Posts Tagged ‘valg2015’

Sosiale medier og kommunevalget

Sosiale medier og kommunevalget

Med bare dager igjen til kommunevalget, flommer sosiale medier over av politiske budskap – både fra partiene og fra de enkelte kandidatene. Bevisstheten om mulighetene som ligger i å bruke sosiale medier til å nå frem med politiske budskap har vokst jevnt og trutt de siste valgene. Det som er spennende i år er at flere enkeltkandidater kjører sitt eget løp for å fremme sitt kandidatur.

Lokalvalg er personvalg
Flere innvandrerpolitikere har ved tidligere valg jobbet aktivt med å få personlige stemmer, slik at de kommer inn i kommune- og bystyret. Dette har av mange blitt fremstilt som om de nærmest har gjort noe galt. Men sannheten er at de har forstått det norske valgsystemet og benyttet seg av det.  Ved å jobbe for at flere støtter dem personlig, bidrar de også til at partiet deres får flere stemmer. Det er bra og bør være en inspirasjon også til andre kommunestyrekandidater.

Mye tyder på at denne valgkampen kan bli et gjennombrudd for personlige valgkampanjer. Stadig flere kandidater fra ulike partier promoterer seg via sosiale medier og håper gjennom det å få kumuleringer og slengere.

Ved kommunevalg har velgerne svært stor innflytelse på hvilke personer som blir valgt inn i kommunestyret. Partiene bestemmer hvem som skal stå på lista. Men utover å kunne gi stemmetillegg (kumulere) et vist antall kandidater, er det velgerne som bestemmer hvem som blir innvalgt.

Hvor mange partiene kan forhåndskumulere er avhengig av innbyggertall i kommunen. Eksempelvis er det inntil 10 i Oslo og inntil 6 i Arendal, mens det kun er 2 i de minste kommunene.  Hvis et parti har forhåndskumulert 4 kandidater og får inn 10 i kommunestyret, er det de seks med flest stemmer som kommer inn.  Hvis man derimot gjør som Oslo SV å forhåndskumulerer 10 kandidater og ender med å få inn 4 eller 5, har ikke partiet styring over hvem av de 10 som blir innvalgt.

Stem på MEG!
I år har vi sett at flere kandidater ser muligheten av å engasjere venner og meningsfeller gjennom sosiale medier for å få stemmer. Et av de mest synlige eksemplene er kanskje Høyres 63. kandidat i Oslo, Kenneth Eriksen som har kjørt en kampanje i flere kanaler for å bli kumulert oppover på Høyres liste. Har du lest Dagbladet på nett med en IP-adresse som identifiserer deg som plassert i Oslo er sjansen stor for at du har sett annonsene for «H63».

Utfordringene med politisk reklame i sosiale medier er mange. Først og fremst ligger det i sosiale mediers særegenhet at vi i liten grad blir utsatt for meninger som vi er uenige i. De færreste «liker» et politisk parti på Facebook, og enda færre liker noen andre politiske partier enn det man er enig. Således får kommunikasjonen i sosiale medier lett et snev av å snakke til menigheten og sparke inn åpne dører.

En annen utfordring er at veien er lang fra Facebook til stemmelokalet. Klarer velgerne å huske hvem de skal kumulere og føre opp som slengere når de står i avlukket? Mer generelle kampanjer som #kvinnerinn, som går på å kumulere visse grupper – kvinner, unge, invandrere etc – kan ha større effekt ettersom det er enklere for velgerne å huske.

Her har imidlertid enkeltkandidatene en mulighet til å komme frem til nye velgere gjennom å bruke sine nettverk av venner og familie. Selv de som ikke stemmer Høyre kan ha venner med venner i Høyre. Sønnen til den hyggelige kollegaen som står på 14. plass på listen til Ap kan kanskje få en slenger allikevel. Eplet og stammen og alt det der. Dynamikken er annerledes i lokalvalget enn i Stortingsvalget, og velgerne er mer utro.

Noen må GÅ … på kurs!
Etter å ha fulgt en horde med politiker og politiske partier på Facebook så langt i denne valgkampen slår det oss at de aller fleste partiorganisasjonene kunne ha tjent på å bruke tiden frem til neste valg på å faktisk lære seg hvordan sosiale medier fungerer. Sammenlignet med de fleste profesjonelle merkevarer som opererer på Facebook har partiene enormt å lære. Bare med en bedre forståelse for mekanikken i plattformen, kunne budskapene kommet ut til flere. Og, ikke minst – det ville ikke sett så hjelpeløst ut. Som en liten innføring i valg av kanal anbefaler vi vår guide til sosiale medier for lokalpolitikere.

Sosiale medier vil ikke avgjøre valget i 2015 – men sjansen er stor for at flere kandidater som har laget sine egne kampanjer vil hoppe oppover på listene. Godt valg!

Hvordan vinne valg!

Hvordan vinne valg!

Onsdag 22.april deltok jeg på frokostseminar hos Civita med tema «Hvordan vinne valg». Her er mine refleksjoner om temaet.

Hvordan vinne valg
Det finnes ingen oppskrift på hvordan man vinner valg. Hadde det gjort det ville det betydd at alt dreide seg om teknikk. Slik er det heldigvis ikke. Politikk handler om følelser, verdier og overbevisning. Det betyr likevel ikke at valgresultatet er upåvirket av om du behersker det håndverket det er å tiltrekke velgere.

Jeg vet ikke så mye om hvordan det er å vinne valg. Jeg har vært sentral i seks valgkamper for SV. De første i 2001 og 2003 gikk bra (12,5 prosent), mens deretter gikk det bare nedover… Men det har vært minst like lærerikt å tape som å vinne

Å vinne valg er ingen enkel øvelse. Velgerne er mer troløse enn før. Partibok er ikke lenger noe man får i dåpsgave. Moderne velgere må overbevises hver eneste dag, og det må skje i et stadig mer fragmentert medielandskap og nye kanaler. Meningsdannelse skjer like gjerne i sosiale medier som foran NRKs tv-debatter – og i stadig større grad skjer det begge steder samtidig. Omløpshastigheten på sakene er høyere enn noen gang, og det å sette dagsorden er dermed vanskeligere.

Dette er den nye virkeligheten for alle som vil nå ut til velgerne med sine budskap. Derfor har også politisk kommunikasjonstrategi beveget seg mot å anse velgere som konsumenter.

Ulike strategier fungerer for ulike partier
I tillegg til å være synlig i de rette kanalene til rett tid må velgerne nås med et budskap som blir husket.

Et partis velgerappell er satt sammen av tre faktorer:

  • Brand: et generelt inntrykk, troverdighet, styrke, etterrettelighet
  • Sak: har et godt svar på de samfunnsutfordringer velgeren er opptatt av
  • Person: har ledere/kandidater med appell og troverdighet

Et stort breddeparti, som Høyre eller Ap kan gjøre et godt valg på et sterkt brand.

Et lite nisjeparti må derimot treffe med sak. Du kan gjøre gode valg på en enkelt sak – så lenge den er bred nok – altså viktig nok for mange mennesker. Et eksempel er heldagsskole

Jesper Strömbäck, professor i politisk kommunikasjon, har en kategorisering av politiske partier, som jeg synes er ganske interessant, og fullt mulig å overføre på det norske politiske landskapet.

Produktorienterte partier: Argumenterer for sine egen ideer og politikk. For å lykkes med denne strategien forutsettes det at velgerne vil innse at deres ideer er best og derfor vil stemme på dem. Her finner vi SV og KrF

Salgsorienterte partier: Partier som tror på sine egne ideer og politikk, men innser at de må bli «solgt» for at publikum skal bli interessert i sakene deres. Slike partier endrer ikke sin atferd eller politikk for å gi folk hva de vil, men prøver å få folk til å ønske det partiet tilbyr. «Same shit – new wrapping». Her finner vi SV på en god dag, samt Venstre, MDG og SP.

Markedsorienterte partier: Bruker markedsinformasjon for å identifisere velgernes behov og krav, og utforme sin politiske profil deretter.  Prøver ikke å endre hva folk vil, men gi folk hva de ønsker. Høyre, Ap og Frp er i denne kategorien.

De store breddepartiene Høyre og Ap har et langt større strategisk handlingsrom enn de mindre partiene, rett og slett fordi meningsspennet internt i partiene er så stort. Disse partiene kan lettere endre politisk profil, vektlegging av saker og valg av hovedsaker og de kan sågar «stjele» hverandres saker – uten å forlate sin posisjon i det politiske landskapet.

«Everyone has a strategy – until they get punched in their face»
Uansett – Min erfaring er at det eneste du kan være sikker på om en valgkamp, er at den ikke blir slik du tror.

De eksemplene som trekkes fram i boka «Hvordan vinne valg« av Tarjei Skirbekk som vellykkede strategisk endringer: Høyre i Norge, Moderaterna i Sverige, Dansk Venstre og Labour har en ting til felles: De hadde tapt valg så det sang etter. De lå nede med brukket rygg. Da er den interne kriseforståelsen høyest. Da er det lettest å få oppslutning internt om endringer.

I det så ligger det at 1) krise gir muligheter. (Litt trøst til SV der altså…), men 2) krisen i seg selv endrer ingen ting. En snuoperasjon krever at man legger en klar strategi, og sørger for at den blir fulgt. Det er det ledelsen i partiet som må sørge for. (En liten advarsel til SV der altså…)