges aktuelle enkeltsaker av et land i endring. Den nye presidenten kan ikke bare være god til å samle inn penger og vise til erfaring, han eller hun må også reflektere endringene som er i sving. Da trekkes særlig befolkningsutviklingen frem.

I 1980 utgjorde hvite 80 prosent av USAs befolkning. I fjor var de knapt 63 prosent. I 2060 vil de være 44 prosent. Når nye folkegrupper vokser frem, slik som hispanics, vil antydningene om hvilket parti som gjør det best i hver delstat endre seg drastisk. I dag er samtlige femti delstater «avgjort» før valget starter, og bare fem regnes for å være i spill (Ohio, Colorado, Florida, Nevada og Virginia).

Den demografiske utviklingen har gagnet demokratene, noe som vises ved at de har vunnet totale antall stemmer i fem av de seks siste presidentvalgene. En yngre og mer mangfoldig befolkning har vist seg å velge demokratene ved stemmeurnene. På samme måte viser prognoser at velgerbasen i Midtvesten blir eldre og hvitere – her vokser republikanerne seg mer populære på bekostning av demokratene. Valgkartet kan altså endre seg drastisk.

I 2016 vil den vinnende kandidaten være den som forstår USAs endringer best – den som er mest fremtidsrettet og ikke bare vil løse problemer på kort sikt. Om du er kvinne eller mann, eller har et (altfor) kjent etternavn vil ikke være avgjørende. Men det hjelper på om du har mye penger, lassevis med erfaring, viser vitalitet og kan snakke spansk.