Posts Tagged ‘politikk’

Kriminelt god påskelektyre

Kriminelt god påskelektyre

Mange leser krim i påsken – men om du føler deg helt ellevill, kan du gå utenfor opptråkkede litterære løyper med Gambits lesetips i ferien. Vi gir deg fem favoritter!

Nordmenn er et lesende og tradisjonsbundet folk. I påsken leser vi krim. Vi spiser kvikklunsj og appelsin og går på ski. Ferdig snakka! Vi er med andre ord fullt klar over at vi ypper her, men vi våger oss like fullt på en runde med bokanbefalinger blottet for drapsgåter.

Leder for Gambits samfunnsavdeling, seniorrådgiver Jan Ottesen, er ikke i tvil når han blir bedt om å trekke fram en bokanbefaling for påsken.

– Les «År null» av Ian Buruma! Boken har fått strålende kritikker. Den går tilbake til 1945 – året da krigen sluttet. Verden var i ruiner, millioner drept og ingenting ville noensinne bli det samme igjen. «År null» viser til at den nye verdenen tok form. Ifølge VG har boken «[…]både bredt anslag og en detaljrikdom fra dette ene året, frigjøringsåret. Selv om mye er kjent, er denne fortellingen om 1945 skrevet med et nytt blikk, billedutvalget er storartet – og den er virkelig bevegende å lese.». Historie kan man aldri få nok av, mener Jan Ottesen.

Og Gambits rådgivere har flere tips til deg med interesse for politikk og historie:

– Om man vil se verden gjennom brillene til en gammel slugger som har vært ute noen polarnetter, er «World Order» av selveste Henry Kissinger verdt å lese, sier Simen A. Johannessen, seniorrådgiver i Gambit. Han mener boken gir innsikt verdt å ta med seg.
– Kanskje forstår man litt bedre de mange konflikter som preger verden i dag, sier Johannessen.

Spesialrådgiver Julie Holst Berntsen anbefaler å bruke påskeferien på en bok som har ligget på bestselgerlistene for ledelseslitteratur i mer enn to tiår.

– «One minute manager» av Kenneth H. Blanchard og Spencer Johnson har fått klassikerstatus av mange årsaker. Boken som får deg til å se det positive i folk, og snur hodet ditt på under en time, mener Berntsen.

Hennes kollega Susanne Egset, prosjektkoordinator i Gambits avdeling for kreative tjenester, Bisqit, har en engasjert anbefaling å bidra med.

– Det er en ny, feministisk vår! Jeg gleder meg til å kaste meg over «F-ordet – 155 grunner til å være feminist», av Marta Breen, Jenny Jordahl og Madeleine Schultz. Det er en selvhjelpsbok om å møte typiske argumenter og klisjeer i debatten om likestilling. Jeg har lest boka «Født feminist» av Breen og er kanskje i overkant engasjert i temaet – men det trenger ikke bety at feministlitteratur kun egner seg som bibler for entusiaster som meg. Boka er kjempemorsom og gir et veldig godt innblikk i dagens likestillingssituasjon – og hvordan man kan gjøre verden til et litt bedre sted.

Rådgiver Christian Kamhaug ser fram til å fordype seg i en bok om en av barndomsfavorittene: Lego!

– «Brick by Brick» av David Robertson ligger og venter på meg på Kindlen og skal leses i påsken. Boken handler om hvordan Lego, som var på kanten av stupet for bare noen få år siden, tok grep og gjennom fokus på innovasjon og kundeinvolvering snudde seg rundt og ble sterkere og mer populære enn noen gang. Mens mini bygger, skal jeg lese – om han ikke overbeviser meg om å bytte til bygging, avslutter Christian Kamhaug.

God påske!

FRP og ungdomsopprøret i 1994

FRP og ungdomsopprøret i 1994

I sommervarmen gikk et politisk jubileum under radaren for de fleste. For tyve år siden var det imidlertid annerledes. 2. juli 1994 var flere hundre ungdomspolitikere og et stort pressekorps samlet i en varm møtesal på Håndverkeren i Oslo. Etter et par timers debatt besluttet et stort flertall i Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) å legge ned organisasjonen og melde seg ut i protest. Begivenhetene for 20 år siden ble begynnelsen på modernisering av regjeringspartiet FrP og bidro til framveksten av  den norske PR bransjen og selskaper som Gambit H+K. 

FpU ble stiftet i 1978. Før dette hadde forsøk på å etablere et eget ungdomsparti blitt stoppet av Anders Lange som ikke så behovet for en egen organisasjon for ungdommen.  Alle burde stå samlet i et parti var hans utgangspunkt.  Da FrP vokste frem på 80-tallet ble ungdom en viktig målgruppe og FpU ble et viktig redskap for å mobilisere de unge.  Gjennom en kultur som dyrket «Tillitsmannen» til Einar Gerhardsen, ideene til Milton Friedmann og Ayn Rand, retorikken til Ronald Reagan, mediehåndteringen til Carl I Hagen  og en  stor dose ungdommelig overmot, utviklet man en organisasjon som fort kom til å utfordre FrP.

Siden FrP ble grunnlagt tidig på 70- tallet hadde partiet vært preget av sterke personligheter og interne fløyer. De interne fløyene var grovt inndelt i kristenkonservative, populister og liberalister.  Dette gav partiet både et bredt velgergrunnlag og en kontinuerlig tilstrømning av sterke personligheter. Sammlingspunktet var partiets ubestridte leder, Carl I Hagen. Så lenge fløyene kunne enes om Carl I Hagen kunne man leve med en løsning hvor Tor Mikkel Wara og Jan Simonsen var nestledere og John Alvheim styrte helse og omsorgspolitikken. Forsøk på å utfordre Carl I Hagens lederskap fungerte dårlig og var lenge synonymt med partipolitisk exit.

Nedleggelse og reform
Striden i FrP på 90-tallet ble ofte fremstilt som bare et spørsmål om politiske ideologi og innvandring. Spørsmålet gikk imidlertid dypere og berørte selve partiets sjel og lederskap.  Skulle man fortsette å være et uforutsigbart protestparti eller skulle man søke innflytelse gjennom å bli en forutsigbar samarbeidspartner. Dette ble godt synlig i valgkampen 1993, hvor Carl I Hagen endret partiets skattepolitikk over natten.  For de fleste ble det tydelig at ønske om et mer forutsigbart parti også måtte få konsekvenser for partilederens makt.

Forsøket fra liberalistene ble grundig slått ned på FrPs landsmøtet på Bolkesjø i april 1994. I erkjennelsen av at nederlaget var et faktum ble andre løsninger høylytt diskutert i ungdomspartiet. Flere sentrale FpUere ivret for å skape en allianse med de andre ungdomspartiene på borgerlig side mens andre ivret for å etablere et eget liberalistisk parti. Ingen av disse initiativene lyktes nevneverdig og det skulle gå hele 19 år før man fikk en bred allianse på borgerlig side.

Noen timer etter at landsmøtet i FpU ble vedtaket overprøvd av FrP. Den såkalte «Stalin-paragrafen» trådde i kraft og FPU ble reetablert under ledelse av Ulf Leirstein.

Med landsmøtet på Bolkesjø og den etterfølgende nedleggelsen av FpU fikk man en brå stopp på en konflikt som ellers kunnet ødelagt for partiet i år fremover.  Utmeldingene som fulgte gav også muligheten til nye unge politikere, uten kontroversiell ballast internt, til å påbegynne en modernisering av partiet. Internt i FrP svingte også pendelen og 7 år senere var det den såkalte populistfløyen med Frithjof Frank Gundersen, Vidar Kleppe og Jan Simonsen som forsvant ut av partiet.  Mange unge forsvant i 94, men mange ble også igjen og en del kom også tilbake i årene etterpå. Blant partiets statsråder har tre (Ketil Solvik Olsen, Anders Anundsen og Robert Eriksson) bakgrunn fra FpU på tidlig nittitallet mens Siv Jensen ble leder av Oslo FpU høsten 1994.

Konflikten viste også at løsningen for FrP ikke gikk på å bli et rendyrket liberalistisk parti.  FrP gjorde sine beste valg noen sinne i årene (95 og 97) etter at de fleste liberalistene gikk ut.  Forsøket på å etablere et liberalistisk alternativ gjennom Fridemokratene hadde også et svært begrenset appell hos velgerne. 20 år senere har imidlertid de fleste av sakene som vakte store konflikter blitt ”mainstream” politikk. Finanspolitikken følger handlingsregelen, likestillingsministeren deltar i Gay Parade, man var i mote Datalagringsdirektivet  av personvernhensyn og EØS-avtalen har sikret fri flyt av arbeidsinnvandring fra Øst- Europa.

Fremvekst for kommunikasjonsbransjen
Nedleggelsen av FpU innebar at en hel generasjon unge politikere både var bakfulle og partiløse søndag  3. Juli 1994. For mange dukket det imidlertid snart opp muligheter i næringslivet. Kommunikasjonsbransjen var på full vei inn i Norge og unge exFpUere ble aktive i å bygge opp den norske PR bransjen. Dette kan illustreres med at 4 av 5 FpU formenn før 1994, ble sentrale i kommunikasjonsbransjen som vokste frem på 90-tallet. Gambit som i dag er Norges største PR byrå er kanskje det beste eksempelet på dette. Selskapet ble etablert i 1995 av Lars Erik Grønntun og Odd Magnar Brubækk som begge hadde forlatt FrP etter oppgjøret i 1994 (den tredje gründeren var Frank Rossavik med bakgrunn SV). Senere har også andre exFpUere som Ole Tom Nomeland, Christopher Rødsten og undertegnede hatt sentrale roller i selskapet.

At kommunikasjonsbransjen var attraktiv for mange exFpUere var ikke overraskende. Man hadde vokst opp med landets fremste mediepolitiker, Carl I Hagen, og lært hvordan bevisst bruk av media kunne revolusjonere norsk politikk. Skoleringen i FpU var en kombinasjon av ideologi og medietrening. Strategier for gjennomslag i media ble utarbeidet og presseklipp talt og analysert.  Etter inspirasjon fra venstresiden og miljøbevegelsen ble det utviklet politiske kampanjer basert på de virkemidlene man til en hver tid antok ville skape mest mulig medieoppmerksomhet.  Et eksempel på dette var FPU kampanjen «Nasjonal Samling mot EF»  fra 1992hvor bilder av Anne Enger Lahnstein, Arne Myrdahl og Erik Solheim preget løpesedlene på svart bakgrunn med rød skrift. Som planlagt skapte kampanjen sterke reaksjoner og gode tv-bilder da FpUere havnet i klinsj med sinte EF motstandere på Rjukan.

Mange inkludert oss som gikk ut av FpU sommeren 1994 mente nok at de beste hodene hadde forlat FrP og at partiet gikk en svært usikker fremtid i møte. Mange trodde også at kommunikasjonsbransjen ville bli et blaff. 20 år etterpå er det grunn til å konkludere med at partiet klarte seg godt uten oss. At ideene har blir videreført og ungdommen fortsatt leser Milton Friedman og Ayn Rand gjør imidlertid at det er god grunn til å ta en skål for jubileet både i FrP og kommunikasjonsbransjen.

Jan Ottesen leder avdeling for samfunnskommunikasjon i Gambit H+K og satt i Sentralstyret til Fremskrittspartiets Ungdom frem til 2. juli 1994. 

Slik forsvinner verdivalgene i valgkampen

Slik forsvinner verdivalgene i valgkampen

Valg er ikke idrett, men medienes dekning av årets valg synes tydelig inspirert av dramaturgien til sportssendingene.

Les hele blogginnlegget

Kampen om de kristne velgerne

Kampen om de kristne velgerne

I kampen om velgerne brukes til og med Vår herre, hans enbårne og talsmannen som om de var valgkamprekvisitter, utsendt for å vinne de kristne hjem til rette havn.

Les hele blogginnlegget

«Almedalsveckan»

Olof Palme taler på Almedalsveckan i 1982. Foto: Hans Hemlin, Almedalsveckan

«Almedalsveckan»

En uke i året har norske aktører en unik mulighet til å møte alle ledende svenske politikere, bedrifter, organisasjoner, lobbyister og journalister i Visby på Gotland. På den såkalte «Almedalsveckan» kan du høre statsministeren tale, eller du kan gå på seminar for å diskutere rekruttering til offentlig sektor eller lære om innovasjon i næringslivet.

Les hele blogginnlegget

Mindretals-Mitt vinn nominasjonen

Mindretals-Mitt vinn nominasjonen

Det republikanske nominasjonssirkuset i USA nærmar seg klimaks. To politiske retningar kjempar mot kvarandre. Dei sentrumsorienterte og moderate republikanarane er mest opptekne av å få den amerikanske økonomien på beina igjen. I den andre retningen finn vi dei svært sosialkonservative kandidatane. Dei vil ha ein marginal føderalstat og er meir enn normalt opptekne av verdispørsmål, «Guns, Gays and God». Det er dei konservative som utgjer grunnfjellet og er mest politisk aktive. Likevel kjem mindretalet og den moderate Mitt Romney til å vinne fram. Kanskje kjem han til å nå heile vegen til Det kvite Hus.
Les hele blogginnlegget