Posts Tagged ‘politisk kommunikasjon’

Fornuft og følelser

Fornuft og følelser

At følelser kommuniserer sterkere enn fakta er ikke nytt, men Leave-kampanjens suksess i Storbritannia og Trumps gjennombrudd i amerikansk politikk forklares som en ny era i politisk kommunikasjon. Følelser er ikke lenger bare mer umiddelbare enn fakta – disse to kampanjene brukes som bevis på at følelser trumfer fakta, særlig der hvor eliter møter mannen i gata.

Les hele blogginnlegget

Blir det skilsmisse?

Blir det skilsmisse?

“I want my money back!”, Skrek Margaret Thatcher og slang håndvesken i bordet da hun forhandlet om britenes budsjettrabatt. Britene har alltid hatt et anstrengt forhold til EU, og i dag blir forholdet satt på prøve igjen.

Les hele blogginnlegget

Sosiale medier og kommunevalget

Sosiale medier og kommunevalget

Med bare dager igjen til kommunevalget, flommer sosiale medier over av politiske budskap – både fra partiene og fra de enkelte kandidatene. Bevisstheten om mulighetene som ligger i å bruke sosiale medier til å nå frem med politiske budskap har vokst jevnt og trutt de siste valgene. Det som er spennende i år er at flere enkeltkandidater kjører sitt eget løp for å fremme sitt kandidatur.

Lokalvalg er personvalg
Flere innvandrerpolitikere har ved tidligere valg jobbet aktivt med å få personlige stemmer, slik at de kommer inn i kommune- og bystyret. Dette har av mange blitt fremstilt som om de nærmest har gjort noe galt. Men sannheten er at de har forstått det norske valgsystemet og benyttet seg av det.  Ved å jobbe for at flere støtter dem personlig, bidrar de også til at partiet deres får flere stemmer. Det er bra og bør være en inspirasjon også til andre kommunestyrekandidater.

Mye tyder på at denne valgkampen kan bli et gjennombrudd for personlige valgkampanjer. Stadig flere kandidater fra ulike partier promoterer seg via sosiale medier og håper gjennom det å få kumuleringer og slengere.

Ved kommunevalg har velgerne svært stor innflytelse på hvilke personer som blir valgt inn i kommunestyret. Partiene bestemmer hvem som skal stå på lista. Men utover å kunne gi stemmetillegg (kumulere) et vist antall kandidater, er det velgerne som bestemmer hvem som blir innvalgt.

Hvor mange partiene kan forhåndskumulere er avhengig av innbyggertall i kommunen. Eksempelvis er det inntil 10 i Oslo og inntil 6 i Arendal, mens det kun er 2 i de minste kommunene.  Hvis et parti har forhåndskumulert 4 kandidater og får inn 10 i kommunestyret, er det de seks med flest stemmer som kommer inn.  Hvis man derimot gjør som Oslo SV å forhåndskumulerer 10 kandidater og ender med å få inn 4 eller 5, har ikke partiet styring over hvem av de 10 som blir innvalgt.

Stem på MEG!
I år har vi sett at flere kandidater ser muligheten av å engasjere venner og meningsfeller gjennom sosiale medier for å få stemmer. Et av de mest synlige eksemplene er kanskje Høyres 63. kandidat i Oslo, Kenneth Eriksen som har kjørt en kampanje i flere kanaler for å bli kumulert oppover på Høyres liste. Har du lest Dagbladet på nett med en IP-adresse som identifiserer deg som plassert i Oslo er sjansen stor for at du har sett annonsene for «H63».

Utfordringene med politisk reklame i sosiale medier er mange. Først og fremst ligger det i sosiale mediers særegenhet at vi i liten grad blir utsatt for meninger som vi er uenige i. De færreste «liker» et politisk parti på Facebook, og enda færre liker noen andre politiske partier enn det man er enig. Således får kommunikasjonen i sosiale medier lett et snev av å snakke til menigheten og sparke inn åpne dører.

En annen utfordring er at veien er lang fra Facebook til stemmelokalet. Klarer velgerne å huske hvem de skal kumulere og føre opp som slengere når de står i avlukket? Mer generelle kampanjer som #kvinnerinn, som går på å kumulere visse grupper – kvinner, unge, invandrere etc – kan ha større effekt ettersom det er enklere for velgerne å huske.

Her har imidlertid enkeltkandidatene en mulighet til å komme frem til nye velgere gjennom å bruke sine nettverk av venner og familie. Selv de som ikke stemmer Høyre kan ha venner med venner i Høyre. Sønnen til den hyggelige kollegaen som står på 14. plass på listen til Ap kan kanskje få en slenger allikevel. Eplet og stammen og alt det der. Dynamikken er annerledes i lokalvalget enn i Stortingsvalget, og velgerne er mer utro.

Noen må GÅ … på kurs!
Etter å ha fulgt en horde med politiker og politiske partier på Facebook så langt i denne valgkampen slår det oss at de aller fleste partiorganisasjonene kunne ha tjent på å bruke tiden frem til neste valg på å faktisk lære seg hvordan sosiale medier fungerer. Sammenlignet med de fleste profesjonelle merkevarer som opererer på Facebook har partiene enormt å lære. Bare med en bedre forståelse for mekanikken i plattformen, kunne budskapene kommet ut til flere. Og, ikke minst – det ville ikke sett så hjelpeløst ut. Som en liten innføring i valg av kanal anbefaler vi vår guide til sosiale medier for lokalpolitikere.

Sosiale medier vil ikke avgjøre valget i 2015 – men sjansen er stor for at flere kandidater som har laget sine egne kampanjer vil hoppe oppover på listene. Godt valg!

Sosiale medier for lokalpolitikere

Sosiale medier for lokalpolitikere

Lokalvalgkampen er i full gang, og sosiale medier vil trolig bli en viktig del av kommunikasjonen til både partiene og enkeltpolitikere i år.

Vi vet at sosiale medier kan være vanskelig for mange – kanskje særlig for våre folkevalgte.

Derfor presenterer vi denne enkle guiden til valg av kanal for lokalpolitikere.

Lykke til og godt valg!

HK_SoMe_Guide

Å mestre maktens språk

Hvordan brukes maktens språk til å formidle politiske budskap, og er det forskjell på det virkelige liv og på tv-skjermen? Over 200 bransjefolk, politikere, journalister og andre møtte opp på seminaret “Maktens språk” for å høre på Obamas taleskriver, skaperen av Borgen og andre fremtredende personligheter i norsk offentlighet. Dette er hva de fortalte. 

Obamas tidligere ordsmed, Jon Favreau, og hjernen bak den kritikerroste danske serien Borgen, Adam Price, var blant dagens høydepunkter på seminaret 11. juni. Selve seminaret ble åpnet av Trond Espen Seim, som for anledningen opptrådte i rollen som statsminister Michael Woll fra serien Mammon 2.

Hørt og erfart i maktens korridorer – rekordår for retoriske floskler
Kjetil B. Alstadheim innledet seminaret med et skråblikk på Stortingets spørretime.
– Talerstolen her er den med størst alvor i landet, og journalistene følger alt som blir sagt med ugleøyne, begynte Alstadheim, som har vist at han har en spiss penn på kommentatorplass i DN.
Ekstra plass ble viet til det, som foruten den nåværende selfie-trenden, kan regnes som de nye “moteordene” i politisk retorikk. Alstadheim kunne for eksempel konstatere at “mulighetsrommet” og “det har vært en fantastisk reise” har blitt populære uttrykk, og kunne støtte seg til mediesøk over de siste årene som viste en stor økning i bruken av de to uttrykkene.
– Mulighetsrommet har blitt litt som den nye boden, det er der man har plass til alt, men aldri rydder. Og som vi kan se av tallene så langt, ser 2015 ut til å bli et rekordår, kommenterte Alstadheim til stor latter fra salen.

Hvordan snakke maktens språk
Kristin Halvorsen hadde kanskje et av dagens beste foredrag etter respons fra salen å dømme. Etter mange år i politikken viste hun trygghet og tilstedeværelse på scenen, og med ærlighet og en god dose selvironi kunne hun komme med gode tips til hvordan man kan snakke “maktens språk”.
– Vær ekte, kjenn publikummet ditt, ikke ta deg selv for høytidelig og så må du tåle å ikke alltid se like pen ut, var noen av hennes anbefalinger.
Halvorsen la spesiell vekt på at landsmøtetalene var noe av det mest krevende, fordi alle interessegrupper skal tilfredsstilles på én gang. Særlig utfordrende var det da hun skulle tale på Arbeiderpartiets landsmøte, en tale som fikk god mottakelse og som vil bli husket.
– Jeg likte godt at hun trakk frem talen hun holdt på APs landsmøte, der var hun dyktig og ærlig, sa Kjetil B. Alstadheim om Halvorsens foredrag.

Makt og avmakt i norsk politikk og presse
Gambit H+K var selv representert på scenen med to rådgivere som har vært sentrale aktører i norsk politikk gjennom flere tiår. Under tittelen «Makt og avmakt i norsk politikk og presse» viste Per Arne Olsen, tidligere nestleder i FrP, og Stein Kåre Kristiansen, tidligere politisk redaktør i TV 2, hvordan det er å befinne seg i ulike ender av maktens korridorer. De kom med konkrete eksempler på både god og dårlig mediehåndtering i forbindelse med politiske skandaler, og kunne fortelle at pressen selv kan bli offer for politikernes egne spinndoktorer.

Obamas vidunderbarn
Etter lunsj var det klart for å høre Jon Favreau fortelle om sine erfaringer gjennom åtte år som Obamas taleskriver. Favreau begynte som taleskriver allerede da han var 23 år, men da for republikanernes John Kerry. Om intervjuet til stillingen som Obamas ordsmed sa den amerikanske presidenten følgende: “Jeg trenger egentlig ikke en taleskriver, men du virker som en ålreit og hyggelig fyr, så du er ansatt”.

Favreau kom med følgende fem tips til hvordan man kan skrive en god tale:
1. Fokuser på historien
2. Snakk mottakerens språk
3. Hold det enkelt
4. Ikke vær selvhøytidelig
5. Vær ærlig og autentisk

Les mer om Favreaus råd for å bli en god taleskriver her

Sist gang Favreau var på besøk i Oslo var i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris, der arbeidet med nobeltalen pågikk helt til siste minutt.
– Da vi dro fra Washington fikk jeg 11 sider med håndskrevne notater av Obama. Vi arbeidet hele natten med talen på Air Force One, og den ble ikke ferdig før siste setning ble skrevet direkte inn på teleprompteren i det Obama gikk opp på talerstolen, fortalte Favreau.
I dag er Favreau ute av politikken og har startet et nytt liv i Hollywood som tekstforfatter og leder av sitt eget kommunikasjonsbyrå.
– Jeg ble utslitt av jobben i Det Hvite Hus, og sov sjelden mer enn seks timer. Nå har jeg tid til å ha et liv igjen, ta fri i helgene og gjøre det jeg har lyst til.

Klimakampens nye språk
Nina Jensen fra WWF Norge snakket om hvordan man kan bruke språkets makt og maktens språk til å spre budskapet sitt. Jensen understreket at for å selge sitt budskap i klimakampen har miljøbevegelsen måttet endre klimaspråket. Det er ikke mange år siden miljøbevegelsen brukte avanserte fagbegreper i sin omtale av klimautfordringene. Disse ordene hadde ofte negativ ladning, og ble lite brukt utenfor fagmiljøene. Ved å innføre ord som “det grønne skiftet” og “klimaoptimist” har WWF aktivt gått inn for å endre klimaordene til å være mer positivt ladet. Miljøbevegelsens språk er på vei inn i maktens språk, og dette er avgjørende for at klima skal tas på alvor på et politisk og personlig nivå.

Fra fiksjon til virkelighet – eller omvendt?
Adam Price, som står bak TV-suksessen Borgen, og tidligere statssekretær i Miljøverndepartementet, Ketil Raknes, snakket begge om skillet mellom politisk fiksjon og virkelighet. Både Raknes og Price sammenlignet popkulturelle TV-serier som West Wing, House of Cards og Borgen med virkelighetens politiske miljø.

– Det finnes ingen nedre og øvre grense i politikken, men i fiksjonen er det en grense for hva som er troverdig eller ikke, sa Raknes. Han trakk frem den siste tids skandaler og turbulens på den politiske arenaen i Bergen som eksempler på at virkeligheten ofte er for absurd til å være troverdig i fiksjonen. Price understreket også at den politiske virkeligheten kan være mer absurd enn man kan forestille seg. Hans motivasjon for å lage Borgen var nettopp det faktum at politikkens scene er naturlig dramatisk. Det fiktive miljøet i serien er inspirert av nordiske partier og hendelser, men har ingen historiske referanser til de siste 25 årene. Hovedforskjellene mellom virkelighet og fiksjon er at “i fiksjonen vet man i hvertfall at man blir bedratt”, sa Price med et glimt i øyet.

Et gjennomgående tema hos Price og Raknes var idealisme kontra kynisme. Politikere unngår ofte å svare direkte på spørsmål, noe som blant annet illustreres i Borgen. Price mente dette kan bidra til å skape politikerforakt og stilte spørsmålet; “Kan du bevare makten og samtidig bevare deg selv?”

I en tid hvor de yngre generasjoner ikke gjør politisk opprør, ville Price minne yngre generasjoner på hvor viktig demokratiet er og hvilken belastning politikerne står overfor. Han snakket om hvordan det både i virkeligheten og i TV-seriene finnes mange eksempler på politikere som vier hele sitt liv til politikken, ofte på bekostning av sitt privatliv.

På samme måte diskuterte Raknes hvordan politikere hele tiden angripes av ulike interessegrupper og egentlig er litt maktesløse. Han trakk linjer til tv-serien The Wire for å illustrere at politikere kontinuerlig blir dratt i forskjellige retninger, og at deres valg aldri kan møte alles forventninger og ønsker.

Seminaret ble avsluttet med en debatt mellom Favreau og Price. Nok en gang ble samspillet mellom politisk fiksjon og virkelighet diskutert. Det kom frem at Favreau, som tidligere screenwriter, ble inspirert av serien West Wing til å gå inn i politikken. Overlapp mellom virkelighet og fantasi ble synlig da Favreau, etter flere år som taleskriver, så en gammel episode av West Wing og oppdaget at én av talene var påfallende lik noe han selv hadde skrevet for Obama. Price avsluttet sesjonen med et eksempel på hvordan en TV-serie også kan fyre opp den politiske debatten, som da en episode av Borgen tok opp temaet prostitusjon. Kun noen få dager senere tok det konservative partiet i Danmark opp det samme temaet til diskusjon.

Seminaret ble arrangert av Gambit H+K i samarbeid med Dagens Næringsliv og Kommunikasjonsforeningen.

Konferansier var Eirik Bergesen, skribent og redaktør for Opplysningskontoret.org

Hvordan vinne valg!

Hvordan vinne valg!

Onsdag 22.april deltok jeg på frokostseminar hos Civita med tema «Hvordan vinne valg». Her er mine refleksjoner om temaet.

Hvordan vinne valg
Det finnes ingen oppskrift på hvordan man vinner valg. Hadde det gjort det ville det betydd at alt dreide seg om teknikk. Slik er det heldigvis ikke. Politikk handler om følelser, verdier og overbevisning. Det betyr likevel ikke at valgresultatet er upåvirket av om du behersker det håndverket det er å tiltrekke velgere.

Jeg vet ikke så mye om hvordan det er å vinne valg. Jeg har vært sentral i seks valgkamper for SV. De første i 2001 og 2003 gikk bra (12,5 prosent), mens deretter gikk det bare nedover… Men det har vært minst like lærerikt å tape som å vinne

Å vinne valg er ingen enkel øvelse. Velgerne er mer troløse enn før. Partibok er ikke lenger noe man får i dåpsgave. Moderne velgere må overbevises hver eneste dag, og det må skje i et stadig mer fragmentert medielandskap og nye kanaler. Meningsdannelse skjer like gjerne i sosiale medier som foran NRKs tv-debatter – og i stadig større grad skjer det begge steder samtidig. Omløpshastigheten på sakene er høyere enn noen gang, og det å sette dagsorden er dermed vanskeligere.

Dette er den nye virkeligheten for alle som vil nå ut til velgerne med sine budskap. Derfor har også politisk kommunikasjonstrategi beveget seg mot å anse velgere som konsumenter.

Ulike strategier fungerer for ulike partier
I tillegg til å være synlig i de rette kanalene til rett tid må velgerne nås med et budskap som blir husket.

Et partis velgerappell er satt sammen av tre faktorer:

  • Brand: et generelt inntrykk, troverdighet, styrke, etterrettelighet
  • Sak: har et godt svar på de samfunnsutfordringer velgeren er opptatt av
  • Person: har ledere/kandidater med appell og troverdighet

Et stort breddeparti, som Høyre eller Ap kan gjøre et godt valg på et sterkt brand.

Et lite nisjeparti må derimot treffe med sak. Du kan gjøre gode valg på en enkelt sak – så lenge den er bred nok – altså viktig nok for mange mennesker. Et eksempel er heldagsskole

Jesper Strömbäck, professor i politisk kommunikasjon, har en kategorisering av politiske partier, som jeg synes er ganske interessant, og fullt mulig å overføre på det norske politiske landskapet.

Produktorienterte partier: Argumenterer for sine egen ideer og politikk. For å lykkes med denne strategien forutsettes det at velgerne vil innse at deres ideer er best og derfor vil stemme på dem. Her finner vi SV og KrF

Salgsorienterte partier: Partier som tror på sine egne ideer og politikk, men innser at de må bli «solgt» for at publikum skal bli interessert i sakene deres. Slike partier endrer ikke sin atferd eller politikk for å gi folk hva de vil, men prøver å få folk til å ønske det partiet tilbyr. «Same shit – new wrapping». Her finner vi SV på en god dag, samt Venstre, MDG og SP.

Markedsorienterte partier: Bruker markedsinformasjon for å identifisere velgernes behov og krav, og utforme sin politiske profil deretter.  Prøver ikke å endre hva folk vil, men gi folk hva de ønsker. Høyre, Ap og Frp er i denne kategorien.

De store breddepartiene Høyre og Ap har et langt større strategisk handlingsrom enn de mindre partiene, rett og slett fordi meningsspennet internt i partiene er så stort. Disse partiene kan lettere endre politisk profil, vektlegging av saker og valg av hovedsaker og de kan sågar «stjele» hverandres saker – uten å forlate sin posisjon i det politiske landskapet.

«Everyone has a strategy – until they get punched in their face»
Uansett – Min erfaring er at det eneste du kan være sikker på om en valgkamp, er at den ikke blir slik du tror.

De eksemplene som trekkes fram i boka «Hvordan vinne valg« av Tarjei Skirbekk som vellykkede strategisk endringer: Høyre i Norge, Moderaterna i Sverige, Dansk Venstre og Labour har en ting til felles: De hadde tapt valg så det sang etter. De lå nede med brukket rygg. Da er den interne kriseforståelsen høyest. Da er det lettest å få oppslutning internt om endringer.

I det så ligger det at 1) krise gir muligheter. (Litt trøst til SV der altså…), men 2) krisen i seg selv endrer ingen ting. En snuoperasjon krever at man legger en klar strategi, og sørger for at den blir fulgt. Det er det ledelsen i partiet som må sørge for. (En liten advarsel til SV der altså…)

 

Fjellvettregler for politisk medvirkning

Fjellvettregler for politisk medvirkning

Bedre sent enn aldri, sies det. Har man et ønske om å influere eller medvirke til politiske beslutninger er det nok regelen om jo før jo heller som gjelder. I mine år på Stortinget møtte jeg mange aktører som hadde skjønt hvordan de skal forholde seg til politiske prosesser. Men jeg møtte også mange som levde etter bedre sent enn aldri.

Her er noen enkle påminnelser til de som ønsker å medvirke til politiske beslutninger. Siden det stunder mot påske, har jeg basert de på noen utvalgte fjellvettregler som kan følges, og et par som definitivt ikke bør følges.

Les hele blogginnlegget

Ja til åpent lobbyregister

Ja til åpent lobbyregister

Konfidensielle kunder og kontrakter er en del av mange yrkesgruppers hverdag. Advokater har sin taushetsplikt og journalister har sitt kildevern, for å nevne noen. Det er derfor interessant at konfidensialitet rundt private kundeforhold fremstilles som noe unikt og uetisk for PR-folket. Selvsagt forstår vi alle at Listhaug-saken setter dette på spissen – og gjør saken både prinsipielt og politisk interessant. Det lukter tross alt statsråd-blod.

Men i den mangslungne bransjekritikken som kommer i dette kjølvannet, konsentreres mye av debatten om kundelisters manglende åpenhet. Og slik jeg oppfatter det, går hovedkritikken på hemmelighold knyttet til mulig politisk påvirkning.

Les hele blogginnlegget

De som vil bevege fremtidens politikk

De som vil bevege fremtidens politikk

Hvilke unge politikere vil prege samfunnsdebatten de ti neste årene? Gambit H+K har spesielt merket seg noen unge politikere som deltar i årets valgkamp. Det er mange politiske talent i de politiske partiene i Norge, men vi har funnet frem til noen av de unge stemmene som vi tror kommer til å ha en sentral stemme i fremtidenes debatter.

Les hele blogginnlegget

Mot historisk samling (litt) til høyre

Mot historisk samling (litt) til høyre

Under 100 timer før valget skal det et jordskjelv til for at landets neste statsminister ikke er fra Bergen, og at Siv Jensen får svart bil med sjåfør. Erna Solberg har nå muligheten til å bli historisk om hun også klarer å få med Venstre og KrF.

Les hele blogginnlegget