Posts Tagged ‘valgkamp’

Rødt lys over kommunevalget

Rødt lys over kommunevalget

Jonas Gahr Støre er valgets store vinner. Arbeiderpartiet gjør sitt beste kommunevalg siden 1987, med et resultat over det

Grafikk: Fredrik Hager-Thoresen og Torstein Ringnes/Aftenposten.no

Grafikk: Fredrik Hager-Thoresen og Torstein Ringnes/Aftenposten.no

meningsmålingene har vist de siste ukene. Valgresultatet kommer etter en valgkamp der målingene har blitt stadig dårligere, og mange har stilt spørsmål ved Gahr Støres innsats. 

Mange endringer siden sist
Regjeringspartiene Høyre og FrP går begge kraftig tilbake fra kommunevalget i 2011. Det er imidlertid verdt å merke seg at Høyre gjør et av sine beste lokalvalg i moderne tid. Det å kunne miste makten i Oslo, Bergen, Tromsø og en rekke andre kommuner er mer dramatisk enn det nasjonale valgresultatet.

Miljøpartiet de grønne (MDG) får som ventet sitt endelige gjennombrudd i norsk politikk og kan ende med betydelig innflytelse i mange kommuner. Det vil naturlig nok knytte seg mest oppmerksomhet til forhandlingene i Oslo. Uttalelser fra Rasmus Hansson tyder på at partiet mener alvor med at partiet kan søke samarbeid både mot høyre og venstre. Forhandlingene i Oslo blir partiets svenneprøve.

Etter en katastrofal start på valgkampen, var det forventet at SV skulle gjøre et

Grafikk: Fredrik Hager-Thoresen og Torstein Ringnes/Aftenposten.no

Grafikk: Fredrik Hager-Thoresen og Torstein Ringnes/Aftenposten.no

solid oppsving, særlig siden et gjennomsnitt av målingene dagen før valget ga partiet 5,1 % oppslutning. Det er få lyspunkt å spore for Audun Lysbakken, med et valgresultat omtrent på 2011-nivå.

Senterpartiet gjør det som vanlig bedre enn målingene hadde tydet på, noe som

innebærer at «ordførerpartiet» sannsynligvis vil forhandle seg fram til enda flere ledende posisjonene i landets kommuner.

For både Venstre og KrF er valget skuffende, selv om resultatet ikke er dramatisk for noen av partiene. Begge partiene går noe tilbake fra forrige kommunevalg, men marginalt frem sammenlignet med stortingsvalget i 2013.

Kritisk valgresultat for regjeringen
Nattens valgresultat ga en solid nedtur og skuffelse for Høyre-leder Erna Solberg. For statsminister Erna Solberg kan konsekvensene av valget vise seg å bli enda verre. Kommunevalget 2015 vil føre til solide rystelser innad i det borgerlige samarbeidet og gjøre veien frem til stortingsvalget 2017 svært humpete og vanskelig for regjeringen og de borgerlige partiene.

valg3b

Grafikk: Fredrik Hager-Thoresen og Torstein Ringnes/Aftenposten.no

Selv om Høyres samlede resultat på 23,2 % ved årets valg historisk sett ikke er så ille, ble fallet fra forrige kommunevalg på 4,7 %. Høyre ble nattens største taper, de mistet flest velgere fra forrige valg. I tillegg mister Høyre ordførermakt i mange av landets store byer, trolig også i Oslo. Det svir.

For regjeringssjefen svir det minst like mye at valgresultatet også ble en nedtur for samarbeidspartiene hennes. Det lover dårlig for veien videre. Statsministeren står foran to år, der alle partiene på borgerlig side trolig vil bruke kommunevalgresultatet som begrunnelse for i langt sterkere grad å kreve gjennomslag for egne standpunkter og vise mindre raushet i forhandlinger. Det er dårlig nytt for regjeringssjefen som skal forsøke å redde det borgerlige samarbeidet frem mot neste stortingsvalg – og etter.

Det er liten tvil om at Erna Solberg raskt må ta fatt på jobben med å bygge opp tillit til regjeringsprosjektet. Kanskje er det snart tid for de første statsrådsskiftene i regjeringen?

 

Sosiale medier og kommunevalget

Sosiale medier og kommunevalget

Med bare dager igjen til kommunevalget, flommer sosiale medier over av politiske budskap – både fra partiene og fra de enkelte kandidatene. Bevisstheten om mulighetene som ligger i å bruke sosiale medier til å nå frem med politiske budskap har vokst jevnt og trutt de siste valgene. Det som er spennende i år er at flere enkeltkandidater kjører sitt eget løp for å fremme sitt kandidatur.

Lokalvalg er personvalg
Flere innvandrerpolitikere har ved tidligere valg jobbet aktivt med å få personlige stemmer, slik at de kommer inn i kommune- og bystyret. Dette har av mange blitt fremstilt som om de nærmest har gjort noe galt. Men sannheten er at de har forstått det norske valgsystemet og benyttet seg av det.  Ved å jobbe for at flere støtter dem personlig, bidrar de også til at partiet deres får flere stemmer. Det er bra og bør være en inspirasjon også til andre kommunestyrekandidater.

Mye tyder på at denne valgkampen kan bli et gjennombrudd for personlige valgkampanjer. Stadig flere kandidater fra ulike partier promoterer seg via sosiale medier og håper gjennom det å få kumuleringer og slengere.

Ved kommunevalg har velgerne svært stor innflytelse på hvilke personer som blir valgt inn i kommunestyret. Partiene bestemmer hvem som skal stå på lista. Men utover å kunne gi stemmetillegg (kumulere) et vist antall kandidater, er det velgerne som bestemmer hvem som blir innvalgt.

Hvor mange partiene kan forhåndskumulere er avhengig av innbyggertall i kommunen. Eksempelvis er det inntil 10 i Oslo og inntil 6 i Arendal, mens det kun er 2 i de minste kommunene.  Hvis et parti har forhåndskumulert 4 kandidater og får inn 10 i kommunestyret, er det de seks med flest stemmer som kommer inn.  Hvis man derimot gjør som Oslo SV å forhåndskumulerer 10 kandidater og ender med å få inn 4 eller 5, har ikke partiet styring over hvem av de 10 som blir innvalgt.

Stem på MEG!
I år har vi sett at flere kandidater ser muligheten av å engasjere venner og meningsfeller gjennom sosiale medier for å få stemmer. Et av de mest synlige eksemplene er kanskje Høyres 63. kandidat i Oslo, Kenneth Eriksen som har kjørt en kampanje i flere kanaler for å bli kumulert oppover på Høyres liste. Har du lest Dagbladet på nett med en IP-adresse som identifiserer deg som plassert i Oslo er sjansen stor for at du har sett annonsene for «H63».

Utfordringene med politisk reklame i sosiale medier er mange. Først og fremst ligger det i sosiale mediers særegenhet at vi i liten grad blir utsatt for meninger som vi er uenige i. De færreste «liker» et politisk parti på Facebook, og enda færre liker noen andre politiske partier enn det man er enig. Således får kommunikasjonen i sosiale medier lett et snev av å snakke til menigheten og sparke inn åpne dører.

En annen utfordring er at veien er lang fra Facebook til stemmelokalet. Klarer velgerne å huske hvem de skal kumulere og føre opp som slengere når de står i avlukket? Mer generelle kampanjer som #kvinnerinn, som går på å kumulere visse grupper – kvinner, unge, invandrere etc – kan ha større effekt ettersom det er enklere for velgerne å huske.

Her har imidlertid enkeltkandidatene en mulighet til å komme frem til nye velgere gjennom å bruke sine nettverk av venner og familie. Selv de som ikke stemmer Høyre kan ha venner med venner i Høyre. Sønnen til den hyggelige kollegaen som står på 14. plass på listen til Ap kan kanskje få en slenger allikevel. Eplet og stammen og alt det der. Dynamikken er annerledes i lokalvalget enn i Stortingsvalget, og velgerne er mer utro.

Noen må GÅ … på kurs!
Etter å ha fulgt en horde med politiker og politiske partier på Facebook så langt i denne valgkampen slår det oss at de aller fleste partiorganisasjonene kunne ha tjent på å bruke tiden frem til neste valg på å faktisk lære seg hvordan sosiale medier fungerer. Sammenlignet med de fleste profesjonelle merkevarer som opererer på Facebook har partiene enormt å lære. Bare med en bedre forståelse for mekanikken i plattformen, kunne budskapene kommet ut til flere. Og, ikke minst – det ville ikke sett så hjelpeløst ut. Som en liten innføring i valg av kanal anbefaler vi vår guide til sosiale medier for lokalpolitikere.

Sosiale medier vil ikke avgjøre valget i 2015 – men sjansen er stor for at flere kandidater som har laget sine egne kampanjer vil hoppe oppover på listene. Godt valg!

Sosiale medier for lokalpolitikere

Sosiale medier for lokalpolitikere

Lokalvalgkampen er i full gang, og sosiale medier vil trolig bli en viktig del av kommunikasjonen til både partiene og enkeltpolitikere i år.

Vi vet at sosiale medier kan være vanskelig for mange – kanskje særlig for våre folkevalgte.

Derfor presenterer vi denne enkle guiden til valg av kanal for lokalpolitikere.

Lykke til og godt valg!

HK_SoMe_Guide

Hvordan vinne valg!

Hvordan vinne valg!

Onsdag 22.april deltok jeg på frokostseminar hos Civita med tema «Hvordan vinne valg». Her er mine refleksjoner om temaet.

Hvordan vinne valg
Det finnes ingen oppskrift på hvordan man vinner valg. Hadde det gjort det ville det betydd at alt dreide seg om teknikk. Slik er det heldigvis ikke. Politikk handler om følelser, verdier og overbevisning. Det betyr likevel ikke at valgresultatet er upåvirket av om du behersker det håndverket det er å tiltrekke velgere.

Jeg vet ikke så mye om hvordan det er å vinne valg. Jeg har vært sentral i seks valgkamper for SV. De første i 2001 og 2003 gikk bra (12,5 prosent), mens deretter gikk det bare nedover… Men det har vært minst like lærerikt å tape som å vinne

Å vinne valg er ingen enkel øvelse. Velgerne er mer troløse enn før. Partibok er ikke lenger noe man får i dåpsgave. Moderne velgere må overbevises hver eneste dag, og det må skje i et stadig mer fragmentert medielandskap og nye kanaler. Meningsdannelse skjer like gjerne i sosiale medier som foran NRKs tv-debatter – og i stadig større grad skjer det begge steder samtidig. Omløpshastigheten på sakene er høyere enn noen gang, og det å sette dagsorden er dermed vanskeligere.

Dette er den nye virkeligheten for alle som vil nå ut til velgerne med sine budskap. Derfor har også politisk kommunikasjonstrategi beveget seg mot å anse velgere som konsumenter.

Ulike strategier fungerer for ulike partier
I tillegg til å være synlig i de rette kanalene til rett tid må velgerne nås med et budskap som blir husket.

Et partis velgerappell er satt sammen av tre faktorer:

  • Brand: et generelt inntrykk, troverdighet, styrke, etterrettelighet
  • Sak: har et godt svar på de samfunnsutfordringer velgeren er opptatt av
  • Person: har ledere/kandidater med appell og troverdighet

Et stort breddeparti, som Høyre eller Ap kan gjøre et godt valg på et sterkt brand.

Et lite nisjeparti må derimot treffe med sak. Du kan gjøre gode valg på en enkelt sak – så lenge den er bred nok – altså viktig nok for mange mennesker. Et eksempel er heldagsskole

Jesper Strömbäck, professor i politisk kommunikasjon, har en kategorisering av politiske partier, som jeg synes er ganske interessant, og fullt mulig å overføre på det norske politiske landskapet.

Produktorienterte partier: Argumenterer for sine egen ideer og politikk. For å lykkes med denne strategien forutsettes det at velgerne vil innse at deres ideer er best og derfor vil stemme på dem. Her finner vi SV og KrF

Salgsorienterte partier: Partier som tror på sine egne ideer og politikk, men innser at de må bli «solgt» for at publikum skal bli interessert i sakene deres. Slike partier endrer ikke sin atferd eller politikk for å gi folk hva de vil, men prøver å få folk til å ønske det partiet tilbyr. «Same shit – new wrapping». Her finner vi SV på en god dag, samt Venstre, MDG og SP.

Markedsorienterte partier: Bruker markedsinformasjon for å identifisere velgernes behov og krav, og utforme sin politiske profil deretter.  Prøver ikke å endre hva folk vil, men gi folk hva de ønsker. Høyre, Ap og Frp er i denne kategorien.

De store breddepartiene Høyre og Ap har et langt større strategisk handlingsrom enn de mindre partiene, rett og slett fordi meningsspennet internt i partiene er så stort. Disse partiene kan lettere endre politisk profil, vektlegging av saker og valg av hovedsaker og de kan sågar «stjele» hverandres saker – uten å forlate sin posisjon i det politiske landskapet.

«Everyone has a strategy – until they get punched in their face»
Uansett – Min erfaring er at det eneste du kan være sikker på om en valgkamp, er at den ikke blir slik du tror.

De eksemplene som trekkes fram i boka «Hvordan vinne valg« av Tarjei Skirbekk som vellykkede strategisk endringer: Høyre i Norge, Moderaterna i Sverige, Dansk Venstre og Labour har en ting til felles: De hadde tapt valg så det sang etter. De lå nede med brukket rygg. Da er den interne kriseforståelsen høyest. Da er det lettest å få oppslutning internt om endringer.

I det så ligger det at 1) krise gir muligheter. (Litt trøst til SV der altså…), men 2) krisen i seg selv endrer ingen ting. En snuoperasjon krever at man legger en klar strategi, og sørger for at den blir fulgt. Det er det ledelsen i partiet som må sørge for. (En liten advarsel til SV der altså…)

 

Hard kamp før heder

Hard kamp før heder

Hillary Clinton ønsker å bli USAs neste president. Mellom seg og Det hvite hus har 67-åringen en skokk med sultne republikanere. Og et Amerika som er i forandring.

For å bli USAs president i dag må du være en kløpper på å samle inn penger, nyskapende i sosiale medier, ha troverdig erfaring og kompetanse, og evnen til å tekke minoritetsbefolkningen – særlig «hispanics», som latinamerikanske innvandrere kalles.

Clinton har tatt sine forholdsregler siden hun stilte sist gang. I 2008 handlet kampanjen om hvorfor hun var kompetent. Nå er hun en «champion for everyday Americans». I kampanjefilmen ser vi barnefamilier, arbeidsfolk, barn, eldre, homofile og afroamerikanere.

Hun leder over de andre potensielle demokratiske kandidatene med over 50 prosent på målingene. Den politiske handlingskomiteen Ready for Hillary har samlet inn 13 millioner dollar og laget en liste med nærmere 4 millioner supportere til kampanjen.

Clinton lanserte kampanjen sin i sosiale medier, før en turné til sagnomsuste Iowa og New Hampshire står for tur de nærmeste dagene.

Beinhard nominasjonskamp

Iowa og New Hampshire er to småstater som får ekstra oppmerksomhet, fordi det er her primærvalgkampen starter. Primærvalgene er innledende valgrunder, hvor demokratene og republikanerne har en intern kamp for å avgjøre hvem som skal bli nominert til å bli partienes kandidat til presidentvalget.

I primærvalget reiser kandidatene fra øst- til vestkysten av USA for å vinne de femti delstatenes gunst, og de må altså vinne over sine partivenner først. Men vinner man Iowa og New Hampshire er mye gjort – da har man vist styrke overfor pengedonorer, media og velgere i andre delstater. Deretter kommer Super Tuesday, hvor gjerne halvparten av delstatene holder sine primærvalg.

Til sist avsluttes primærvalgkampen i en partikongress, hvor den endelige kandidaten til hvert parti offisielt blir stemt frem. Hver delstat har et valgkollegium med et visst antall medlemmer, som blir kalt «valgmenn». Noen delstater gir alle sine valgmenn til den som vant staten i primærvalget, mens andre fordeler prosentvis etter oppslutning.

At Hillary skal ta imot demokratenes hyllest på partikongressen, anses som en selvfølge. Imidlertid glemmer man hvilken front-runner hun var sist gang hun stilte. Da kom Barack Obama som et friskt pust fra den nye generasjonen og fintet henne ut. En ny Obama vil vi ikke se hos demokratene i årets valg, men republikanerne har en rekke kandidater som kan bli farlige for henne.

Republikanernes tur?

«Just yesterday, a leader from yesterday began a campaign for President by promising to take us back to yesterday. But yesterday is over, and we are never going back.»

Ordene tilhører 43 år gamle Marco Rubio, som lanserte sitt kandidatur dagen etter Hillary. Han er republikansk senator for den viktige vippestaten Florida hvor det er usikkert hvilket parti som vinner. Som barn av cubanske emigranter vil Rubio kunne tiltrekke seg nye velgergrupper. Og han har beveget seg fra den konservative Tea Party-bevegelsen og inn til sentrum, for å gjøre seg attraktiv for de etablerte kreftene i partiet sitt.

Enda mer interessant er det at Rubios mentor, Jeb Bush, snart stiller som kandidat. Som tidligere Florida-guvernør, vil Jeb svekke støtten til Rubio i hjemstaten. Jebs kone er meksikansk og selv snakker han flytende spansk. Å være en del av Bush-klanen innebærer at du har nok av penger og anses som folkelig – distansert fra Ivy League-elitistene på østkysten av USA. Ikke minst er Jeb «den smarte broren» i familien.

Lenger ut til høyre har både Ted Cruz og Rand Paul annonsert sine kandidatur. Cruz er en kjæledegge for nevnte Tea Party og kristne på høyresiden, men ledende skikkelser i partiet tviler på hvor spiselig han er. Splittende er også Paul, som går imot partiet sitt når han vil trekke USA ut av global politikk. Å være for langt utenfor «the Republican mainstream» er ikke det som må til for å slå Hillary, og det vet eliten som styrer partiet.

Et skiftende Amerika

Likevel overskygges aktuelle enkeltsaker av et land i endring. Den nye presidenten kan ikke bare være god til å samle inn penger og vise til erfaring, han eller hun må også reflektere endringene som er i sving. Da trekkes særlig befolkningsutviklingen frem.

I 1980 utgjorde hvite 80 prosent av USAs befolkning. I fjor var de knapt 63 prosent. I 2060 vil de være 44 prosent. Når nye folkegrupper vokser frem, slik som hispanics, vil antydningene om hvilket parti som gjør det best i hver delstat endre seg drastisk. I dag er samtlige femti delstater «avgjort» før valget starter, og bare fem regnes for å være i spill (Ohio, Colorado, Florida, Nevada og Virginia).

Den demografiske utviklingen har gagnet demokratene, noe som vises ved at de har vunnet totale antall stemmer i fem av de seks siste presidentvalgene. En yngre og mer mangfoldig befolkning har vist seg å velge demokratene ved stemmeurnene. På samme måte viser prognoser at velgerbasen i Midtvesten blir eldre og hvitere – her vokser republikanerne seg mer populære på bekostning av demokratene. Valgkartet kan altså endre seg drastisk.

I 2016 vil den vinnende kandidaten være den som forstår USAs endringer best – den som er mest fremtidsrettet og ikke bare vil løse problemer på kort sikt. Om du er kvinne eller mann, eller har et (altfor) kjent etternavn vil ikke være avgjørende. Men det hjelper på om du har mye penger, lassevis med erfaring, viser vitalitet og kan snakke spansk.

Slik forsvinner verdivalgene i valgkampen

Slik forsvinner verdivalgene i valgkampen

Valg er ikke idrett, men medienes dekning av årets valg synes tydelig inspirert av dramaturgien til sportssendingene.

Les hele blogginnlegget

Ikke som folk flest

Ikke som folk flest

Det er ikke lett å forstå oss nye landsmenn. I hvert fall ikke når det gjelder valg. En ting er valgdeltakelsen. En annen ting er hvem vi stemmer på. Men de fleste partier er enige om at vi er viktige.

Mange partier tar derfor i bruk ulike valgkampaktiviteter for å nå innvandrerne. Det begynte med Høyres grillfest på Ekeberg i 1999, og siden da har partiene begynt å snakke direkte med Ali Nordmann. Hvorvidt partiene lykkes med å nå frem med budskapet sitt er mer usikkert.

Valgdeltakelsen har vært, og er fortsatt, lav blant innvandrere i Norge. Ved stortingsvalget 2009 var det 160 000 personer med innvandrerbakgrunn som kunne stemme. Kun halvparten av disse brukte stemmeretten sin, sammenlignet med 76 prosent av befolkningen (SSB). Deltakelsen er til og med lavere enn hos ungdommen, hvor 57 prosent stemte ved forrige stortingsvalg.

Så hva må til for å få innvandrerne til valglokalet, og ikke minst; hva skal til for å vinne våre stemmer?

Les hele blogginnlegget

Krangel, krenkelse og falske argumenter

Krangel, krenkelse og falske argumenter

Ondskapsfulle, slue, krenkende, løgnaktige og manipulerende – slik kan politikeres argumenter være til tider – med premisser og konklusjoner uten sammenheng, og et ektefølt ønske om å sverte.

At et argument er gyldig og formelt korrekt, betyr ikke nødvendigvis at det har gjennomslag. Ofte er både usaklige og falske argumenter effektive. Dessverre, får man vel si, skjønt den som ytrer seg slik alltid risikerer å få skyllebøtta i retur, i form av kritikk og tap av troverdighet.

Falske argumenter har gode vekstvilkår de siste ukene før valg.  De er fristende å ty til når temperaturen er høy og nervene er under press. For hvem bryr seg vel om å te seg pent når det er vinn eller forsvinn ut av regjering og storting?

Les hele blogginnlegget

Kampen mot sperregrensa

Kampen mot sperregrensa

For SV kan et valgresultat under sperregrensa på 4 % bety slutten for partiet. Med få medlemmer, ingen sparepenger og total avhengighet av statsstøtte og partiskatt vil veien tilbake i norsk politikk være ekstremt lang.

For å unngå å havne under må partiet gjøre noe det ikke har klart i moderne tid: Å snu en negativ trend i en valgkamp. Tvert i mot har partiet tradisjon for å tape terreng inn mot valgdagen.

Les hele blogginnlegget

Kampen om de kristne velgerne

Kampen om de kristne velgerne

I kampen om velgerne brukes til og med Vår herre, hans enbårne og talsmannen som om de var valgkamprekvisitter, utsendt for å vinne de kristne hjem til rette havn.

Les hele blogginnlegget